Hvordan forstå skapelsesberetningen?

Det vil nok ennå komme mange teorier om menneskets tilblivelse. Men det skal ikke frarøve oss troen på vår særstilling i skaperverket.

Den meget lærde biskop James Ussher i Dublin (1581–1656) hevder i sitt hovedverk Annales Veteris Testamenti, (Engelsk oversettelse: Annals of the World) at verden ble skapt den 23.10. i år 4004 f.Kr. Jødene regner nå at vi fra og med 2.10.2016 er 5777 år etter skapelsen av Adam og Eva. Den 2. oktober var i årRosh Hashanah – det jødiske nyttår.

Men ble verden virkelig skapt på seks dager á 24 timer for cirka 6000 år siden? I USA er det mange som forfekter det, ja, også her i Norge, de såkalte «ung- jord kreasjonistene». «Vi må stole på alt som står i Bibelen», hevdes det. Men er det nødvendig å ta denne beretningen bokstavelig for å være bibeltro?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I Bibelen finnes ulike typer litteratur. I Det gamle testamentet har vi både historie, poesi, profeti, lovstoff og visdomsdiktning. I Det nye testamentet har vi evangeliene som er historie og brevene som ofte adresserer aktuelle situasjoner i samtiden.

Historieskrivningen er ofte også en historiefortolkning, den prøver å forklare hvorfor begivenhetene som det berettes om skjedde. Men gang på gang har det vist seg at de historiske opplysningene er meget korrekte.

Poesien bruker bilder som ikke må tas bokstavelig. Når det for eksempel står i Sal 104,5: Han grunnla jorden på dens søyler, så betyr selvsagt ikke det at slik er jordkloden konstruert. Nei, svaret får vi i siste halvdel av verset: aldri i evighet skal den rokkes. Bildet uttrykker at jorden er et trygt sted å bo på.

Profetien bruker også bilder, og når den uttaler seg om fremtiden, er ofte perspektivet sammentrukket. Jesus kan for eksempel tale om Jerusalems ødeleggelse i år 70 og verdens undergang i samme tale, Matt 24. Det profetiske perspektivet er som å stå på en fjelltopp og skue utover. Du ser bare toppene bortover fjellkjedene, men ikke dalene i mellom.

Skapelsesberetningen må forstås som en tilbakeskuende profeti. Det var jo ingen øyenvitner til det som skjedde. Det har blitt åpenbart for den som skrev det ned. Rammen er en uke á 7 dager á 24 timer. Men ordet «dag» (hebr: yom) kan også bety tidsperiode.

Det står faktisk ikke «den første, den andre dag» med bestemt artikkel, men dag en, dag to og så videre – Yom æhrad, yom sheni og så videre… Det kan også tyde på tidsperiode.

Måten dette beskrives på, har blitt forstått av alle mennesker til alle tider. Det ville vært meningsløst da Bibelen ble skrevet å gi en vitenskapelig fremstilling som vi først i vår tid kunne ha forstått.

Skapelsesberetningen vil formidle at Gud har skapt universet, at verden og at alt som lever der er hans verk. Den formidler også at vi mennesker står i en særstilling til Gud, som skapt i hans bilde. 1.Mos 1,26.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi sier gjerne at vitenskapen prøver å svare på spørsmålene hvordan og når. Bibelen svarer på hvorfor og hvem. De to siste spørsmålene ligger utenfor vitenskapens område. Deres metode er jo å analysere, eksperimentere, prøve og etterprøve, måle og veie.

Et enkelt bilde kan illustrere forskjellen og sammenhengen: Flere vitenskapsmenn sitter rundt et bord sammen med nevøen til tante Hilda. Han er også vitenskapsmann. På bordet står en stor bløtkake. Dette vekker vitenskapsmennenes interesse: Matematikeren måler høyde og diameter og regner ut volumet av kaken. Kjemikeren vil gjerne analysere hvilke stoffer som er blandet sammen for å lage en slik kake.

