Det er folkekirke

Luthers lære om det allmenne prestedømme var en frigjøringsrevolusjon som legger grunnlaget for en fornyelse av vår deltagelse i kirken. Dermed er også folkekirken dypt teologisk begrunnet.

Kirken er blitt selvstendig, sies det. Men det har vi jo vært lenge. Også den delen av kirken som inntil nylig har vært statlig.

Vi har hatt en stor grad av selvstendighet også som statskirke. (Og så kan det være grunn til å minne om at kirken har over 1200 selvstendige sogn i kirken.) Vi er en grunnlovsfestet folkekirke. Vi skal være en kirke med rom for alle som ønsker å høre til.

Folkekirkens ideal og forpliktelse er Jesu åpenhet mot mennesker. Vi inspireres som kirke av Jesu programtale i Nasaret ved begynnelsen av sitt virke: «Herrens ånd har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige, for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri, og rope ut et nådens år fra Herren».

Dette budskapet forplikter kirken til å være diakonal, til å ha omsorg for mennesker i nød. Samtidig er det en tale som går rett inn i motsetningene i samfunnet, med de kreftene som skaper fattigdom og undertrykkelse.

Fortellingen om Jesus og hans tale i synagogen i Nasaret åpner opp for mangfold og misjon!

Den er en av mange fortellinger om hvordan Jesus åpner Gudsfolket – mot utstøtte, fattige og fengslede, mot folk fra andre land og etniske grupper: enken i Sarepta, den spedalske syreren Naaman, den romerske offiseren Kornelius, den etiopiske evnukken; Jesus startet en bevegelse som åpnet for alle.

Det var fordi dette var en misjonsbevegelse – det var selve dynamikken i Jesus-budskapet og i etterfølgelsen av Jesus. Det er gjennom «å følge Jesus» at vi kan bli en slik bevegelse som forkynner evangeliet til verdens ytterste grense.

Jeg tror at vi må være modigere til å snakke om Jesus som levende tilstede i kirken i dag. Vi må våge å «etterlyse Jesus» og spørre hvor han er i dagens verden.

Jesu ord er også et program for hvordan kirken blir til: den starter med Jesu handling med mennesker som har liv som er truet, svekket, undertrykket: kirken blir til kun ved Guds nåde. Dette skal også kjennetegne oss som reformasjonskirke.

Jesu ord viser oss at vi alltid må være en kirke under reformasjon. OgsåLuther tok utgangspunkt i Jesus og Det nye testamente når han skulle meisle ut sine tanker om hva det er å være kirke. Derfor er det å være kirke «under reformasjon» å være en kirke som utsetter seg for Jesus.

Ved å taBibelen på alvor lar vi teologi møte virkeligheten. Når vi markerer500 år siden reformasjonen er det grunn til å blankpusse de verdiene som Luther bidro med når det gjelder kall, motivasjon og tiltro til alminnelige mennesker som tar sin tro og Bibelen på alvor.

Luthers lære om det allmenne prestedømme var en frigjøringsrevolusjon som legger grunnlaget for en fornyelse av vår deltagelse i kirken. Dermed er også folkekirken dypt teologisk begrunnet.

Og slik møter vi folkekirken:

I Fredrikstad domkirke er det Jazzgudstjeneste. Fredrikstad storband og Borg domkor står for musikken, i et spenn fra det meditative til fengende rytmiske sanger. Alle ordinarieleddene er med, og det er preken, nattverd og dåp. Det kommer masse mennesker og de fleste av dem går til nattverd. Det er folkekirke.

I Bodø domkirke står hundrevis av mennesker i kø grytidlig om morgenen hver 13.desember for å oppleve at domkirkens ungdomskor holder Luciakonserter. Den store domkirka er fylt til siste plass to ganger, mens ungdommene som har øvd hele høsten synger sanger om lys, håp og julens budskap.

Det er ingen elektriske lys eller mikrofoner, menigheten holder stearinlys og lytter til musikken i en stillhet som bare finnes akkurat der. Det er folkekirke.

