Skjermdump: NRK

Gratulerer, NRK!

onsdag 8. november 2017

Kristenliv

Barn ble ikke oppfordret til å synge slike sanger, tvert i mot fikk vi se hvor tåpelig det var at de gjorde det.

Noen av oss har mye på hjertet. Vi liker å si tydelig fra. I en kultur som ikke akkurat mangler utfordringer, kan det fort bli for mye av det gode. Eller kanskje rettere sagt, av det vonde.

Det mangler ikke saker som engasjerer – og opprører. Du trenger ikke spørre mange utenfor kristne miljøer for å oppdage hva vi står for. Eller, rettere sagt, hva vi er imot. Tradisjonen er lang, den er tung og på autopilot.

Hva jeg er begeistret for kan dessverre overdøves av hva jeg er imot. I stedet for å formidle gode melodier kan jeg bli en støysender. Det blir ikke bedre hvis jeg overdriver problemet eller oppfatter det feil. Skal jeg gi riktig behandling, hjelper det å stille rett diagnose.

Det skortet ikke på rettferdig harme da kristne anklaget filmer som «Life of Brian» og «Jesu Kristi siste fristelse» for blasfemi.

Eller når vi i dag protesterer på TV-programmer med banning eller latterliggjøring av kristne. Men hvor sikre er vi på at vi forstår bakgrunnen og bakteppet? Og at vi reagerer på den beste måten?

Kanskje bør vi tenke oss om? Telle oftere til 10? Eller i det minste vende det andre kinnet til? Det går også går an å snu ting på hodet, slik profetene i Det gamle testamentet kunne gjøre. Kanskje bør vi tenke oss dess grundigere om, dess sterkere vi føler vi bør reagere?

Jeg tror det er mye å lære av hvordan mormonerne har møtt teaterstykket om «Book of Mormon». Fremfor forutsigbare protester om harselas og hets har de formidlet nettopp Mormons bok. I stedet for å gjøre negativt inntrykk har de gjort et positivt.

Når sosiale media sprer reaksjoner på sekunder, bør vi kanskje ikke si det første vi tenker på. Jeg mangler ikke erfaring med at det er lettere å havne i skyttergraver enn konstruktive samtaler.

Kan vi være kreative og konstruktive, skape ettertanke og refleksjon, fremfor irritasjon? Kan vi formidle andakt fremfor avvisning?

Kan vi benytte anledningen til å vekke en oppriktig interesse for Jesus og kristen tro? Kan kristne fremstå såpass overraskende at det blir interessant å snakke med oss – og lytte?

Min erfaring er at det nytter. Da stormen rundt «Life of Brian» raste, fikk jeg forklare over en hel side i den radikale studentavisen i Trondheim hvordan filmen viste at Jesus ikke var Brian.

Siden jeg var uenig i at kristne måtte ta avstand fra filmen, slapp jeg til med den lengste og mest positive beskrivelse av Jesus og kristen tro i studentavisen noen gang.

Da bokanmelderne skrøt superbestselgeren «Da Vinci-koden» opp i skyene, delte kristne seg stort sett i to leire. Noen var redde for at kristen tro var avslørt, andre rasende over påstanden om at Jesus og Maria Magdalena hadde et forhold.

Selv hadde jeg lest bøkene Dan Brown baserte seg på, og en masse han ikke hadde lest – og valgte en annen innfallsvinkel. I stedet for indignasjon valgte jeg informasjon i alt fra Agenda 3:16 til det lokale menighetsbladet.

Da det ble kjent at jeg var mer informert enn Brown og bokanmelderne ble jeg også bedt om å skrive kronikk i Aftenposten og lede et nettmøte i Dagbladet.

Jeg ble også invitert til Sommeråpent i NRK for å snakke om konspirasjonsteorier. Og til å holde foredrag av alle fra Kongsberg krim til Porsgrunn kvinnelige leseforening, etter hvert over hundre steder.

Dette var bakteppet da jeg nylig uttalte meg litt kritisk til noe av klagestormen mot innslaget med barn som sang en bannesang i Nytt på Nytt. Det var to grunner til dette.

Den ene var at jeg oppfattet at innslaget hadde en positiv hensikt, som en satire over kritikken av at barnehagene fortsatt stort sett sang gode gamle barnesanger. Barn ble ikke oppfordret til å synge slike sanger, tvert i mot fikk vi se hvor tåpelig det var at de gjorde det.

Den andre grunnen er altså engasjementet for å gjøre klokere valg i hva vi reagerer på – og hvordan. Banning kommer ganske langt ned på min liste over utfordringer i dagens samfunn eller i et lisensfinansiert NRK.

Å klage på banning er så forutsigbart at det ikke vil overraske om noen i Kringkastingsrådet får abstinens om det går for lenge mellom hver gang.

Hva kunne man så gjort i stedet?

Man kunne valgt en overraskende saklig vinkel: «Gratulerer med for engangs skyld å ha brukt banning konstruktivt, til å vise at banning ikke er bra!»

Man kunne valgt en humoristisk takk: «Gratulerer med å styrke en kristen kultur ved å fremheve vesener man ikke trodde en nøytral statskanal skulle vise at man kunne påkalle!»

Man kunne valgt sarkasme, selv om det er en vanskelig kunst: «Gratulerer med å vise tomheten og mangelen på kreativitet i moderne pop, der samme frase bare gjentas i det uendelige!»

Man kunne valgt et humoristisk angrep: «Flott om NRK tar sitt nøytrale oppdrag på alvor og sørger for balanse! Nå som dere har åpnet for å påkalle Satan i beste sendetid, er det på tide å påkalle Jesus i gullrekka!»

Eller noe helt annet. Valget er ditt, og det er lov å ringe en venn.