Historikeren vil gjerne vite når denne kaken ble påbegynt og om det har blitt bakt slike kaker tidligere. Statistikeren vil vite hvor mange slike kaker det har blitt bakt, og så videre. Men selv om de kan finne svar på hva, hvordan og når, kan de ikke med sine vitenskapelige målinger svare på hvem som har bakt kaka og hvorfor den har blitt bakt. Men noen må ha bakt den. Kaker blir ikke til av seg selv. Og den er sikkert bakt med en hensikt, men den hensikten kan ikke utleses ved å analysere kaka.

Så kommer tante Hilda inn, og hun kan fortelle: «Jeg har laget denne kaken til nevøen min som fyller år i dag!» Det ingen kunne finne ut ved sin vitenskap, det åpenbarte Hilda for alle med en enkel setning.

Dermed vil noen hevde at Bibel og vitenskap ikke har noe med hverandre å gjøre, og så er problemet løst. Men vi kan ikke helt separere Bibelen og vitenskapen fra hverandre for de taler ofte om samme sak.

Og faktisk er skapelsesberetningen mer i samsvar med naturvitenskapen enn man skulle tro: For det første sies det at Gud skapte himmel og jord, 1.Mos 1,1. Verbet for å skape (hebr: bara) brukes bare med Gud som subjekt. Bare han kan skape noe som ikke har vært før. Det hebraiske språket har ikke noe ord for univers, men bruker himmel og jord som en samlebetegnelse.

I dag hersker det stor enighet innen vitenskapen om at universet ble til for cirka 13,75 milliarder år siden ved det såkalte Big Bang. Målinger av lyset kan gi et svar på hvor gammelt universet er. Man regner med en feilmargin på + - 170 millioner år.

Steven Weinberg, nobelprisvinner i fysikk 1979, forteller at det var et «uratom» som eksploderte. Han har skrevet standardverket The First Three Minutes. A Modern View of the Origin of the Universe (1993).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Størrelsen på uratomet var uhyre liten – tanken kan ikke følge med: Diameteren var kun 0,00000000000000000000000000000000001 cm – (34 nuller etter komma).

Er det dette Bibelen egentlig taler om, når den sier at Gud skapte himmelen og jorden – av ingenting?

Når vi spør om hva som var før smellet eller hvem eller hva som utløste det, eller hvor elementærpartiklene i uratomet kom fra, og hvordan det oppstod, da har vitenskapen ingen svar.

En kan jo også undre seg over at Big Bang må være den eneste «eksplosjonen» som noen gang har laget orden i stedet for uorden. Og for en orden! Vitenskapen har jo påvist at universet er uhyre nøyaktig fininnstilt når det gjelder ekspansjon. Hadde styrken på Big Bang vært ørlite grann sterkere, ville partiklene blitt slynget så langt fra hverandre at tyngdekraften ikke hadde klart å dra den sammen til stjerner og planeter. Hadde styrken på eksplosjonen vært mindre, ville tyngdekraften trukket partiklene sammen til en klump. I begge tilfeller ville vi ikke hatt noe univers.

Vi snakker her om en fininnstilling på 1 til 10 60 , det er et tall med 60 nuller!

Egentlig har vi bare to valg: Enten må vi tro på en Gud som den første begynnelse ellers må vi tro at det alltid var noe, i det minste et uratom. For av ingenting kommer det ingenting. Men hvordan kan et ørlite uratom ha blitt til hele universet med alle sine galakser? Vår galakse, Melkeveien, har over hundre milliarder soler.

Den største solen i vår galakse heter Eta Carinae. Den har en diameter på over 600 millioner kilometer. Vår lille sol har til sammenligning en diameter på bare 1,4 millioner kilometer. En annen sol som heter Pistol utstråler en energi som er 10 millioner ganger sterkere enn vår sol. Det er varmt det. Og så finnes det cirka 100 milliarder galakser i verdensrommet!

