Stolthet og andre fordommer

Erkjennelsen av vår manglende sosiale nød bør drive oss inn i kollektiv bekjennelse, norsk kristenhet sammen: katolikker, bedehusfolk og karismatikere. Jeg snakker ikke metaforisk, jeg snakker om konkret bekjennelse.

Jeg begynner i Oxford, hvor jeg sitter og skriver. Noen av de spørsmålene jeg har studert dette semesteret er: Hvordan utvikles israelittenes selvforståelse og gudsforståelse? Hvorfor utvikler den seg slik?

I dette henseende er Jesaja spesielt interessant. Han taler til et folk som mister alt det Herren Gud har lovet dem – det babylonske eksilet svelger dem, likesom en stor fisk. Hvorfor bryter tilsynelatende Herren Gud sitt paktsforhold med israelittene?

Jesaja hevder det er en straff for israelittenes ugjerninger. Da jeg diskuterte dette med tutoren min, spurte hun: Hvorfor tror du ikke israelittene vender om? Jeg foreslo en rekke grunner. Og den viktigste grunnen, argumenterte jeg, er nok at det er så vanskelig å tro at profeten faktisk har rett. Tutoren min var ikke helt overbevist, og ba meg slå opp i Jesaja 1.

I vers 15 og 16 kommer det tydelig frem at israelittene simpelthen ikke forstår at de gjør noe galt. De tror de gjør alt riktig: Ofrer vi vel ikke i tempelet? Faster vi vel ikke, og holder vi vel ikke sabbaten hellig?

Eller kanskje enda mer aktuelt i dag: Løfter vi vel ikke hendene mot deg? Så kommer man omsider til kapittel 58. Da forstår man at Jesaja ikke bare er en ransakelse av israelittene, men av mennesker til alle tider – også oss. «De ligner et folk som gjør det som er rettferdig.» Men deer ikke rettferdig.

Når man leser om lovbruddene i Jesaja, denne ugudelige religiøsiteten, tror jeg likevel alle tenker at «det ikke er snakk om meg». Men dette er åpenbart en fariseisk lesning.

Hva er det den ugudelige religiøsiteten går ut på? Det går ut på å la de religiøse handlingene bli løgn. Religiøse handlinger – enhver kirke har liturgi, uavhengig om de er bevisst det eller ei – er det rituelle språket for å formidle og utleve sin overgivelse til Herren Gud. Når dette språket ikke reflekteres i ens daglige liv, da lyver man.

Hva betyr dette? Det betyr blant annet at man ikke kan sette et skille mellom det åndelige og det sosiale, som kirkene har for vane å gjøre i dag. Kirken spesialiserer seg liksom på det åndelige. Men profetene fordømte forsømmelsen av de svakest stilte. I israelittenes patriarkalske kultur var dette enker, foreldreløse, fattige og fremmede. Nå må vi spørre: Hvem er de svakeste i vår kultur? Hvordan møter vi disse menneskene?

Enhver burde bli forstyrret, når man leser Jesaja: Tror dere virkelig at dere følger Herren Guds vilje, at dere lever i rettferdighet, bare fordi dere ofrer og faster og holder sabbaten hellig og løfter hendene i været? Samtidig som dere forsømmer de svakeste? Eller: Hvordan kan dere be for de svake, når dere ikke selv møter dem og omgås dem?

Kierkegaard mente at folk må se seg selv i speilet – og stå ansikt til ansikt med den manegentlig er – før man kan la seg forandre. Og vi som er kristne, må se oss i speilet oftere. Det er dessverre ikke noe pent skue.

Noen vil straks innvende at kirken faktisk gjør mye godt sosialt arbeid. Og det er ingen tvil om at mange kirker driver med mye godt arbeid, også sosialt. I Bergen, for eksempel, er arbeidet til Frelsesarmeen og For Freedom beundringsverdig.

Men om jeg kan få generalisere fra egne erfaringer: Det er altfor få kristne som føler etpersonlig ansvar for å tjene de svake. Hvor mye tid i løpet av et år bruker jeg vel på aktivt å tjene svake? Til sammenligning, hvor mye tid bruker jeg på meg selv?

Jeg skammer meg over hvor lite tid jeg bruker på de svake, sammenlignet med tiden jeg bruker på meg selv. Ironisk nok er dette spesielt tydelig i julehøytiden, der jeg lukker meg selv inne med venner og familie.

