STRØMNINGER: Det er for eksempel vanskelig å se for seg at Den katolske kirke følger etter Den norske kirke i dennes bestrebelser på å legge seg nært opp til verdimessige strømninger i det norske sam­funnet for øvrig, eksemplifisert ved å innføre likestilling for såkalte likekjønnede ekteskap, skriver Olav ­Hovdelien.  Foto: Stian Lysberg Solum, NTB scanpix

Kirke med voksesmerter

mandag 20. februar 2017

Kristenliv

Antallet medlemmer i Den katolske kirke er blitt 
mer enn tredoblet på 20 år. Dette har gitt kirken «voksesmerter» men fremtiden blir sett på som lys.

I løpet av de siste tyve årene har Den katolske kirke i Norge hatt en kraftig økning i antall medlemmer. Bakgrunnen for Den katolske kirkes sterke vekst er arbeidsinnvandringen som fulgte særlig etter at Polen og Litauen ble EU-medlemmer i 2004.

Spesielt har innvandringen fra Polen vært merkbar de siste årene. Nylig ankomne polakker utgjør per i dag rundt regnet halvparten av medlemmene i Den katolske kirke i Norge.

Og det er nettopp denne gruppen migranter som i særlig grad er blitt registrert uten samtykke, det vil si, ved hjelp av det som er blitt kjent som «telefonkatalogmetoden».

LES: Voksende katolsk kirke får ny katedral i Norge

Den nyeste statistikken fra SSB viser at kirken per 2016 har rett i underkant av 145.000 registrerte medlemmer, opp fra cirka 95.000 medlemmer i 2015.

Med dette er kirkens medlemstall tilbake til nivået fra 2014, ifølge SSBs statistikk. Dette viser at flesteparten av de som var blitt registrert uten samtykke, faktisk ønsket å være medlemmer av kirken når de ble spurt.

På grunn av migrasjonen fra Øst-Europa, har tendensen de siste tiårene vært at kirken er blitt mindre og mindre «norsk», i betydningen at innslaget av migranter har økt også prosentvis sammenlignet antallet katolikker som er født i Norge.

I en fersk bokutgivelse har en gruppe forskere forsøkt å bidra til ny kunnskap om kristne migranter i de nordiske landene. Resultatet er blitt boken «Kristne migranter i Norden», redigert av religionsforskerne Anders Aschim, Olav Hovdelien og Helje Sødal (Kyrkjefag profil, Portal forlag, 2016).

Vi er seksten forskere fra hele Norden som har bidratt med delstudier. Mitt bidrag har vært en studie av Den katolske kirke som migrantkirke, med vekt på hvordan integreringsprosesser i kirken forstås av prester, ordensfolk og kirkelige ansatte.

Et av funnene fra undersøkelsen var at det er klare tendenser til at det dannes «parallellmenigheter». Det vi si en form for segregering av messesøkerne på bakgrunn av språklige og etniske skillelinjer, selv om det ikke er snakk om «parallellmenigheter» i kirkerettslig forstand.

LES OGSÅ: Vårt Land: – Oslo katolske bispedømme anker i saken mot staten

«En virkelig integrering av utenlandske katolikker blant norske er i dagens situasjon ikke praktisk mulig. Et uensartet flertall kan ikke integreres i et mindretall. Det kan oppleves som om en rekke grupper katolikker deler den samme kirkebygning, men ikke utgjør én menighet.» Dette skrev senere biskop Eidsvig i sin historiske fremstilling fra 1993.

I løpet av de to tiårene som er gått siden den gang, har denne tendensen bare vært tiltagende. I St. Olav menighet i Oslo holdes det for eksempel messer på polsk, engelsk, kroatisk, spansk omtrent hver søndag, i tillegg til norsk.

I tillegg til dette holdes det jevnlig også messer på vietnamesisk og tagalog. I de største byene vil det være slik at det dannes polske «parallellmenigheter» som betjenes av polske prester, og som har lite kontakt med andre katolikker i Norge. Dette kan virke hemmende på integreringen av denne migrantgruppen i storsamfunnet.