Vår jord er ifølge vitenskapen cirka 4,5 milliarder år gammel. Hvordan kan vitenskapen påstå det? Jo, man måler nedbrytingen av uranisotropen 238U til blyisotropen 206Pb, med halveringstid på 4,47 milliarder år og nedbrytningen av isotropen 235U til 207Pb, der halveringstiden er 704 millioner år. Fordi vitenskapen bruker to ulike klokker med lange halveringstider, kan man beregne tiden med en feilmargin på under en prosent.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Når det gjelder rekkefølgen av hva som skjedde på de ulike skapelsesdagene, så stemmer det godt med det vitenskapen har kommet fram til ut fra sine funn av fossiler og skjeletter som viser hvilken rekkefølge de ulike arter oppstod.

Men hva med at sol og måne ble skapt fjerde dag? Kritikerne har ment at dette viser hvor feil Bibelen har tatt. For hvor kom lyset fra første dagen når solen ble skapt den fjerde dagen? Noen har prøvd med en forklaring om et kosmisk lys som måtte ha eksistert før solen ble skapt, men det finnes det ingen bevis for.

Andre forklarer det slik at skapelsesberetningen er skrevet for å motvirke en mytologisk oppfatning i samtiden der man så på solen og månen som guder. Eller at beretningen er komponert slik at de tre siste dagene motsvarer de tre første. De tre første viser strukturen i skaperverket, de tre siste forteller hvilket innhold Gud fylte de tre første skapelsesdagene med. Det kan så være.

Men verbet som her brukes for å lage, er ikke bara, skape av intet, men asah som kan oversettes med utpeke. Det kan også bety «å arbeide på noe som allerede er der». (C. John Collins: Science and Faith. Wheaton: Crossway 2003, p. 57) Gud utpeker nå solens og månens funksjoner. Tidligere var jorden omgitt av en tett vanndampkappe. Nå har den kondensert så mye at sol og måne kommer til syne.

Ifølge både Bibelen og vitenskapen er menneskene siste ledd i rekken. Men er vi mennesker bare en sivilisert apekatt med en felles stamfar, er vi bare et siste ledd så langt i en lang, lang utviklingsrekke? Det er jo det darwinistene vil ha det til. I flere år har det vært opplest og vedtatt at mennesker og sjimpanser har 98,6 prosent av sine DNA-nukleotidsekvenser og hele 99,6 prosent av sine DNA-aminosyresekvenser felles.

Vi har sett i debatter at mange av Darwins advokater har regnet dette som et nesten ugjendrivelig argument for evolusjonslæren. Nå stemmer imidlertid ikke dette lenger. Ifølge de svært renommerte vitenskapstidsskriftene Nature og Science har vi egentlig bare 96 prosent felles. (Se Chimpanzee joins the genome club, nr. 437 og Chimp Genome Revealed 31. aug. 2005.)

Ifølge de samme tidsskriftene viser de nyeste undersøkelsene at vi har 97,5 prosent felles gener med musa! Studien er utført av forskere ved Celera Genomics i USA. Dette firmaet var det første til å sekvensere mus-genomet – den samlede mengde av musas gener. (Se Science nr. 296 og Nature 6. mai 2002.)

Står vi mennesker i en særstilling i skaperverket? Ut fra Bibelen er det helt klart at vi gjør det. Å være skapt i Guds bilde betyr at vi er skapt til å ha en relasjon til Gud og vi har fått et oppdrag fra Gud. Derfor står vi i en absolutt særstilling til forhold til dyrene. Vi må derfor hevde at Adam og Eva er historiske personer, at de er de første menneskene som er skapt i Guds bilde, noe Jesus også bekrefter i Matt 19,4: Han svarte: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne?»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Nå mener visst forskerne at menneskene oppstod i Afrika og at alle mennesker har felles genetisk opphav fra ett menneskepar. I Illustrert Vitenskap nr. 14/2000 side 46–47 stod en artikkel: Genetikere finner Adam og Eva.

For cirka 140.000 år siden oppsto det moderne mennesket i Afrika. Ved å undersøke mutasjoner i vårt arvemateriale har forskerne ikke bare funnet den mannen og den kvinnen vi alle stammer fra, men også de nærmeste etterkommerne.

Det vil nok ennå komme mange teorier om menneskets tilblivelse. Men det skal ikke frarøve oss troen på vår særstilling i skaperverket.