VEKKELSE: Det er viktig å spørre seg selv: Hvorfor må mange evangelister kaste inn håndkleet? Fordi menighetene ikke gir denne bibelske vekkelsesgaven plass i sin midte, skriver Svein-Magne Pedersen. 
  Foto: Fotolia

Er evangelistenes tid forbi?

torsdag 16. februar 2017

Kristenliv

Dette er et viktig spørsmål som menighetene bør ta til sitt hjerte, for evangelister er det få av, og færre har de blitt med årene.

Sten Sørensen og Jan Inge Jenssen spør med rette etter denne viktige tjenestegaven i 
Dagen (7.2.). Jeg har i over 40 år viet hele mitt liv 
til denne tjenesten. Her er noen synspunkter.

MENIGHETSDOKTOREN: Hvor er evangelistene?

Noen hevder at evangelistenes tid nærmest er forbi. De passer ikke inn i dagens moderne samfunns- og kirkeliv hvor det er vanlig med kun ett eller to offentlige møter i uken.

Noen mener de er overfladiske i forkynnelsen, usiviliserte og har et yrke som vi ikke lenger trenger i menighetene. Jeg blir provosert når jeg hører kristne uttaler seg slik. For hvem er det som har vunnet, og som vinner flest mennesker for Guds rike i dag i Norge? Evangelistene!

I de aller fleste kirkesamfunn er det ytterst få som vil ta ansvar for evangelistenes situasjon. Evangelisten er dessverre blitt menighetenes stebarn. De er i stor grad overlatt til seg selv.

Når jeg bruker ordet evangelist i denne artikkelen, er det ikke reisende pastorspirer som er på trening for å bli pastor, eller bibellærere – eller forkynnere med en annen nådegave. Jeg tenker på menn og kvinner som har fått nådegaven til å være evangelist.

Evangelisten i Det nye testamentet var, sammen med apostelen, vekkelsesgaven og nøkkelen til åndelige fødsler. Evangelistgaven er en nådegave og ikke kun en tittel på en som reiser rundt og forkynner Guds rike.

Alle er kalt til å være et Jesus Kristi vitner, men ikke alle har evangelistens heltidstjeneste, nådegave og åndsutrustning. En evangelist taler ikke bare til enkeltmenneske her og der, men også til menneskemasser.

LES: – Alle prester bør levere en kraftfull preken

En evangelist er en gave fra Gud til Guds universale menighet. Paulus sier at Gud «gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere» til menigheten (Ef 4:11).

Ifølge Guds ord er denne gaven likestilt med de andre tjenestegavene. Det er Guds plan og vilje at denne gaven til menigheten skal være i funksjon til alle tider, uavhengig av forandringer i menighet og samfunn.

Den skal heller ikke være underlagt pastorer eller andre tjenestegaver, som en «reservedel i det åndelige maskineriet». Tjenesten skal stå på lik linje med de andre åndelige funksjoner i menigheten. Og her er vi ved problemets kjerne. Det er nettopp dette som har vært feilen blant vestens kristne.

Evangelistene har tre hovedoppgaver: For det første skal de nå ut med budskapet til ikke-troende på en slik måte at evangeliet blir forstått som den eneste redningen fra fortapelsens gru. Evangelisten Filip kom til en uevangelisert by i Samaria «og forkynte Kristus for dem» (Apg 8:5).

Dernest: Tale vekkende til de troende (uavhengig av kirkesamfunn) slik at de blir fornyet i sitt forhold til Herren. De nyfrelste trenger et varmt og godt åndelig hjem hvor de kan bli tatt hånd om.

LES OGSÅ: Bibelens Lukas forklart for alle

Og for det tredje: Å betjene de troende slik at de blir «gjort i stand til tjenestegjerning» (Ef 4:12). Her gjelder det å sette de kristne i stand til og å utruste dem til å vinne mennesker for Gud. Evangelisten er resultatorientert. Da evangelisten Filip besøkte Samaria, ble folk både frelst og helbredet.

Det var tegnene som fikk folk til å lytte til forkynneren (Apg 8:6). Og resultatet: «Og det ble stor glede der i byen.» (Apg 8:8) Noen evangelister har gaven til å helbrede og å gjøre under og tegn i tillegg til evangelistgaven.

Det er viktig å spørre seg selv: Hvorfor må mange evangelister kaste inn håndkleet? Fordi menighetene ikke gir denne bibelske vekkelsesgaven plass i sin midte. Evangelister bråker ofte, setter søkelyset på likegyldighet, verdslighet og synd i menighetene.

 De appellerer ofte til aktiv tro og til evangelisasjon. Mange menighetsledere liker ikke slike «uromomenter». De liker å ha det hyggelig, ikke støte mennesker ifra seg, ta tid med folk og de håper at deres oppbyggelige forkynnelse skal hjelpe folk til å se sannheten – over tid.

Det er bra, men ofte ikke bra nok. Folk blir sjelden satt på valg. Mangel på evangelister i Norge går parallelt med at menigheter legger ned og kirker blir solgt. Dette er symptomatisk.