Fem sentrumskirker i Bergen utgjørBergen domkirke menighet. Bergen Domkor samarbeider tett med andre kulturaktører i byen.

Nylig ble Claudio Monteverdis over fire hundre år gamle «Mariavesper» fremført av Bergen Domkor, det profesjonelle vokalensemblet Edvard Grieg kor og musikere fra Bergen Barokk.

Konserten ble et godt eksempel på hvordan fruktbare samarbeidsprosjekter kan løfte frem og levendegjøre gamle tradisjoner, til stor begeistring for en fullsatt katedral. Det er folkekirke.

Prosten som er sluttet å spørre dåpsforeldre om hvorfor de er kommet til kirken for å døpe barnet sitt, fordi det er jo de som eier kirken. Det er folkekirke

Næringslivslederen som tar det som en selvfølge å gi et større beløp til kirken der hun bor. En livskraftig kirke har også en frimodighet rundt givertjenesten, og formidler at det er helt naturlig at mange bidrar økonomisk. Det er folkekirke.

Oberstløytnanten som gråt fordi han fikk nattverd på feltgudstjeneste, 35 år siden forrige gang han fikk det tilbudet. Det er folkekirke.

Solveig Slettahjell ogTord Gustavsson som fremfører Gråt og dans i en fullsattNidaros domkirke underOlavsfestdagene. Så sårbart og nakent at tårene renner i lengsel etter Gud. Det er folkekirke.

Menigheter som deltar aktivt i arbeidet med religionsdialog og som åpner kirken for alle som trenger et måltid mat. Det er folkekirke.

Trosopplæringen som fyller kirkene med barn og unge som utforsker kirken og troen og som lærer bibelfortellinger og salmer. Det er folkekirke.

Kirkebygget som står der det alltid har stått. Der skoleelever går forbi hver dag og noen av dem kaster et blikk på den og vet at der er jeg døpt. Det er folkekirke.

Da Hønefoss kirke brant, sto det raggerbiler med frontruten full av wunderbaum utenfor. Inni satt det unggutter og gråt. De gråt fordi kirken deres ble borte.

Den kirken de var døpt og konfirmert i, og der slekta deres hadde hørt til. Kirken som sto på det stedet der de hørte til. Det er folkekirke.

For kirkebyggene er vesentlige for å forstå kirkens plass i lokalmiljøet. De er så definitivt en del av det Engerutvalget 2013 kalte Den kulturelle grunnmuren.

De er synlig og tydelig til stede i så godt som alle lokalsamfunn. De markerer stedet og forteller om fellesskap og dugnadsånd. De oppleves mange steder som et lokalt felleseie.

I Norge står kirkene i en særstilling som kulturminner. De forteller om 1000 års kulturhistorie og er blant de fremste eksemplene innen arkitektur, kunsthistorie og håndverk. Ikke bare er bygningene i seg selv av høy verdi.

Kunsten som har vært laget for kirkene og som i stor grad fortsatt finnes der, utgjør en betydelig del av nasjonens kunsthistorie og kunstbeholdning. Ingen annen offentlig bygningstype finnes spredt på samme måte over hele landet eller representerer en lengre kontinuerlig historisk utvikling.

I de endringstider vi er inne i, vil jeg som kirkerådsleder arbeide for at kirken tar et større ansvar for sin egen historie og sine egne kulturminner. Vi må utvikle et regime som både tar hensyn til de ressurser som ligger i kirkens kulturminneverdier og kirkens ulike bruksbehov.

Vi står overfor en utfordrende situasjon med strammere økonomiske rammer og strukturelle endringer som øker presset i retning nedleggelse av kirkebygg. Bygg som ofte er identitetslimet i lokalsamfunnet.

Kirken er en organisasjon som er overalt i landet, akkurat som det er bensinstasjoner og folkebibliotek over alt. Kirken er der – midt i livet, i menneskers glede og sorg. Det er folkekirke.

Vår oppgave nå er å verne om og videreutvikle en folkekirke for alle som ønsker å høre til. Og det skal vi gjøre. Midt i det livssynsåpne samfunn.