Å tjene de svake, er noen jeg indirekte hever meg over. Jeg delegere dette til andre, som jeg mener har mer tid enn det jeg selv har, og som derfor kan spesialisere seg på slikt arbeid. Min sosiale bevissthet må derfor karakteriseres som stusselig:

Jeg bryr meg personlig altfor lite om de svake. Og i henhold til Jesaja betyr det at min åndelige bevissthet er stusselig. For Herren Gud identifiserer seg med de svake (Matt. 25, 35-40). Så når jeg unngår de svake, så unngår jeg også Herren Gud.

Erkjennelsen av vår manglende (personlige) sosiale nød bør drive oss inn i kollektiv bekjennelse, norsk kristenhet sammen: katolikker, bedehusfolk og karismatikere. Jeg snakker ikke metaforisk, jeg snakker om konkret bekjennelse. Herren Gud, tilgi oss fordi vi bryr oss så altfor lite om de svake.

Problemet er naturligvis at norsk kristenhet har rent glemt bekjennelsen. Men ved å bekjenne at «Far, jeg elsker min neste så altfor lite, hjelp meg!» så drives vi kanskje inn i handling. I denne erkjennelsen av svakheten, finnes det styrke (2. Kor 12 og Jakob 5). Og i dette paradokset ligger skjult noe av det mystiske og aller mest kraftfulle ved det kristne.

Jeg tror dessuten en slik bekjennelse kunne drevet kirkene inn i en ny form for økumenikk. For det er ingen tvil om at kirkene kan møte mer av den sosiale nøden om de samarbeider.

Det er en del som skjærer grimaser bare de hører begrepet «økumenikk», spesielt i konservative kretser. Dette skyldes delvis en sunn bevissthet om å beskytte det man holder for å være sant. Men det skyldes også delvis en usunn kirkelig stolthet. Man har berøringsangst for kristne som forstår ting annerledes.

I denne stoltheten er det en naiv arroganse. Selvsagt forstår mennesker Herren Gud bare stykkevis og delt, og formidler stadig vrangbilder av ham. Og dette er i seg selv noe kirkene må bekjenne, slik at man drives inn i en stadig fornyet ydmykhet overfor Herren Gud, og andre kirker. Ingen av oss forfekter en helt korrekt lære. Hvor patetisk er det vel ikke, at så mange av oss føler oss stolte over å forstå Gud bedre enn det andre gjør?

Nå vil noen anklage meg for relativisme –far from it. Jeg mener simpelthen at kristne bør ta ydmykhet mer på alvor, også når det gjelder troen. For en slik ydmykhet kan bryte den kirkelige stoltheten, som igjen kan muliggjøre samarbeid.

Disse beskrivelsene er selvsagt generaliserende, og delvis urettferdig som sådan. Jeg er egentlig temmelig optimistisk: Jeg tror det er endringer på vei – og nettopp derfor gleder jeg meg over arbeidà la Bønn for Oslo. For det er en hel del kristnemå være enige om, i kraft av å være kristne.

Og i sentrum av denne enigheten står Fredsfyrsten, som Jesaja beskriver i det niende kapittelet: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder.» Hans navn er Fredsfyrsten, Kongen av shalom (Jes. 9, 6).

I det babylonske eksilet kalles israelittene til å «fremme shalom for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred» (Jer. 29,7). Og shalom betyr ikke bare fred, men også harmoni – mellom Herren Gud, mennesker og natur. Mer, det betyr også materiell velstand. Og Herren Gud forteller at israelittenes shalom er knyttet til Babylons shalom.

Det er vanskelig helt å forstå hvor radikalt dette er: Babylon er selve skjøgen, og israelittene de hellige – og deres skjebner bindes sammen. Ved å isolere seg fra samfunnet begår man derfor ikke bare urett mot Herren Gud og medmennesker, men også mot seg selv.

I et rent politisk-filosofisk perspektiv, er kirken uhyre interessant, nettopp på grunn av det sosiale. Kirken er et sted som legger til rette for at svært ulike typer mennesker møter hverandre – mennesker som ellers aldri omgås hverandre – og deltar i fellesskap med hverandre.

I kirken min er det for eksempel både professorer og studenter, næringslivsledere og narkomane, døende og nyfødte. I hvilket annet fellesskap finner man så mange forskjellige mennesker? Og videre: Dette er et fellesskap som krever at disse ulike folkene elsker ­hverandre.

Dette er en radikalitet som kan forvandle et samfunn, dersom den sprer seg utover søndagsgudstjenesten. Og akkurat her tror jeg det er et delvis uforløst potensial i Kristen-Norge. Det er ikke så mange – jeg er selv skyldig – som sier: Herren Gud, her er mitt liv, gjørakkurat hva du vil med det.

For når vi begynner å si dette, drives vi unngåelig ut av kristenkomforten og inn i samfunnet, sammen med andre kristne. For å møte den sosiale nøden er et åndelig anliggende.