Kampen om Skriften (alene)

Skal jeg oppsummere, må jeg likevel være ærlig og si at disse erkjennelsene har gjort «Skriften alene» mye vanskeligere å hevde. Og min opplevelse er at konservative protestanter på mange måter sliter her.

Av alle slagord fra reformasjonen er «Skriften alene» (sola scriptura) det som definitivt har en mest turbulent virkningshistorie. Det er iallfall det av reformasjonens slagord som har ført til flest debattbøker og leserinnlegg.

Det var under disputasen med Johannes Eck i Leipzig i 1519 at Skriftens rolle for alvor ble et tema. Eck var en skarp teolog og forstod at Luthers kritikk av avlatshandelen dypest sett var en kritikk av kirkens, og dermed pavens, myndighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Derfor presset han Luther på disse tingene, og da slo Luther fast at Skriften står over alle kirkemøtevedtak og at både paven og kirkemøter (konsiler) kan ta feil.

Dermed underminerte han i praksis kirkens læreembete (magisteriet) og tolkningsmyndighet, og brøt i prinsippet fellesskapet med kirken. Lett forenklet kan vi si at han forankret spørsmålet om autoritet i Skriften og ikke i det kirkelige læreembetet.

Da de mest stormfulle tiårene var over, avholdt katolikkene det store konsilet i Trient (1545-1563), og i vedtakene derfra fastslår man at Skriften og Tradisjonen er sidestilte åpenbaringskilder.

Man fastholdt og klargjorde kirkens tolkningsmakt. I den lutherske leiren tydeliggjorde man i Konkordieformelen prinsippet om «Skriften alene» og i innledningen av den kan vi lese:

«Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente».

Dette betydde ikke og har aldri betydd at lutheranere lærer «Skriftenhelt alene». Det ser vi allerede i de lutherske bekjennelsesskriftene, hvor det finnes en rekke henvisninger til kirkefedrene.

Og i det aller meste har man fulgt læretradisjonen fra Oldkirken – tenk bare på læren om treenigheten og Kristus som sann Gud og sant menneske. Likevel har alle bekjennelsesskrifter i prinsippet en hypotetisk karakter.

De sees på som en oppsummering av Skriftens lære og er sanne inntil det motsatte eventuelt er bevist ut fra Skriften. Med fagord sier vi at Skriften er normerende norm (norma normans), mens bekjennelsene er normert norm (norma normata).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det store og vanskelige paradokset med «Skriften alene» er at det på sett og vis har noe av «skylden» for mange av de problemene vi ser i dagens kirkeliv. Reformatorene kjempet hardt for å løsrive skrifttolkningen fra kirken og «gi» Bibelen tilbake til lekfolket.

Men med dette oppstod også et autoritetsvakuum. For hvem skal bestemme hva som er den riktige tolkningen? I prinsippet kan hver mann være sin egen pave. Det er ikke til å komme utenom at dette er mye av grunnen til det store antallet protestantiske kirkesamfunn.

Særlig gjelder dette etterkommerne av den mer radikale grenen av reformasjonen, hvor tradisjonskritikken var enda sterkere enn hos Luther. Han var tross alt konservativ i sin tradisjonskritikk og prøvde å balansere forankring i tradisjonen med kritikk av den.

En annen konsekvens av dette autoritetsvakuumet har vært spørsmålet om hvordan man skal kunne sikre seg at Skriften forstås rett.

I og med at all lære og alle tradisjoner skal prøves på Skriften, er det nødvendig å kunne være trygg på at Skriften er riktig forstått. Derfor er det ikke tilfeldig at den moderne akademiseringen av skrifttolkningen først og fremst vokste fram i protestantismen.

Selv historisk-kritisk metode­, som virkelig har et dårlig rykte i konservative, protestantiske sammenhenger, er egentlig et resultat av behovet for å sikre en riktig skrifttolkning.

Idealet var det objektive ståstedet og man mente at en etterrettelig, vitenskapelig metode kunne være middelet til å sikre dette.

Målet med arbeidet med eksempelvis å identifisere ulike kildelag og forfattere i de enkelte bibelske bøkene var å finne en historisk forankring, slik at man kunne komme fram til den riktigst mulige tolkningen og avdekke forfatterens mening og budskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Så selv om teorien om tre forfattere til profeten Jesaja fra konservativt hold først og fremst møtes med anklagen om at den undergraver Bibelens autoritet, var målet å få en dypere historisk forståelse av budskapet og teologien i boken.

