ÅNDSKRAFT: Jeg vet at dagens Oase-ledere ønsker å se både enkeltpersoner og menigheter igjen komme sammen for å be om å bli fylt med kraft fra det høye. Jeg tror behovet for en ny Helligånd-bevegelse som berører by og bygd i dette landet, er større nå enn på 70-tallet. Men den nye skal ikke være en repetisjon av det som skjedde den gangen, skriver Jens-Petter Jørgensen. Foto: Dagen-arkiv

Etter 40 år med Oase

torsdag 16. februar 2017

Kristenliv

Bevegelsens anliggender fikk få eller ingen­ nedslag i menighetens gudstjenester. 
Oase ble i beste fall et akseptert sidespor.

Helgen 18. – 20. februar 1977 fylte 1200 aktive kristne fra hele landet – mange av dem prester og ledere – tre symboltunge lokaler i hovedstaden: Indremisjonens høyborg Storsalen, Domkirken og Trefoldighetskirken til det såkalte «Helligåndseminaret».

Denne samlingen regnes av mange som starten på Oase-bevegelsen. Initiativtakerne til Oslo-seminaret var inspirert av den karismatiske vekkelsen som startet på begynnelsen av 60-tallet, og fornyet tusenvis av prester og legfolk i de historiske kirkene verden over.

Mange fattet interesse for denne vekkelsen også her hjemme. Det var særlig to miljøer som stod sentralt i gjennomføringen av samlingen denne februarhelgen for 40 år siden: Studentlagsbevegelsen (NKSS) hvor mange av prestene og sekretærene var sterkt berørt, og kretsen rundt hovedpresten i Oslo Indremisjon, Hans Chr. Lier og hans virksomhet i Bogstadveien kapell som het «Evangelisk forum».

DEBATT: Oase og ekstrem karismatikk

Vårt Land skrev over hele førstesiden dagen etter seminaret «Noe er på gang. Dette er vår tids vekkelse».

Det var tydelig at dette møtte en lengsel etter åndelige erfaringer hos mange som opplevde kirken både kald og teoretisk, og mente at den faktisk hadde forsømt en vesentlig dimensjon som ikke fikk den bibelsk og teologiske rettmessige plass i forkynnelse, undervisning og praksis: Forkynnelsen og erfaringen av Den Hellige Ånds gave med alt det som det betydde for tjeneste med nådegaver, i helliggjørelsen, gudstjenester og møteformer, misjon og evangelisering.

Fra begeistrede deltakere rundt i hele landet kom det nå forespørsler om tilsvarende seminarer i alle de store byene. I 1980 gikk det første sommerstevnet av stabelen i Kristiansand. På det meste samlet man 7000 deltakere.

Det ble holdt årlige «Preste- og lederoaser» i Stovner kirke og Storsalen – ofte med 400-500 deltakere. Lokale og regionale samlinger foregikk over store deler av landet til et stykke utpå 90-tallet. Mange samlet seg til bønn og lovsang i hjemmene. I flere år hadde Oase et eget senter på Lovisenberg med utstrakt kurs og møtevirksomhet.

Drømmen og målet med arbeidet var å være med på å fornye Den norske kirke. Intet mindre!

Strategien var klar. I lederskapet ønsket vi representanter for alle de ulike arbeidslag i folkekirken, som ble ledere i Oase fordi de var sentrale ledere i sine respektive sammenhenger. Disse kunne mest effektivt formidle Oases anliggender til sitt eget bakland. Det var lederskapet – de som var bærere av visjonen – som stod for mye av forkynnelsen på samlingene. Men alltid supplert av erfarne norske og utenlandske talere.

Mange enkeltpersoner rundt i kirker og bedehus kan vitne om at de har opplevd en åndelig fornyelse gjennom den karismatiske vekkelsen. Pinsens budskap lød sterkere enn tidligere i mange lutherske sammenhenger, moderne lovsanger, forbønn og nådegavebruk ble mer alminnelig.

Men når sant skal sies har Oase aldri, etter min mening, nådd helt inn til hjertet av Den norske kirke. Selv med god støtte av markante biskoper som Erling Utnem, Sigurd Lunde og Bjørn Bue. Bevegelsens anliggender fikk få eller ingen nedslag i menighetens gudstjenester. Oase ble i beste fall et akseptert sidespor. Dette i motsetning til for eksempel Den engelske kirke.

I siste halvdel av Oase-historien har strategien endret seg. Rekrutteringen av sentrale ledere fra Dnk og andre forsamlinger har mer eller mindre stoppet opp, og blitt erstattet av engasjerte lokale ledere.

MENINGER: Karismatikk, Visjon Norge og Oase

Mange av disse har av naturlige grunner ikke sett på seg selv som forkynnere på storstevnene. Derfor har forkynnerbiten i større grad blitt overlatt «gjestetalere» fra inn- og utland. Noen av disse har vært svært fremmede for norsk kultur – både teologisk og i form og fremtoning.

Ifølge noen av dagens toppledere i Oase har mye av grunnfjellet forsvunnet de siste årene – delvis ved at noen av kjernetroppene har engasjert seg i egne fornyelsesmenigheter der Oases verdier lever videre – som for eksempel IMI-kirken.

Ofte er det utidig at gamle ledere blander seg inn i hva etterkommerne bedriver. Derfor har jeg stort sett holdt meg unna offentlig å kommentere utviklingen i Oase etter at jeg sluttet som leder etter 20 år.

Men jeg har vært opptatt av i hvilken grad det som skjer på stevnene har overføringsverdi til det vanlige menighetsarbeidet. Mange aktive og engasjerte kristne jeg møter på mine reiser, sier at det til tider har vært vanskelig å gjøre seg nytte av det som ble forkynt og praktisert på Oase-stevnene når man kommer hjem.

Resultatet av dette er at mange av dem som driver menighet gjennom året holder seg borte, og erstattes av mennesker fra hele bredden av kirkelivet som ønsker en langt mer radikal utgave av troen enn den de møter i de fleste av dagens forsamlinger.

Litt forenklet sagt ser det ut som Oase er i ferd med å utvikle seg fra å være en bevegelse til å bli arrangør av et av Kristen-Norges største sommerstevner. For fortsatt strømmer hundrevis av barn, ungdom og voksne til det som mer og mer har utviklet seg til å bli en festival.

LES: Oase-lederne tar mediepause

Med høy kjendisfaktor når det gjelder både talere, sangere og musikere. Deltakerne drar stort sett fornøyde hjem, til tross for hva media virvler opp om dødeoppvekkelse, skyting fra scenen og høytsvevende profetier.

Jeg vet at dagens Oase-ledere ønsker å se både enkeltpersoner og menigheter igjen komme sammen for å be om å bli fylt med kraft fra det høye. Jeg tror behovet for en ny Helligånd-bevegelse som berører by og bygd i dette landet, er større nå enn på 70-tallet.

Men den nye skal ikke være en repetisjon av det som skjedde den gangen. For mye har forandret seg siden da. Er dagens Oase-ledelse i stand til og villige til å lede en slik bevegelse? Sender Gud den igjen?

Det ville være flott om svaret ble ja. Hvis ikke tenker jeg at det ikke er noe prestisjetap om flere virksomheter i Kirke-Norge fikk mot til å legge ned når oppdraget er fullført. For vekkelse og fornyelse er ferskvare. Og slikt er det datostempling på.

MEST LEST