OPPHAV: Artikkelforfatterne skriver om Albert Einstein (bildet). Han ble også spurt om han trodde på Gud. «Jeg er ikke ateist. Spørsmålet er for stort for våre begrensede sinn. Vi befinner oss i samme posisjon som et lite barn som kommer inn i et bibliotek fullt av bøker på mange språk. Barnet vet at noen må ha skrevet disse bøkene.»  Foto: NTB Scanpix

Vitenskap og gudstro

fredag 16. september 2016

Kristenliv

Det er vel kjent at Einstein var et religiøst menneske. Han talte ofte om Gud, Vårherre eller «Den gamle» i samband med sin forståelse av naturen og universet. Men var dette bare overfladiske talemåter eller lå det noe dypere bak. Hvorledes var hans gudstro og gudsbilde?

I vår tid møter vi en til dels aggressiv ateisme som hevder at den som har en gudstro både er naiv og kunnskapsløs. «Religion er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen,» hevdet en Dagbladjournalist.

DEBATT: Gudstro og / eller vitenskap

Slike påstander er helt urimelige når vi tenker på alle framragende vitenskapsmenn og kvinner som har vært troende. Det er nok å nevne de tre største fysikere gjennom tidene, Newton (1642–1727), Maxwell (1831–1879) og Einstein (1879–1955) som alle hadde en gudstro. La oss se nærmere på sistnevnte.

Albert Einstein (1879–1955) er en av de største vitenskapsmenn som noen gang har levd. Han fikk en stjernestatus som ingen annen vitenskapsmann har oppnådd, verken før eller siden.

Og det var med god grunn. Einstein oppdaget og utviklet relativitetsteorien, en teori som ikke bare revolusjonerte den klassiske fysikk, men også revolusjonerte vårt syn på universet. Han var også én av pionerene innen kvantefysikken, en annen ny og revolusjonerende fysikkteori som omhandler det som skjer på atomnivå.

I 2007 kom det en ny og meget grundig biografi om Albert Einstein, skrevet av Walter Isaacson. Boken kom i norsk oversettelse på Cappelen Damm i 2010. Denne biografien vier også et kapittel til Einsteins gudsbilde og tanker om religion. Denne artikkelen bygger på denne biografien, og sitatene er hentet derfra.

Det er vel kjent at Einstein var et religiøst menneske. Han talte ofte om Gud, Vårherre eller «Den gamle» i samband med sin forståelse av naturen og universet. Men var dette bare overfladiske talemåter eller lå det noe dypere bak. Hvorledes var hans gudstro og gudsbilde?

MENINGER: Hvorfor tro på Gud i tillegg til vitenskapen?

Einstein var født i Ulm i Tyskland av jødiske foreldre. Til tross for sin jødiske bakgrunn, var de fullstendig irreligiøse, de fulgte ikke jødiske skikker og gikk ikke i synagogen. Men vesle Albert var et religiøst barn, og da han som niåring ble undervist i den jødiske tro, utviklet han en lidenskapelig begeistring for judaismen. «Han var så glødende i sine følelser at han på egen hånd overholdt jødiske religiøse påbud i alle detaljer,» fortalte søsteren senere.

Senere gjorde han opprør mot sin nesten ekstatiske religiøse fase. De neste tre tiårene sa han lite om saken. Men da han kom i femtiårsalderen, begynte han gjennom artikler, intervjuer og brev å gi klarere uttrykk for sin gudstro. Dette var en noe upersonlig, deistisk oppfatning av Gud. Som for de fleste mennesker ble troen på noe større enn en selv noe som preget ham i dypet av hans sjel.

Like etter sin femtiårsdag ga Einstein et åpenhjertig intervju om sin tro og religiøse tankegang. Han ble blant annet spurt om i hvilken grad han var påvirket av kristendommen. «Som barn fikk jeg undervisning både i Bibelen og Talmud. Jeg er jøde, men jeg er betatt av nasareerens lysende skikkelse.»

Aksepterer De Jesu historiske eksistens, ble han spurt. «Ubestridelig! Ingen kan lese evangeliene uten å føle Jesu virkelige nærvær. Hans personlighet pulserer i hvert ord. Ingen myte er fylt av et slikt liv.»

Han ble også spurt om han trodde på Gud. «Jeg er ikke ateist. Spørsmålet er for stort for våre begrensede sinn. Vi befinner oss i samme posisjon som et lite barn som kommer inn i et enormt bibliotek fullt av bøker på mange språk. Barnet vet at noen må ha skrevet disse bøkene. Det vet ikke hvordan.

DEBATT: Utenfor definisjonen av vitenskap

Det forstår ikke språkene de er skrevet på. Barnet aner en gåtefull orden disse bøkene er oppstilt på, men vet ikke hva den består i. Det synes jeg er den holdning selv det mest intelligente menneske bør innta overfor Gud. Vi ser at universet er forunderlig ordnet og overholder visse lover, men forstår bare dunkelt disse lovene.»

Gjennom hele sitt liv avviste han konsekvent beskyldningen om at han var ateist. «Det er folk som sier at det ikke finnes noen Gud,» sa han til en venn. «Det som gjør meg virkelig sint, er at de siterer meg til støtte for slike oppfatninger.»

Til forskjell fra andre berømte vitenskapsmenn som Sigmund Freud og Bertrand Russel, følte Einstein aldri trang til å snakke nedsettende om de som trodde på Gud; isteden snakket han gjerne nedsettende om ateister.

«Det som skiller meg fra de fleste såkalte ateister, er en følelse av den største ydmykhet overfor de uoppnåelige hemmelighetene bak harmonien i kosmos,» forklarte han (i brev til Joseph Lewis i 1953). Einstein var faktisk tilbøyelig til å være mer kritisk mot gudsfornekterne, som han syntes å mangle ydmykhet eller følelse av ærefrykt, enn mot troende.

Hvordan var så forholdet mellom hans religiøse tro og hans vitenskapelige virke? For Einstein preget og inspirerte troen hans vitenskapelige arbeid, snarere enn å stå i strid med det.

MENINGER: Vitenskapelig troverdighet i evolusjonsdebatten

«Den kosmisk religiøse følelsen,» hevdet han, «er den sterkeste og edleste drivkraft for vitenskapelig forskning». I en stor tale han holdt på en konferanse i New York hevdet han at «Vitenskap kan bare skapes av dem som er fullstendig gjennomtrengt av streben etter sannhet og erkjennelse.

Kilden til denne følelsen har imidlertid sitt utspring i religionens sfære». Talen ble førstesidestoff og hans fyndige konklusjon ble berømt: «Situasjonen kan uttrykkes med et bilde: Vitenskap uten religion er halt, religion uten vitenskap er blind.»