Sunn og usunn helbredelsespraksis

Hvis helbredelse blir et «trospress» som får syke til å føle at det er noe galt med dem fordi de ikke blir helbredet, har noe i forkynnelse og praksis feilet.

Helbredelse ved bønn er et tema som stadig kommer opp til debatt. I Norge hadde vi i mange år «kvakksalverloven» av 1936 som handlet om «innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur». Loven skulle beskytte både legeyrket og den syke fra «bløffmakere».

Heldigvis har trosfriheten stort sett gått foran denne loven når det gjelder praktisering av forbønn for syke. Fra 1. januar 2004 ble «kvakksalverloven» opphevet og ble fra samme dato erstattet av lov om alternativ behandling av sykdom.

Det er mange årsaker til uro og usikkerhet om helbredelse. I vårt land kan noe av grunnen være at vi gjennom århundrer har hatt en statskirke som har fokusert lite på dette i forkynnelse og praksis. Dermed har ikke helbredelse blitt sett på som en naturlig del av kristenliv og menighetsliv, men i stedet ofte som noe ekstremt og litt på siden av «den sunne lære».

En annen årsak kan være at en del helbredelsesvirksomhet har vært usunn og spektakulær, og også skapt en del skuffelser hos de som ikke ble helbredet, fordi predikanter «lovet for mye» eller den syke fikk opplevelsen av å ha «for liten tro».

MedPinsebevegelsen tidligpå 1900-tallet kom det nytt fokus på helbredelse. Blant pinsevennene har dette blitt sett på som en naturlig del av forkynnelse og praksis i en «nytestamentlig menighet». Det har også ført til noen overdrivelser fra tid til annen, kanskje spesielt i «ytterkantene» eller utenfor den offisielle Pinsebevegelsen.

Troens Bevis ogAril Edvardsen var også en sterk eksponent for helbredelse fra midten på 60-tallet og i flere tiår. I dag er kartet et helt annet i Kristen-Norge. Den karismatiske bevegelsen på 70- og 80-tallet brakte med seg en helt ny åpenhet for Den Hellige Ånds gaver innen alle trossamfunn, og tungetale, helbredelse, tegn og under kom på dagsorden på en ny måte.

I dag er det ikke lenger bare «pinsevenner som er pinsevenner».Oasebevegelsen ogIMI-kirken i Stavanger er eksempler på dette.

Jesus helbredet de syke. Den første kirken på jord formidlet helbredelse i Jesus navn, og det er ingen tvil om at helbredelse hører med i evangeliet og Jesu forsoningsverk. Sykdom kom inn i verden gjennom syndefallet, og er derfor en del av syndefallets følger. Det betyr ikke at sykdom er et resultat av den enkeltes personlige synd.

Selvsagt kan vi pådra oss sykdom ved et dårlig levesett, men det er ikke slik at Gud dømmer eller belønner våre liv og handlinger med enten sykdom eller helse. Sykdom rammer mennesker uforståelig og urettferdig. Selvfølgelig kan vi lære noe av sykdom, og Gud gir oss kraft til å gå gjennom alle slags prøvelser, men heldigvis slipper vi å tenke at vår sykdom er Guds straff over våre liv.

Det er i seg selv befriende. At Gud skulle gi sine barn sykdom, vil skape et forvirrende gudsbilde. Hvis vi trodde at sykdom kom fra Gud, ville vi aldri gå til lege. På den annen side, hvis helbredelse blir et «trospress» som får syke til å føle at det er noe galt med dem fordi de ikke blir helbredet, har noe i forkynnelse og praksis feilet.

Ofte fokuseres det for mye på «helbredelsespredikanter», eller på mennesker med spesielle nådegaver og tjenester. Det er del av bildet. Men Jesus sa ikke at vi skal «følge etter spesielle predikanter», men han sa at «helbredelse skal følge etter de som tror». Vi takker Gud for spesielle redskap han bruker, men helbredelse må bli en naturlig del av kristenliv og menighetesliv i gudstjenester og ikke minst i hverdagen.

Vi kan alle legge hendene på de syke og be i Jesu navn. Vi kan alle kalle til oss menighetens åndelige ledere når vi blir syke, slik at de kan salve oss med olje i Jesu navn og be for oss, slik Jakob skriver i sitt brev. Jeg tror at forkynnelse av Guds ord om helbredelse og praktisering av forbønn for syke vil forløse en bølge av helbredelser.

Vi forstår ikke alt når det gjelder helbredelse. Men vi vet at Jesu frelsesverk gjenopprettet syndefallet, og at en dag – i den nye verden – skal forsoningsverket slå 100 prosent igjennom, og det skal aldri mer være sykdom, nød, krig, fattigdom eller død!

Samtidig har vi et kall som kirke til å forkynne evangeliet til frelse som er det viktigste av alt, men også til å møte menneskene i denne verden med all den godhet og kjærlighet som behøves og som vi er i stand til å gi. Forbønn og helbredelse er en viktig del av dette.

Jesus snakket om de tegn som naturlig skulle følge de troende; «på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet». Mange tenker at helbredelse handler om helbredelsespredikanter, utvalgte redskaper og mennesker med spesielle nådegaver. Jo, det er en del av det, selv om det er nettopp i dette bildet at en del usunnheter også har oppstått.

Likevel må kritikerne huske at det usunne eller «falske» finnes fordi det er noe som er sunt og ekte! Men vår store utfordring er å la helbredelse bli en naturlig del av menighetsliv og kristenliv, i gudstjenester og aller mest i hverdagen. De troende skal legge hender på de syke, sa Jesus. Kall til dere menighetens åndelige lederskap og de skal salve dere med olje og be for dere, sier Jakobs brev.

Vi har ikke svar på hvorfor ikke alle blir helbredet. Den sjelesørgeriske siden er viktig i vårt møte med syke. Men dette står ikke i motsetning til frimodig forkynnelse om helbredelse og praktisering av forbønn, slik Bibelen sier. Jo, feilaktig fokus og usunn forkynnelse og praksis av helbredelse har nok påført en del mennesker sår, men vi må ikke glemme alle som har fått hjelp og blitt helbredet!

Vi må ha et naturlig forhold til dette, ikke alle blir helbredet via legevitenskapen heller. Som aldri før må leger og de troendes forbønn stå sammen i tjenesten for å helbrede og lindre nød. Jeg anbefaler frimodig bønn for syke uten å legge byrder på de syke!