Gretne gamle gubber

Kanskje vi kunne gjøre noe med uretten – invitere «gamle-pastoren» eller en forkynner vi ikke har invitert på lenge, og la ham preke en søndag? Det kunne godt hende han hadde et budskap til oss fra Herren!

Om 12 år er jeg 70. Som ung pastor, hadde jeg svar på det meste og forstod meg på alt. Da synes jeg ofte det var vanskelig å møte gamle pastorer og predikanter. Flere av dem syntes å være preget av å være gretne gamle gubber. De snakket om det de hadde vært med på, og at ingen hadde bruk for dem lenger. Historiene var mange, og kjedsommelige.

Men med årene har jeg forstått at jeg ikke har svar på det meste og at jeg slett ikke forstår alt. Men jeg forstår mer og mer av hva disse mine kjære kollegaer forsøkte å si, men som de ikke fikk noen respons på, og som jeg ikke forstod noe av. Nå ser jeg hvilken urett som er gjort mot dem.

De hadde gitt det beste av sitt liv til en eller flere menigheter. De hadde lyttet til sjelesorgsamtaler, forberedt prekener, gått på sykebesøk, forrettet dåp, nattverd, vielser og begravelser. Det var travle dager i tjeneste. Så kom tiden da de ble pensjonister. Og det ble stille. Veldig stille.

Ingen telefoner. Ingen forespørsler om å tale på møter eller gudstjenester. Ingen som egentlig hadde bruk for dem. For noen var dette godt. Endelig var det en pause i strømmen av alle møtene og forpliktelsene. For andre ble det et sjokk. Hos noen skapte tausheten fra den eller de menighetene de hadde tjent, fra kirkesamfunnet, sårhet og for noen bitterhet.

Selvsagt er det viktig å slippe yngre krefter til. Det er flott, og helt nødvendig. Men nå står vi overfor minst to store utfordringer i Frikirke-Norge: Det er pastormangel i flere av våre menigheter. Flere av dem som utdanner seg som pastorer, blir ikke pastor for noen menighet.

De finner seg annet å gjøre. Årsakene til det er mange. Og mange av de unge pastorene sliter med stor ensomhet og kjenner på slitasjen over alle forventningene de står overfor: sine egne og andres.

Samtidig går mange eldre rundt og kjenner seg forbigått og glemt. Vi sier ofte: Det er ingen pensjonsalder i Guds rike. Nei vel, men det åpnes ikke mange dører for dem som ønsker å tjene Herren når de har fått grått eller hvitt år. Vi må bare innrømme det: Den ressursen som eldre mennesker representerer, overses. Samtidig blir den norske befolkningen eldre og eldre.

Heldigvis finnes det unntak. Noen menigheter satser på senior-pastorer. De har forstått hvilken ressurs de representerer. At det er et stort pluss å ha en slik omsorgsperson blant dem. Som kan ta sjelesorgsamtaler, besøke syke og døende, forkynne Guds ord.

Jeg har ofte tenkt på hvor uforberedt jeg selv var som ung pastor i møte med en mor og en far som hadde mistet et barn, eller familier som opplevde store ekteskapskriser. Hvordan skulle jeg hjelpe dem, som ikke hadde mistet noe barn eller som hadde opplevd noen krise i mitt ekteskap?

Du som jeg ønsket meg noen å rådføre meg med, men i min tid og i vår tradisjon skulle pastorene klare seg selv. Vi måtte lære underveis. På den harde måten.

Tenk om vi hadde hatt åndelige veiledere og åndelige fedre og mødre til å hjelpe oss! Men i min tid var begrepet «åndelig mor» og «åndelig far» ukjente begreper. For ikke å snakke om begrepet «mentor». Nå er det mer akseptert, men det er nok fremdeles et stykke vei igjen før vi forstår hvilken enorm betydning det er å ha åndelige mødre og fedre i blant oss. Mennesker som har levd en stund, og som har gjort seg erfaringer på troens vei, som ikke vi har.

Hvordan kan vi slippe til de som fremdeles ønsker å tjene menigheten og i Guds rike etter at de er blitt pensjonister? Kanskje trenger vi et «Eldre i oppdrag», et misjonsinitiativ som kan ha bruk for den kapasiteten eldre mennesker representerer ute i team-tjeneste i Europa og ellers i verden. Eldre reiser jo som aldri før. De skal se verden før de dør. Hvorfor ikke med et misjonsoppdrag? Vi trenger noen som «ser» dette og som kunne organisere det!

Kanskje er det ikke like «kult» å invitere en eldre forkynner til et seminar eller temadager enn det er å invitere det siste, store navnet fra utlandet, men kanskje vi fikk mer tyngde og tilført mer erfaring?

Kanskje vi kunne gjøre noe med uretten – invitere «gamle-pastoren» eller en forkynner vi ikke har invitert på lenge, og la ham preke en søndag? Det kunne godt hende han hadde et budskap til oss fra Herren! Kanskje har han gått i måneder, ja, det er forferdelig å si det, men kanskje også år, og båret på noe han gjerne ville ha formidlet, men som det ikke lenger er plass til.

Pinsevennene har skutt blink med sitt 50+ stevne påHedmarktoppen. Det er nok ikke mange 50-åringer der, tror jeg, men de har lykkes med å skape en plattform for flere avpinsebevegelsens seniorer. Både hva angår musikk og forkynnelse. Og her er det ikke det aller siste fra kristenverdenen som slipper til, men noen av dem som nå har nådd middagshøyden og vel så det. Så bra! Jeg skulle ønske andre kirkesamfunn fulgte opp med lignende tiltak.

Men jeg vil gjerne oppfordre menighetene til å ansette senior-pastorer. Det behøver ikke koste menighetene noe. Dette er jo mennesker som allerede har en pensjon. Menighetene vil faktisk tjene på det! De vil vise i praksis at eldre mennesker betyr noe, og sende et signal til alle eldre i nærområdet om at her forakter man ikke alderdommen, men satser på den!

De vil nyte godt av erfaring ervervet gjennom et langt liv. Den unge pastoren vil ha en medarbeider han eller hun kan rådføre seg med, og spille på lag med. Og kanskje vi slapp å ha så mange pastorer som kjenner på ensomheten i tjenesten, fordi de hadde en kollega de kunne møte.

Filadelfia Drammen harsett ressursene seniorene representerer. Der har de like så godt ansatt en av pinsebevegelsens nestorer,Oddvar Johansen, som tidligere var hovedpastor i menigheten, til seniorpastor. Det skjedde i 2014. Han har hovedansvaret for menighetens medlemmer over 70 år, han er med i pastorteamet og eldsterådet. Driver en utstrakt besøkstjeneste, forretter de fleste begravelsene og forkynner.

Om tjenesten sier han: «Den tillit jeg blir vist som en eldre forkynner og menighetstjener, gjør at tjenesten oppleves veldig viktig. Jeg føler absolutt ikke at dette er er tjeneste jeg har på siden av! Det kjennes også viktig at de eldre i menigheten møter noen som nærmer seg deres egen alder. Flere menigheter burde benytte seg av en tjeneste som seniorpastor. Det er en rimelig investering som forhåpentligvis fører til velsignelse for mange.»

Selvsagt kan sykdom og svekkelse på grunn av alder føre til at man ikke lenger er like brukbar som man var i sin ungdom. Og det er også sant at noen ikke kjenner sin begrensning. Men når det er sagt så har Gud en forunderlig evne til å bruke det som ingenting er, ja, selv det skrøpelige kar, til sitt navns ære. Og noen pensjonister er veldig spreke, som ­Oddvar Johansen.