På den annen side har også kirken kulturelle ressurser som kan tas i bruk med tanke på å stadfeste fellesskap på tvers av nasjonal tilhørighet.

Et eksempel på dette var høymessen som ble feiret søndag 19. april 2015 i St. Olav menighet i forbindelse med at erkebiskopen av Warszawa, kardinal Kazimierz Nycz besøkte Oslo.

Denne messen feires vanligvis på norsk. Nycz feiret da messen på latin i stedet for polsk, muligens ut fra en tanke om at ikke polakkene skulle fortrenge resten av menigheten fra deres egen høymesse. Samtidig signaliserte dette at erkebiskopen besøkte hele kirken i Norge, ikke bare sine landsmenn.

LES MER: Den katolske kirke mener staten diskriminerer

Blant dem jeg har intervjuet råder det en optimistisk tone med tanke på inkludering og integrering, til tross for en utbredt både policy og praksis med messer på nasjonalspråkene. En av ordenssøstrene jeg snakket sa det slik: «Dette vil nok gå seg til etter hvert.»

De katolske menighetene har lenge hatt erfaring med å ha et sterkt innslag av migranter blant sine menighetslemmer. De har likevel ikke vært forberedt på å motta et så stort antall migranter som det de har måttet gjøre de siste tiårene.

Dette har vært utfordrende for hele kirkeorganisasjonen i Norge. Samfunnsintegrasjon handler i stor grad om utvikling av og tilslutning til et verdifellesskap. Hvorvidt medlemskap og deltagelse i Den katolske kirke vil virke integrerende avhenger av hvorvidt kirken som verdifellesskap samsvarer med verdifellesskapet til nasjonalstaten.

Tendensen i Norge de siste årene har vært at det norske storsamfunnet har beveget seg i en annen retning enn Den katolske kirke i viktige verdispørsmål, og at denne utviklingen akselererer snarere enn å avta.

Det er for eksempel vanskelig å se for seg at Den katolske kirke følger etter Den norske kirke i dennes bestrebelser på å legge seg nært opp til verdimessige strømninger i det norske samfunnet for øvrig, eksemplifisert ved å innføre likestilling for såkalte likekjønnede ekteskap. Ikke minst blant migrantene vil det være stor motstand mot en slik utvikling.

På spørsmålet om den videre utviklingen for Den katolske kirke i Norge, svarte i alle fall en av prestene jeg intervjuet entusiastisk slik: «Vi må ha flere kirker og flere prester! Og ikke minst, flere norske prester!»

Det kan naturligvis problematiseres hva som ligger i begrepet «norske prester». Kanskje mente presten jeg intervjuet, prester som er oppvokst i Norge og er sosialisert inn i den norske kulturen. Dette vil i så fall også gjelde for en god del prester med innvandrerbakgrunn.

LES OGSÅ: 4.444 overgrepsanklager mot katolske menigheter

Den katolske kirke i Norge har hatt et bemerkelsesverdig comeback, noe som i hovedsak skyldes migrasjon. I tråd med kirkeretten, ser Den katolske kirke i Norge det som sin fremste oppgave å betjene sakramentalt de katolikkene som enhver tid befinner seg i Norge.

Dette hensynet har blant annet til en sterk satsning på nasjonalsjelesorg, og videre at idealet om at migrantene skal kunne gå til messer på sitt eget morsmål.

Resultatet kan bli at kirken får vanskelig for å finne frem til en norsk identitet. Ut fra sin selvforståelse som katolsk og verdensvid, men samtidig sentralstyrt kirke, er dette heller ikke uten videre ønskelig.

På den annen side er det heller ikke ønskelig at det utvikles en form for «parallellmenigheter» basert på språklige etniske skillelinjer. Her ligger det en potensielt tiltagende utfordring for Den katolske kirke i Norge som migrantkirke.