Den kristne korrektheten

Å utfordre rådende teologiske oppfatninger og komme med spørsmål og innvendinger, kan i noen sammenhenger bokstavelig talt være som å banne i kirka. (...) Du synes du ser en rød varsellampe som blinker «ikke gå dit!», og advarer vedkommende med et av følgende skremselsord: «ubibelsk», «liberal», «svermerisk».

Det krever stort mot hos den enkelte å eksponere egen tvil og spørsmål som oppleves å gå på tvers av det «alle» mener.

I gruppepsykologi snakker man ofte om en prototype, som er en mental representasjon eller bilde av det typiske medlemmet for en gruppe. Det kan være en person som har et spesifikt sett med meninger, humør og levesett, som sier og gjør «de riktige tingene».

Det er ikke sikkert at den personen finnes på ordentlig, men summen av opplevelser med gruppen gjør at man får et slags prototypisk bilde av det typiske medlemmet av gruppen som man gjerne definerer seg selv ut ifra – hvor mye ligner man egentlig på denne prototypen? Er man innenfor, eller står man i fare for å bli definert så langt fra prototypen at man defineres helt ut?

Dette forsterkes ofte av at vi snakker om «de andre» og «vi» eller «oss». «De andre» kan være de som ikke er kristne, «de som ikke kjenner Gud», sier vi kanskje. Eller det kan være «andre kristne» –«de mer karismatiske kristne», «de mer konservative», «de liberale».

Det gjelder å ikke bli assosiert med feil gruppe, spesielt hvis det er en gruppe som får litt negativt snakk i gruppen vi er en del av. Vi er jo ikke somdem.

Hva som er greit å mene eller ikke, varierer fra gruppe til gruppe, fra familie til familie og fra menighet til menighet. Når alle er enige, er det harmoni i gruppen – motsetninger og spørsmål kan ofte oppleves ubehagelig eller bli sett på som en trussel.

Vi har for eksempel noen etablerte normer og verdier i samfunnet som er viktige og som typisk definerer en person «inn» eller «ut» i gruppen.

Demokrati, likeverd og toleranse er viktige verdier i det norske samfunnet, og bryter man – ellerser ut til å bryte med disse verdiene – er veien til å bli stemplet kort: mørkemann, intolerant, rasist, homofob.

Presset for konsensus, for å mene det samme som den politisk rådende, korrekte oppfatningen, er ofte stort, og det kan være krevende å mene og stå for noe annet eller stille spørsmål. Noen ganger kan frykten for å bli stemplet gjøre at man ganske enkelt tier stille. Prisen å betale ved å risikere å bli definert «ut» er for høy.

I kristne sammenhenger har vi også verdier som vi setter høyt. «Bibelsk» er kanskje en like høy verdi for konservative kristne som «toleranse» er for den postmoderne relativisten. Som kristne ønsker vi å leve bibelsk, mene bibelsk, i det hele tatt være bibelske.

Dette er ikke rart, siden vi tror Bibelen er Guds ord, og at Guds ord er Sannheten. En naturlig konsekvens er da at vi ønsker å justere egne meninger og synspunkter etter Bibelen, på samme måte som at en student eller skoleelev justerer egne synspunkter og forståelse etter det læreren videreformidler kunnskap om.

Det kan likevel bli et press om å være «bibelsk», der «bibelsk» ikke nødvendigvis refererer til bibelsk i ordets rette forstand, men til en spesifikk tolkning av Bibelen i den tradisjonen vi er en del av. Vi snakker om «bibelsk forkynnelse» eller refererer til at en person er «veldig bibelsk», for ikke å snakke om de som har et «bibelsk syn».

«Bibelsk» brukes som en hedersbetegnelse, mens motpolen, «ubibelsk», er omtrent det samme som å si at noe er usmakelig, vulgært eller umoralsk. Å utfordre rådende teologiske oppfatninger og komme med spørsmål og innvendinger, kan i noen sammenhenger bokstavelig talt være som å banne i kirka.

Du merker det når det skjer. Noen stiller et litt ubehagelig spørsmål. Det kan være kritisk, en innvending, men også åpent. Det kan oppleves å så tvil om grunnleggende bibelske prinsipper eller sannheter. Du synes du ser en rød varsellampe som blinker «ikke gå dit!», og advarer vedkommende med et av følgende skremselsord: «ubibelsk», «liberal», «svermerisk».

