Kirkens politiske muligheter

Hvilke utfordringer eller muligheter har kirken i norsk politisk debatt, sett i lys av luthersk toregimentslære?

I år feires 500-årsjubileumet for reformasjonen. Sentralt står Luthers oppdagelser om nåden alene, troen alene og skriften alene. Sentralt sto også maktkritikken. For å balansere makten i samfunnet mellom kirke og stat, ble det utarbeidet en lære som for ettertiden kalles luthersk toregimentslære. Kirke og statsmakt skulle ikke blandes sammen.

I flere tiår har debatten gått om hvilke muligheter eller begrensninger kirken har i sin deltakelse i den norske, politiske debatt.

Jeg tenker at dette er en aktuell sak som det kunne vært fint at våre biskoper svarer direkte på. Min utfordring går derfor til dere biskopernå:

Hvilket mandat (teologisk) har den norske kirke i den politiske debatt? Hvilke muligheter eller begrensninger gir luthersk toregimentslære oss som kirke?

Undertegnede har i en ny oppgave, skrevet som en del av Lutherjubileumet iDen norske kirke, sett på ovennevnte tema. Her har jeg gjort meg noen tanker og funn som er interessante. Mye er basert på nyere tids akademia, altså moderne forskning på temaet:Marius Timman Mjaaland ogOle Jakob Løland er aktuelle personer som har skrevet både artikler om biskopenes pågående debatter med nåværende regjering (Løland 2016) og Mjaaland som er aktuell med ny bok i 2017 (Systematisk teologi). Også avdøde nestorer somInge Lønning ogBerge Furre har vært til inspirasjon.

For å summere opp de viktigste spørsmålene: Reformasjonen var en reform av kirken som besto blant annet av maktkritikk. I luthersk toregimentslære settes det grenser for kirkens involvering i statens anliggender. Det samme gjelder motsatt vei, det skal finnes en maktbalanse mellom det religiøse og det verdslige. Samtidig åpner en slik maktbalanse for en mulighet for nettopp det reformasjonen oppsto ut av: Muligheten for maktkritikk.

1. Det finnes noen teologiske betenkninger med at kirken agerer politisk. En kan utvikle teologier som oppfattes som politiske, som skygger for den opprinnelige teologiske grunntenkningen. Skal en ta Gud til inntekt for et bestemt politisk syn?Maktbalansen forstyrres.

2. Kirkens argumenter i den politiske debatt kan bli oppfattet som teologiskmoraliserende og politiserende. Dette kan fort bli resultatet om en bruker negativt ladede ord som «uverdig», som drar tankene hen til et teologisk spørsmål om godt eller ondt. Hvem har definisjonsmakten på hva som er det gode innenfor politisk, kompliserte spørsmål?Maktbalansen forstyrres.

3. Kirken kan noen ganger bruke et sekulært språk. Det kan bidra til å svekke kirkens autoritet som samfunnsdebattant. Faren er ofte at kirken med et slikt språk kan oppfattes som irrelevant. Er ikke dette verdier som alle kan slutte seg til?Maktbalansen forstyrres.

Kirken (representert ved deres ledere, biskopene) må avklare for seg selv hvilkeutfordringer man har som luthersk kirke, når en deltar i den politiske debatt. En bør være bevisste at kirken fortsatt har en viss symbolsk makt. Å ta Gud til inntekt for spesifikke politiske syn kan også være problematisk. Kirken kan oppfattes som politiske aktører og dermed en aktiv part innenfor det verdslige, politiske område.

Kirkens ledere bør samtidig avklare hvilke teologiskemuligheter man har, sett i lys av luthersk toregimentslære. Kirken kan benytte seg av en gjennomtenkt etisk teologi, uten politisk mynt. Da tror jeg at kirken kan oppfattes som tydelige og positive meningsbærere, som aktivt støtter opp rundt og setter religiøse spørsmål på samfunnsagendaen. Dette kan virke positivt for alle trossamfunn i Norge og som et viktig korrektiv mot en stat som utvikler seg i sekulær retning.