MOTSTAND: I mine år som biskop i Oslo har jeg hatt mange samtaler med medarbeidere og kirkemedlemmer som har opplevd det særdeles vanskelig å ta til orde for det klassiske synet fordi de har opplevd motstanden så overveldende, skriver Ole Christian Kvarme. Bildet er fra Kirkemøtet.  Foto: Tarjei Gilje

Kirkemøtet og veien videre?

onsdag 15. februar 2017

Kristenliv

For evangeliets skyld har jeg valgt å bli i det som ikke bare er mine besteforeldres og foreldres, men også mine barns, svigerbarns og barnebarns kirke.

Kirkemøtets vedtak som åpnet for vigsel av likekjønnede par, førte til mer enn 1100 utmeldinger i løpet av noen dager. Jeg skjønner deres frustrasjon og reaksjon.

Samtidig er vi mange som velger å bli, og om noen fortsatt vurderer utmeldelse, vil jeg innstendig oppmuntre dem til å bli værende: for evangeliets skyld og med tanke på kommende generasjoner.

LES: Aktive kirkegjengere forlater menigheten

I prosessen som ligger bak oss, har det for meg vært avgjørende at det fortsatt skal være rom for det syn og den vigselspraksis som tar utgangspunkt i at ekteskapet er en pakt mellom mann og kvinne.

Det var ikke selvsagt da prosessen startet før fjorårets kirkemøte. Men Kirkemøtets vedtak har nå stadfestet og konkretisert dette. Når ledere i Kirkerådet og i Åpen folkekirke også betoner at det skal være slik, tenker jeg at vi må ta det på alvor.

Vi har bak oss en konfliktfylt kontrovers, og det klassiske syn på ekteskapet har blitt anklaget for å være diskriminerende overfor homofile og lesbiske. I mine år som biskop i Oslo har jeg hatt mange samtaler med medarbeidere og kirkemedlemmer som har opplevd det særdeles vanskelig å ta til orde for det klassiske synet fordi de har opplevd motstanden så overveldende.

Når det nå er tydeliggjort at det er rom for dette syn i vår kirke, gir det meg både et mandat og en kjærkommen frihet og frimodighet til å forkynne og undervise i tråd med det. Den betydning legfolket har i vår kirke, viser samtidig hvor viktig det er at det blant dem også er røster som gir uttrykk for det samme i sin deltakelse i menighetens liv, i oppdragelse og arbeid blant barn og unge. Nå blir det fremfor alt viktig at vi tar på alvor det rom vi ­faktisk har.

Flere som har meldt seg ut, har samtidig sagt at deres utmeldelse skyldes noe mer grunnleggende, at Kirkemøtets vedtak er et uttrykk for at vår kirke nå har forlatt den grunnleggende tilliten til Bibelen som Guds Ord og kirkens grunn. Spørsmål om bibelsyn har tidligere også skapt kontroverser, til dels skarpe konflikter i vår kirke, men uten at det førte til utmeldinger.

Dette er ikke stedet å gjenfortelle denne siden av norsk kirkehistorie. Men når de som forfekter et nytt ekteskapssyn også hevder at de tar Bibelens og evangeliets autoritet på alvor, finner jeg grunn til å lytte og fortsette samtalen.

LES OGSÅ: Bispar møter motbør for ekteskapsrapport

Det er både min teologiske overbevisning og min erfaring fra mange år som misjonær og prest at evangeliets kraft er sterkere enn motstridende teologiske strømninger og kan vinne frem på tross av disse.

Så har jeg i senere tid møtt flere som sier de ikke lenger kjenner seg hjemme i vår kirke eller i sin lokale menighet. Det er også noe jeg forstår. Kan vi gjøre noe med det?

Den kristne menighet var fra begynnelsen ikke en institusjon, men en bevegelse. Bevegelsen av Jesus-troende jøder, romere, grekere og orientalere førte til institusjonen kirke, og i den institusjonaliserte kirke er det skapt og har vært rom for bevegelser.