Men å møte spørsmål eller innvendinger på denne måten er ikke særlig fruktbart, og jeg mener man overser at hvert individ er på sin egen reise i sin læring og prøver å koble tro, liv og ulike synspunkter og tolkninger på en måte som gir mening.

Sett at jeg stilte foreleseren min et spørsmål om en teori vi gjennomgikk fordi jeg hadde hørt et annet synspunkt eller en annen forklaring på fenomenet et annet sted – og jeg ble kalt for «uvitenskapelig» av foreleseren fordi synspunktet jeg presenterte ikke passet inn i teorien?

Det ville være et svært upedagogisk grep av min foreleser, og sannsynligvis dempe mitt ønske om å lære, og i hvert fall til å stille flere spørsmål til denne foreleseren! Likevel – er det ikke noe av det samme som kan skje i kristne sammenhenger?

Resultatet er at personen føler seg mistenkeliggjort – og får heller ikke svar på spørsmålet sitt. Jeg har vært der selv. Muligens på begge sider.

Jeg tror at drivkraften i å sette opp slike varselskilt ofte er frykt. Man er redd for at ting skal skli ut. Man setter opp et skilt: hit, men ikke lenger! Og hvis personen velger å krysse over, kan det være ensbetydende med å «gå ut» av gruppen.

Dette skaper et voldsomt press på hva man skal mene og tro, og også frykt hos den andre – for å bli utstøtt – om ikke bokstavelig, så for å miste anseelse i gruppen. Det er ikke nødvendig at «varselskiltene» uttrykkes eksplisitt for at det er en følt realitet.

De skapes litt på samme måte som vårt bilde av prototypen i gruppen – som summen av det som praktiseres, sies, ikke sies, oppmuntres og reageres på.

Det kan kreve stort mot hos den enkelte å bryte opp «tabuene» og eksponere sin egen tvil og spørsmål som kan oppleves å gå så på tvers av det som det virker som at «alle» mener.

Men får man ikke stille spørsmål og komme med innvendinger, hvordan kan man da modnes som kristen – forene tro og liv etter hvert som man gjør seg stadig flere tanker og erfaringer?

Jeg har lurt på om en av grunnene til at så mange forlater troen når de er i 20-30-årene, er at de nye utfordringene man møter i denne perioden – fra akademia, samfunnet og levd liv – ikke får svar. Presset blir så stort til slutt at man velger å «gå ut». Gruppen jeg tilhører greier ikke å romme de erfaringene, spørsmålene og innvendingene jeg har.

Jeg tror at den enkelte har et ansvar for å være ærlig og komme med sin tvil og sine spørsmål,men jeg tror også at vi alle – og særlig ledere – har et ansvar for å åpne opp for, legge til rette for, skape en kultur der det er greit å stille spørsmål, mene noe – kanskje til og med være uenig – og få være i en læringsprosess på vei mot å eie stoffet selv – som i forelesningssalen.

Ledere har stor makt til å bytte ut gamle varselskilt med velkommenskilt som ønsker spørsmål og innvendinger velkommen, uten at det betyr at man bytter teologi eller ønsker vranglære inn i menigheten. Det gjør bare at det er greit å snakke om, lure på og mene om.

Kan det være på sin plass å kalle noe «ubibelsk»? Jeg tror det – hvis det brukes saklig med en begrunnelse for hvorfor vi mener den aktuelle saken, synet eller læren er det. Som kristne («små kristuser», som noen mener ordet betyr) ønsker vi å lære av Jesus, og han kunne kalle fariseerne og de skriftlærde «hyklere!» – fordi de var det.

Men interessant nok besto en stor del av hans måte å undervise på i å stille og svare på spørsmål. Ofte talte han i lignelser – noe jeg tror var for å få folk til å begynne å tenke over det han sa, for selv å kunne oppleve en «aha»-opplevelse: «Nå forstår jeg!».

Måtte vår måte å møte hverandre og «de andre» på være preget av det samme. 

Først publisert i Fast Grunn 4/2016