Mellom kristen tradisjon og liberal sekularisme

Kan den såkalte toregimentslæren begrunne en politisk liberalisering av KrF?

Temaet har vært oppe til offentlig drøfting som en del av ideologidebatten iKrF. (Andreas Skulstad ogMorten Dahle Stærk i Vårt Land og på Verdidebatt). Det er ikke overraskende siden denne læren gir prinsipper for det kristne syn på politikken.

Det er også det underliggende tema i diskusjonen om utviklingen i KrF mellomAud Kvalbein ogNils-Petter Enstad (Dagen 13, 18, 27/7). Toregimentslæren, som ble utformet i senantikken av kirkelæreren Augustin, fikk en renessanse innen luthersk teologi på 1900-tallet.

Vekten ble da lagt på å skille mellom det verdslige regimentet (ved øvrighet/stat) og det åndelige (ved kirken), slik at statsstyre ikke ble avhengig av at kirkelige autoriteter legitimerte dens politikk.

Det verdslige styret skulle i frihet utforme sin lovgivning i pakt med «fornuften» uten å skjele til kirkelige autoriteter. Fremtredende lutherske teologer mente at et fritt statsstyre (i Tyskland) burde følge den «folkelige fornuft».

Og det var nettopp det nazistaten gjorde, som var en totalitær og aggressiv førerstat som utryddet mindreverdig menneskeliv til fremme av «folkelige» verdier. Fremfor alt måtte jødene utrydde. Slik ble toregimentslæren brakt i vanry.

Denne tyske utgaven av luthersk toregimentslære førte galt av sted, fordi man overså at 1) kampen mellomde to riker, Guds- og Satans rike, er regimentslærens avgjørende forutsetning, og 2) at det verdslige regimente må følge en skapelsesgittnaturrettom det skal oppfylle det oppdrag Gud har gitt øvrighet/stat. Læren om de to riker og vekten på naturretten gir et overordnet perspektiv som knytter de to regimenter sammen.

Luthersk reformasjon gikk mot datidens katolske sammenblanding av verdslig og åndelig regimente. Men selv etablerte reformasjonen fyrstekirker, styrt av den verdslige makten, som bestemte kirkelære og ordning, fastla seremonier og overtok (etter hvert) retten til å kalle prester.

Men på den annen side fastholdt reformasjonen (Luther, Melanchthon og bekjennelsene) den klassiske naturretten også om kjønnsrelasjon og ekteskap: Gud har skapt relasjonen mann- kvinne- barn hvis formål er å frembringe den menneskehet som til sist skal omgi ham med lovprisning i det kommende Guds rike. Om ektefeller av naturlige grunner ikke kan få barn, opphever ikke det relasjonens gyldighet. Homofile relasjoner er derimot naturrettsstridig og undergraver relasjonen.

Den skapte verden er ved syndefallet en arena forkampen mellom Gud og Satan, mellom ondt og godt, sannhet og løgn. I denne kampen har Gud satt det verdslige regimente til å bruke makt forankret i rett for å holde det sataniske nede. Den grunnleggende norm for samfunnets positive rett er naturretten, som er gitt i den gudskapte virkeligheten, som omgir oss, og som kan erkjennes ut fra den.

Den er uttrykk for Guds visdom. IDe ti bud har den fått sitt konkrete uttrykk. Det verdslige regimentes oppdrag blir å verge det skapte mot avvik fra og opprør mot Guds vise vilje. Men dette regimente kan ikke føre menneskeheten frem mot historiens sluttmål, som er gudsrikets fullkomne realisering.

Det kan bare den frelseshistorie som Gud satte inn ved Sønnens inkarnasjon, død og oppstandelse, og Åndens formidling gjennom kirken av Guds frelsende, fornyende og forvandlende nåde. Dette er kjernen i det åndelige regimente.

Moderne politiske ideologier forkastet det kristne historiesynet og den klassiske naturretten, dens visdom og fornuft. I stedet kom de moderne ideologienes politiske «fornuft», slik vi kan møte den i henholdsvis marxistisk-leninistisk og en nazistisk/fascistisk utgave.

Å forkaste kristent historiesyn og klassisk naturrett gjør ogsåden moderne liberalisme. Dens historiesyn er dennesidig og optimistisk evolusjonistisk, og dens naturrett har sin grunn i menneskets erkjennelse ved egen fornuftig refleksjon over seg selv, Den munner ut i de tre prinsipper: frihet, likhet og brorskap (det vil si individenes gjensidige respekt for hverandres rett til fri selvrealisering).

Denne ideologien leder til avvikling av relasjonen far-mor-barn som konstituerende for menneskelig fellesvirkelighet. Det er et dramatisk brudd med Guds vilje og visdom. Konsekvenser av bruddet er blant annet fri realisering av varierende former for seksuell orientering, fri abort, surrogatmødre, tvang av barn til å leve med et kjønnsnøytralt foreldreskap.

I dag vil liberale krefter at selvmordet skal bli en lovbestemt menneskerett som staten skal sikre ved å gjøre det lett for den enkelte å nyttiggjøre seg denne retten. Moderne liberal sekularisme holder frem visse «verdier». Politiske autoriteter viser til homofriheten, det kjønnsnøytrale ekteskapet og selvbestemt abort som de grunnleggende for vårt samfunn.

KrF må, om man vil gjøre partiet liberalistisk, oppgi at staten skal følge den fornuft som Gud har nedlagt i skaperverket og som De ti bud er det naturrettslig vitnesbyrd om. Man må legge den politiske fornuft til grunn som det frie, myndige menneske selv oppfatter som gyldig under sin streben mot individuell og kollektiv selvrealisering.

KrF har de siste tiår forsøkt å få nye velgere i tale, slik at man blir større enn et fem prosents parti. Partiet vil fortsatt bygge på «det kristne menneskesynet», men vil argumentere «allmennetisk» for dets sannhet og gyldighet og slik vise at detikke er knyttet til kristen tro.

Denne tunge ideologiske utfordring har ikke partiet på noen måte tatt opp. Det krever blant annet refleksjon over naturretten, dens realitet og erkjennelsen av den, gjerne med utgangspunkt i toregimentslæren. KrFs krise er først og fremst at partiets ideologi svever mellom kristen tradisjon og liberal sekularisme.