Bibel, kirke og politikk

I valget mellom en kirke som taler profetisk og en som bare pludrer, skal man ikke lure på hva maktstrukturene foretrekker.

Tidlig på 1970-tallet var emnet «kristensosialister» et brennbart tema i mange kristne miljøer. 
Selv var jeg 17 år i 1970, og hadde stor sans for den kristensosialistiske samfunnsanalysen, i den grad en slik fantes.

Jeg har den nok i bokhylla et sted, sammen med andre små bøker og pamfletter som jeg har samlet gjennom et langt, lesende liv. Boka kan til forveksling minne om et lite nytestamente, og heter «Guds lille røde bok». Den ble gitt ut av Pax forlag i 1970.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

KOMMENTAR:Barmhjertighet på spill

Tidlig på 1970-tallet var emnet «kristensosialister» et brennbart tema i mange kristne miljøer, blant annet ved at fire studenter ved Misjonshøyskolen i Stavanger hadde sagt ja til å stå påSosialistisk Valgforbunds liste til kommunevalget i Stavanger i 1971. En av de fire var – om jeg ikke husker feil? – identisk med han som inntil nylig var biskop i Bodø.

Det var i dette klimaet Pax ga ut sin lille samling av sitater fra bibelske skrift som profetene Amos, Jesaia, Esekiel og Sakarja fra Det gamle testamente, og fra så vel de fire nytestamentlige evangeliene, somApostlenes gjerninger, Paulus sine brev, Jakobs brev ogJohannes Åpenbaring. I alt er 38 bibeltekster referert i den vesle boka, som ifølge det anonyme forordet har som siktemål å oppmuntre kristne til å tenke progressivt, ja, revolusjonært.

Selv var jeg 17 år i 1970, og hadde stor sans for den kristensosialistiske samfunnsanalysen, i den grad en slik fantes. Det har jeg fremdeles – i den grad en slik analyse fremdeles finnes eller noen gang fantes.

Derfor har jeg også sans for at kristne ledere – eksempelvis kirkens biskoper – peker på det ansvaret både kirken og de kristne har for solidaritet og ressursforvaltning, eller for menneskeverd og fellesskapsløsninger.

Ikke alle har det. Ikke minst gjelder det en del politikere, både iStortinget og i regjeringsapparatet.

I 2015 ga Verbum forlag, som eies avDet norske bibelselskap, ut en spennende utgave av Bibelen. Boka har fått tittelen «Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen». Det som gjør den spennende, er at forlaget har «gulet ut» hele 3000 bibelvers som handler om fattigdom og rettferdighet. Uten at det var planlagt, falt utgivelsen i tid sammen med en debatt om hvorvidt kirken og/eller biskopene skal ytre seg politisk.

Selvsagt skal de det. Selvsagt handler kristendom også om «politikk». Hele samfunnet er «politisk», og de valg vi gjør både for oss selv og våre nærmeste er «politiske» og har politiske konsekvenser. Som frelsessoldat står jeg i en stolt, historisk tradisjon i en bevegelse som har lange tradisjoner for å gå inn og ta ansvar i situasjoner der fellesskapet og storsamfunnet enten har forsømt seg eller rett og slett sviktet.Frelsesarmeen var pionérer innen så vel eldreomsorgen som rusomsorgen her i Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

MENINGER:Drømmen om sentrum

De gammeltestamentlige profetene opptrådte også politisk når de refset så vel makthaverne som de enkelte deltakere i samfunnet. Dette ble uten unntak opplevd som ubehagelig av makthaverne. Denne profetiske dynamikken er fremdeles virksom.

Noen av oss husker hvordan daværende statsminister Trygve Bratteli reagerte daPer Lønning i sin tid trakk seg som biskop i Borg i protest mot denabortloven Stortinget vedtok i 1975. Statsministeren var smålig nok til å minne om Lønnings fortid som stortingsrepresentant for Høyre og antok derfor at det bare lå partipolitiske motiver bak; det var ikke akkurat Brattelis «finest hour».

Mer komisk var reaksjonen fraArbeiderpartiets kvinnebevegelse ved en tilsvarende anledning; de ville ha seg frabedt at «skattebetalernes kirke» protesterte mot et vedtak i Stortinget.

Om språkbruken er annerledes, er refleksen den samme når stortingsrepresentanter fra så vel Høyre somFremskrittspartiet melder seg ut avDen norske kirke i protest mot det de velger å kalle «partipolitikk». Terskelen for slike reaksjoner blir stadig lavere. En julepreken der presten minnet om at også rom-folk har krav på anstendig behandling kan være nok til å ødelegge julestemningen for enkelte. Det er slike som synes kirken bare skal tale om slikt alle er enige om. Da er den «samlende».

I valget mellom en kirke som taler profetisk og en som bare pludrer, skal man ikke lure på hva maktstrukturene foretrekker. Men det finnes ikke noe som er mindre relevant enn en kristen kirke som bare formidler selvfølgeligheter og koseprat, gode stemninger og søvndyssende pludring. Det ligger i den kristne kirkes kall og oppdrag både å refse synd og å peke på så vel ansvaret man har som den veien man kan gå for å komme videre.

At enkelte føler ubehag ved en preken som peker på dette, forteller bare at prekenen var på sin plass, og at det var behov for budskapet i den.

En kristen kirke som er tro mot sitt profetiske kall vil alltid måtte være maktkritisk. Det gjelder uansett hvilken «side» makten befinner seg på.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

DEBATT:Hjelp oss, Per Arne Dahl

Når kirken har uttalt seg om politiske saker som har vært viktige for Arbeiderpartiet og venstresiden, har den blitt beskyldt for å tale «høyresidens» sak; kritiserer den en Høyre-dominert regjerings politiske saker, er kirken venstrevridd og «gjennomsyret av sosialisme». Analysene er uansett like tøvete. Kirken skal være kritisk til maktstrukturene, ikke være en del av dem, verken som utøver eller som premissleverandør.

Det er nok av historiske eksempler på at selv maktstrukturer som påberopte seg en kristen forankring reagerte med raseri dersom de ble konfrontert med det profetiske ubehaget som ligger i å bli konfrontert med de bibelske tekstene.

Apartheid-regimet i Sør-Afrikaer bare ett av mange eksempler på dette. Nobelprisvinneren og erkebiskopenDesmond Tutu har sagt det omtrent slik: «Den hvite mann kom hit og sa til oss: La oss be. Så vi lukket øynene og folder hendene. Da vi åpnet øynene hadde de hvite tatt landet – but we kept the bible!» Han sa også at denne tiden var kirken det eneste sted man fikk høre at svarte var like mye verdt som hvite. Alle andre steder så og hørte man det motsatte.

Tilbake til 1970-tallet og «Guds lille røde»: På 1970-tallet ble frigjøringsteologien et tema også i norsk, teologisk debatt. Vi fikk ingen Camillo Torres eller biskop Romero i Norge – og trengte dem vel heller ikke. Men de var eksempler på dette profetiske motet som kirkehistorien – tross alt – har så mange eksempler på. En Thomas Becket og en Savonarola fra middelalderen; enMartin Luther King og Dietrich Bonhoeffer fra vår egen tid.

Politikk?
 Selvsagt er det politikk.
 Og selvsagt har Bibelens tekster også en politisk side.