Her står vi ansikt til ansikt med ett av de store paradoksene i konservative sammenhenger. En metode som har som formål å gi hjelp til å trenge dypere inn i teksten og forståelsen av den, står ofte som selve symbolet på undergravingen av Skriftens autoritet i moderne teologi. Og det er vanskelig å komme utenom at den svært ofte har fungert på nettopp det viset.

Men spørsmålet er om ikke problemet med bruken og forståelsen av Skriften er noe annerledes i nyere teologiske brytninger. Selv synes jeg det kom til syne på en meget interessant måte like før jul i fjor.

I forkant av reformasjonsåret valgte magasinet Strek en litt mer kritisk vinkling og lanserte «fem teser til oppbrudd». Der skrevJoel Halldorf og Patrik Hagman en sak med tittelen «Skriften kommer aldri alene».

I den kritiserer de skriftprinsippet nettopp på bakgrunn av det store tolkningsmangfoldet som oppstod, og erkjennelsen av at mennesker som lærer «Skriften alene» og hevder å ha Åndens ledelse likevel kommer fram til helt motsatte forståelser i teologiske spørsmål.

Veien ut av dette uføret er, for forfatterne, en eller annen form for tilbakevending til tradisjonen, uten at de presiserer hva de mener med dette, annet enn at det iallfall har noe med fellesskapet og gudstjenesten å gjøre.

Selve innspillet fra disse to nordiske teologene er interessant lesning, selv om deres kritikk av «Skriften alene» ikke akkurat er ny. Samtidig er det en kritikk vi protestanter aldri helt kommer til rette med.

For samme hvor mye vi snur og vender på det, konkluderer mennesker som lærer «Skriften alene» og mener å være ledet av Ånden ulikt om grunnleggende teologiske spørsmål, som for eksempel dåp og nattverd.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det som særlig var interessant med artikkelen i Strek var tilsvaret fraÅste Dokka. Hun er utdannet ved Teologisk Fakultet (TF) på Universitetet i Oslo og kan ikke sies å befinne seg på den teologiske høyrefløyen.

Nå skal ikke jeg anklage TF-tradisjonen for å ha vært direkte motstandere av «Skriften alene», men det er likevel interessant at en TF-teolog såpass tydelig går ut og forsvarer «Skriften alene» som det hun gjør i sitt tilsvar.

For meg ble det hele et vitnesbyrd om hvordan kirkelandskapet har endret seg de siste tiårene – for ikke å snakke om hvordan bibeltolkningen fungerer.

Grunnen til at Åste Dokka er begeistret for «Skriften alene» er at hun ser et radikalt potensiale her. Hennes kritikk av Martin Luther er ikke at han hevdet «Skriften alene», men at han hevdet at det kun er én gyldig lesning av Skriften.

Og det er nettopp her «Skriften alene» har vist seg å bli så fryktelig vanskelig. For de siste tiårenes tolkningsteori (hermeneutikk) har virkelig demonstrert at tolkning i stor grad påvirkes av fortolkerens kontekst. Vår bagasje påvirker ubønnhørlig vår tolkning.

Ved å anerkjenne mangfoldet i fortolkernes bagasje og erfaringer, øker også aksepten for mangfold i tolkninger. Derfor er det i fagmiljøer blitt vanligere å snakke om ulikelesninger av Skriften framfor uliketolkninger.

Og det er ikke lenger et spørsmål om hvorvidt en lesning er riktig eller gal, men om den er god eller dårlig. Vi står i en situasjon hvor vi nok kan drømme om den rene objektivitet, men erfarer at den ikke er mulig å oppnå. Hva gjør vi da?

Svaret på dette varierer. Noen velger den konfesjonelle linjen. Den lutherske bekjennelsen blir for disse gullstandarden alt annet skal prøves på (og får en lignende status som «Tradisjonen» i Den katolske kirken).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Andre klarer ikke å gå med på dette og flykter heller over i andre sammenhenger. Blant annet har man, kanskje særlig i Sverige, sett en viss tendens til at (særlig) unge, protestantiske teologer og pastorer konverterer til katolisismen eller ortodoks kristendom.

Dette begrunnes nesten alltid med at «Skriften alene» og forankringen av læreautoriteten har kollapset for dem, og at de derfor søker den stabiliteten som «Tradisjonen» og magisteriet har å gi.

Går vi til den mer radikale (eller progressive) fløyen finner vi dem som fullstendig omfavner det Åste Dokka kaller «det radikale potensialet isola scriptura».