Evangelistene har fra menighetens første tid vært fødselshjelpere og plogspisser for kirkesamfunn og menigheter. De er Guds «bulldosergave» som ofte bryter nytt land. I så måte er deres kall minst like viktig som pastorens.

Roten til problemet vi ser i dag, er at menigheter kun tenker på å få seg en pastor, en leder for menigheten, med fast og trygg inntekt, noe han selvsagt bør ha. Like fullt er det et faktum at evangelistenes kår er lite ivaretatt. De tvinges over i annet yrke – eller til å bli pastorer, noe de ikke er kalt til.

LES MER: Bønnebarna som kom «hjem»

Evangelistenes tjeneste blir en tilfeldig kasteball lønnsmessig og blir ofte utnyttet. Det er ingen unnskyldning for at menighetene fraskriver seg ansvaret for dem. Ofte blir de anbefalt «å satse i tro». Det er jo et godt bibelsk prinsipp når det ikke fins andre løsninger.

«Er det nok med hundre kroner per møte?» spurte en pastor meg etter helgens to møter en gang for mange år siden. Han visste at jeg ville svare «kristelig» og slik spare penger for menigheten og seg selv.

En gang måtte jeg ta lån i en bank for å komme ut på feltet. Ut måtte jeg, for kallet brant inne i meg. I dag er jeg glad jeg ikke gav opp og gikk over i annet arbeid.

I dag ser jeg hvert år at mange mennesker blir frelst og helbredet i min evangelisttjeneste. Og det er ikke takket være at menigheter hjalp meg på vei. Det var rett og slett Guds nåde, min tro og en ukuelig vilje til ikke å gi opp kallet, ikke gå inn i et annet yrke. Og takket være at min kone hadde lærerjobb, slik at vi kunne overleve økonomisk.

Det har vært hevdet at evangelister bør slutte i yrket hvis det skranter økonomisk. De kan ta seg et vanlig yrke og vitne blant folk der de ferdes. For Paulus var jo teltmaker ved siden av apostelyrket. Det var han kun unntaksvis og nødtvungen.

Fulltidstjeneste og lønnet arbeid er forkynnerens «rett». Forkynneren skal kunne «leve av evangeliet», hevder både Paulus og Jesus (1.Kor 9:6–8; Luk 10:7).

LEDERARTIKKEL: Velkommen, Franklin Graham

En menighet burde ha en evangelist med fast lønn på lik linje med pastoren, eller de kunne slå seg sammen med flere andre menigheter og sammen lønne ham/henne.

Hvorfor skal det være forskjellsbehandling i Guds menighet? Det er kan hende viktigere å få en evangelist i staben enn en pastor nummer to, tre eller fire. Har man syn for, og samler inn penger til ytremisjonen, bør man sannelig også kunne gjøre det for «indremisjonen»! Svekkes menigheten, vil det få følger for ytremisjonen.

En evangelist kan også (hvis han makter det) starte sin egen stiftelse med innsamling til sitt eget virke og derved lønne seg selv. Det har mange store evangelister i dag gjort.

Evangelisten må da ikke bry seg om kritikk fra menigheter med utdatert, ulogisk og ubibelsk argumentasjon: «Evangelistens gave tilhører menigheten og skal være utsendt av en menighet.»

I de fleste tilfellene tilhører jo evangelisten en lokal menighet. Utsendt fra en menighet – det er jo nettopp det de sjelden eller aldri blir – med sikker lønn. Jeg vet det, for jeg har prøvd det. Det fantes ikke midler til å ansette en evangelist da jeg søkte. Jeg ventet ikke på at en menighet skulle ansette meg.

Da ville jeg ha ventet forgjeves og mange mennesker ville ha gått fortapt. Menighetens Herre, Jesus Kristus, er hodet for menigheten. Han kalte meg, jeg hørte på ham og lyktes – ved Guds nåde og hardt arbeid. Og mange prøvelser.

Det er skrikende mangel på evangelister i Norge i dag. Men de få som fins, er de som vinner flest mennesker for Jesus. La oss oppmuntre til, vekke til live, «opptenne denne nådegave» (2.Tim 2:6). Paulus oppmuntret sin medarbeider Timoteus til å fortsette i kallet: «Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste» (2.Tim 4:5).

LES OGSÅ: Holder evangeliske slagere i live

Er evangelistens tid forbi i Norge? Absolutt ikke! Evangelistens tjeneste og nådegave er mer aktuell nå enn noen ganger tidligere. Avkristningen i vårt land bør vekke oss opp av vår åndelige dvale. Mange bør be Herren om tilgivelse for at de har oversett og neglisjert en av Det nye testamentets viktigste nådegaver.

Jesus var først og fremst evangelist – ikke pastor. I så måte er han vårt fremste forbilde. Fremfor alt var han kommet «for å kalle … syndere til omvendelse» (Mark 2:17). I heltidstjeneste.

MEST LEST