I vårt land har vi hatt bedehus, misjons-, ungdoms- og diakonale bevegelser, og disse har også vært et sted der mange har kjent seg hjemme i vår kirke.

Uten de «frivillige bevegelser» ville vår kirke som institusjon vært fattig. Det gjelder i perioder der det har vært spenning mellom den offisielle institusjon og de frivillige bevegelsene, og det gjelder i dag.

Når vi nå er blitt en selvstendig og fri folkekirke, er det på nytt grunn til å drøfte samvirket mellom vår kirke som institusjon og de frivillige bevegelsene eller organisasjonene, men også menighetsstrukturen.

SYNSPUNKT: Derfor meldte jeg meg ut av Den norske kirke

I Oslo har vi funnet en vei som tar på alvor Normisjons forsamling i Storsalen og dens sakramentforvaltning som en del av vår kirke.

Samtalen om menighetsutvikling bør fortsette. Det gjelder også spørsmålet om menighetstilhørighet. Er det nødvendig at bosted alene skal avgjøre menighetstilhørighet?

Med den mobilitet som i dag preger vårt samfunn, er det grunn til å gi medlemmer som kjenner tilknytning til en menighet en mulighet til å velge at medlemskapet skal registreres der. Her har vi noe å lære av våre søsterkirker, blant annet den danske og den anglikanske kirke i England.

Med den frihet vi nå har som fri folkekirke og i det fortsatte arbeid med kirkens ordninger, er det ingen grunn til at den tidligere statskirkes ordninger skal følge oss som en tvangstrøye når det gjelder menighetsstruktur og menighetstilhørighet.

Når ordet «mangfold» så ofte brukes om fellesskapet i vår kirke, må det også bety muligheten til en mer dynamisk utvikling på disse områder. Det gjelder også med tanke på at vi skal være en «lands­dekkende» folkekirke.

Dette betyr ikke at jeg ser for meg en utvikling der vi får et tydelig skille mellom menigheter ut fra ekteskapssyn og vigselspraksis. Noen steder kan nok det bli tilfellet. Men for mange, ja kanskje de fleste, vil det være andre grunner for deres eventuelle valg.

LES MER: Ønsker valgmenigheter fra bedehusland

Det kan for eksempel være at en familie med flere generasjoner og som bor på forskjellige steder, ønsker å tilhøre samme menighet. Her ser jeg frem til konstruktivt arbeid med kirkens organisasjon, og til det trengs både kreativitet, tålmodighet og at vi tør tenke langsiktig.

Endelig tenker jeg at vi i dagens situasjons må ta på alvor at den kristne menighet og kirke i vårt land er større enn vår egen folkekirke. Nå skal vi som selvstendig folkekirke finne vår plass ved siden av og sammen med andre kirkesamfunn i vårt felles kall til å styrke og fornye kristen tro blant mennesker og grupper i vårt samfunn. Det er vårt felles ansvar, uansett syn i den aktuelle kontrovers.

Så er samtidig situasjonen at de fleste av de andre kirkesamfunn i vårt land representerer det klassiske syn på ekteskapet og den tillit til Guds Ord i Bibelen som vi kjenner oss forpliktet på. Det gir oss en særlig mulighet til å utvikle denne enhet i vår felles tjeneste med evangeliet.

Det innebærer også et kall til å ivareta enheten i Kristus med dem som nå har meldt seg ut, smertefullt som det kan være at våre veier nå skilles i institusjonell tilhørighet.

DEBATT: Kirkemøtet og Guds hellige ord

Dette året markerer vi at det er 500 år siden reformasjonen startet med Martin Luthers teser i Wittenberg. Det er en del av reformasjonsarven at den kristne kirke stadig er og må være i endring – semper reformanda – for evangeliets skyld.

Ingen av oss vet hva fremtiden vil bringe. Men for evangeliets skyld har jeg valgt å bli i det som ikke bare er mine besteforeldres og foreldres, men også mine barns, svigerbarns og barnebarns kirke.