Her står vi på mange måter og stanger. Og jeg må innrømme at det ikke er veldig enkelt å se den klare og gullbelagte veien ut av disse vanskelighetene. For det er jo virkelig helt sant at vi ikke kommer utenom at dette er et problem.

Det har også vist seg at alle forsøkene på å trenge inn i forfatterens historiske mening ikke er så enkle som man først kanskje trodde. Det er med andre ord ikke så enkelt å forankre Skriftens autoritet i den åpenbarte teksten allikevel – selv om det jo er det som er målet med «Skriften alene».

Så kan det også være verdt å stille et motspørsmål. For selv om postmodernisme og nyere tolkningsteori har ført oss inn i en tilstand der alt synes å flyte, er det likevel slik at menneskelig kommunikasjon fortsatt er mulig.

Ja, det er riktig at det skjer noe når et budskap går fra avsender til mottaker. Det er også riktig at det i noen teksttyper skjer mer og i andre mindre. Men likevel, vi klarer å kommunisere.

Hvis jeg sier «det regner ute», kan den som hører få et annet bilde enn jeg om hvor mye og hvor kraftig regnet er, men han vil likevel vite at det kommer vann ned fra himmelen og at det er lurt å ta hensyn til det om han skal ut. Forståelsen av situasjonen som ligger til grunn for budskapet mitt er i all hovedsak korrekt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dersom jeg derimot gjengir Ernest Hemingways berømte seks-ords-novelle (fem ord på norsk): «Til salgs. Barnesko. Aldri brukt», kan vi få veldig ulike forståelser av situasjonen som ligger til grunn for budskapet.

Noen ser kanskje for seg en tragedie med et dødfødt barn og kjenner på tristhet. Andre, derimot, ser for seg en hverdagslig annonse på finn.no. Her kan vi trygt si at forståelsen av situasjonen er ulik og potensialet for mangfold stort.

Poenget er at muligheten til å forstå avsenders budskap vil variere etter hva slags teksttype (sjanger) det er snakk om. Dette må vi også ta høyde for i bibeltolkningen. Et eksempel er Bibelens fortelling om skapelsen, som har vært heftig debattert på ettersommeren.

Det er mange gode grunner for å anta at det er snakk om en annen teksttype enn en naturligfaglig gjengivelse. Det bør mane oss til forsiktighet på vegne av vår egen fortolkning, og det er naturlig å spørre seg om en helt bokstavelig, «naturfaglig» tolkning treffer.

Og selv om vi kan være usikker på alle detaljene, er tekstens overordnede budskap likevel mulig å komme til enighet om.

Når apostelen Paulus, derimot, i sine brev (en helt annen teksttype) kraftig advarer mot grådighet og kjærlighet til penger, er det atskillig enklere å argumentere at vi her skal forstå ham helt bokstavelig og være enige om forståelsen på et mye mer detaljert plan.

Det jeg mener med disse eksemplene er at det er ikke slik at absolutt alt flyter. Menneskelig kommunikasjon er mulig – også skriftlig.

Så selv om nyere tolkningsteori – med rette – har lært oss at produksjon av mening og forståelse ikke er noe som skjer uavhengig av leserens bagasje og kontekst, kan vi likevel holde fast ved at det er mulig å forstå. Vi kan holde fast ved at finnes tekster i Bibelen som bare har én tolkning og at vi kan skille mellom riktig og gal ­tolkning.

Men skal jeg oppsummere, må jeg likevel være ærlig og si at disse erkjennelsene har gjort «Skriften alene» mye vanskeligere å hevde. Og min opplevelse er at konservative protestanter på mange måter sliter her.

Det blir gjort noen hederlige forsøk på å finne gode løsninger, men min erfaring fra de fleste sammenhenger er at det alltid blir noe uforløst over disse svarene.

Når jeg likevel holder fast ved «Skriften alene», skyldes det at jeg virkelig tror at Bibelen er Guds åpenbaring og at den har et enhetlig budskap.

Og jeg tror dette budskapet langt på vei er mulig å få tak i, selv om jeg også vil holde fram at noe er skjult og dunkelt – også når jeg forsøker å forstå det i lys av klare bibelsteder.

Dessuten kan jeg legge til et mer subjektivt argument, nemlig at jeg på det personlige plan sterkt har opplevd å møte Gud i Ordet.

Så selv om jeg sliter med å gi en skikkelig vanntett rasjonell forklaring og løsning på alle tolkningsteoretiske problemstillinger, holdes jeg fast i denne troen på at Bibelen er, og skal være, regel og rettesnor.

Artikkelen stod først på trykk 
i Fast Grunn 3/2017.