LUTHER: I sitt forsvar for det alminnelige prestedømme kunne Luther si: «Alt som er krøpet ut av dåpen, kan rose seg av allerede å være viet til prest, biskop og pave», skriver Torleiv Austad.  Foto: Fotolia

Ønsket ikke kirke oppkalt etter seg

lørdag 8. april 2017

Kristenliv

Herlighetsteologien foretrekker gjerninger fremfor lidelser, herlighet fremfor kors, styrke fremfor svakhet, visdom fremfor dårskap og i det hele tatt det gode fremfor det onde.

1. Luther og den lutherske kirke. Emnet for dette foredraget er ikke Luthers skriftsyn, men «Bibelen i reformasjonens tegn».

Horisonten er reformasjonen – ikke Martin Luther. Men selvfølgelig har vi mye å lære av Luther.

Han banet vei for gjenoppdagelsen av evangeliet. Som person var han uhyre begavet, nytenkende, helt uvanlig produktiv, modig og selvstendig, men også uvøren, hissig og hardtslående innimellom.

Det er sider ved hans virksomhet som vi skammer oss over i dag, selv om vi ikke må glemme at for Luther var toleranse i moderne forstand et ukjent begrep.

Han gikk for eksempel voldsomt ut mot jødene og kunne omtale dem som «et ondt, halsstarrig, blasfemisk folk». De fordreiet og forvrengte Skriften.

I skriftet «Om jødene og deres løgner» (1543) hevder han at jødene står under Guds vrede og er djevelens barn. Skolene og synagogenes deres burde brennes, og husene deres rives.

Han mente at jødenes skrifter burde beslaglegges, og at jødene burde få forbud mot å undervise og i stedet plasseres i egne leirer.

Det er unødvendig å minne om at den nasjonalsosialistiske ideologi og politikk i Hitler-tiden grep tilbake til Luther og brukte ham som kronvitne for sin jødeforfølgelse.

I begeistringen for Luthers oppgjør med gjerningskristendommen kan vi lett komme til å gjøre ham til kirkefar i den lutherske kirke.

Det ville han ikke selv være, og han bør heller ikke oppfattes slik. Han ønsket ikke en kirke oppkalt etter seg. Han var ingen religionsstifter. Vi må ikke gjøre reformasjonsjubileet til en slags helgenkåring av Luther!

Når vi spør etter den lutherske kirkes lære, må vi rette blikket mot de lutherske bekjennelsesskrifter. De er grunndokumentene i den lutherske lære.

Disse er imidlertid preget av Luthers teologi. Konkordieboken – samlingen av den lutherske kirkes bekjennelsesskrifter fra 1580 – inneholder flere av hans skrifter, så som Lille og Store Katekisme og De schmalkaldiske artikler.

Men vi gjør klokt i å skille mellom Luthers skrifter og den lutherske kirkes lære.

DEBATT: Skriften og menigheten

Den augsburgske bekjennelse fra 1530, som ble lagt fram på Riksdagen i Augsburg i 1530, er en viktig lærebekjennelse i lutherske kirker verden over.

Her nevnes lærepunkter som de lutherske menigheter deler med oldkirken og lærepunkter hvor de lutherske menigheter distanserer seg fra den romersk-katolske kirke og fra de reformerte og svermerne på reformasjonstiden.

Selv om Augustana er ført i pennen av Philipp Melanchthon, dekker den like fullt i alt vesentlig Luthers syn i de omstridte teologiske spørsmål den gang. Formen er likevel noe mildere enn vanlig i Luthers skrifter.

Augustana har ingen paragraf eller artikkel om Den hellige Skrift. Er ikke det påfallende når en tar i betraktning hvordan Luther med henvisning til Skriften tok et oppgjør med den romersk-katolske kirke? Hva kan grunnen være til det? Var ikke skriftsynet så viktig likevel?

Den mest nærliggende forklaring ligger i to forhold:

For det første var ikke synet på Skriftens autoritet til å begynne med et eget stridstema, selv om det i virkeligheten var betydelig uenighet mellom Luther og pavekirken på dette punkt.

Det viste seg framfor alt i holdningen til den kirkelige tradisjon. Den romersk-katolske kirke var ikke villig til å la Skriften korrigere tradisjonen. Dette ble tydeligere etter hvert, spesielt på Tridentinerkonsilet (1545-1563).

På dette konsilet, som var et mottrekk mot Luther og de lutherske menigheter, ble det slått fast at Skrift og tradisjon er så godt som sideordnede autoriteter.

For det andre var det viktig for Luther at Skriftens autoritet er uløselig forbundet med Skriftens innhold, som har Jesus Kristus som sentrum.

Luther utviklet ingen separat lære om Skriftens autoritet, uavhengig av dens vitnesbyrd om Kristus. Han så det slik at autoriteten er begrunnet i innholdet – ikke i en eller annen frittstående teori om hvorfor Skriften alltid er autoritativ veiviser i lærespørsmål.

Skriftens innhold og begrunnelsen for dens autoritet faller sammen (Werner Elert). For Luther var det tilliten til Kristus, som vi ene og alene kjenner gjennom åpenbaringen i Skriften, som gir den autoritet. I dette lys overbeviser Skriften selv om sin autoritet.

I De schmalkaldiske artikler (1537) – et senere skrift av Luther – heter det at det bare er Guds ord som skal oppstille trosartikler, ingen andre, heller ikke en engel kan gjøre det.

Og i innledningen til Konkordieformelen (1577) heter det at de lutherske menigheter «tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som alle lærer og lærere skal dømmes og bedømmes etter, alene er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente».

Her er Skriften alene tillagt status som ‘dommer, norm og regel’ i trossaker. Tydeligere kan det knapt sies. Ingen andre læredokumenter – heller ikke de oldkirkelige symboler og de reformatoriske bekjennelser – har samme status. De betraktes som vitnesbyrd. Det betyr: De er underordnet Skriften.

2. Arbeidet med Skriften. Luther ville rydde i det kirkelige terrenget for på ny å kunne lytte til Skriften som Guds ord. For ham så vel som for oss er det et arbeid som krever historisk og litterær innsikt i bibeltekstene.

Det krever også skjerpet kritisk sans og lyttende ydmykhet. Som dyktig språkmann kunne Luther si: «Skriftens språklige uttrykksmåte er viktig, for språkene (hebraisk og gresk) er det skrin som en bærer evangeliets skatt i».

Og med hentydning til brødunderet kunne han si at bibelspråkene er kurver som en oppbevarer ‘disse brød og fisker og smuler i’. Under henvisning til barnet i krybben sier Luther at Skriften er ‘de kluter som den kristne sannhet er svøpt i’.

Vi kan si at Skriften er som en sirkel med Kristus som midtpunkt. Det er i dette midtpunktet at Skriftens autoritet ligger. Det betyr imidlertid ikke at det som befinner seg i Skriftens periferi, er uvesentlig.

Også det hører med i helhetsbildet, men fremhever ikke Skriftens autoritet på samme måten som sentrum – Jesus Kristus – gjør det. Det sies ofte at Skriften er vanskelig å forstå. Vi gjennomskuer ikke alt som står der. Når jeg strever som mest, trøster jeg meg til apostelen Paulus’ ord:

«Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» (1 Kor 13, 12).

Likevel våger jeg å si som Luther: Skriften er klar. Det betyr at den gjør det klart for oss hvem Jesus Kristus er. Han viser oss veien til frelse.

7. Korsets teologi. Luther var betatt av Romerbrevet og Galaterbrevet. Men hans teologiske dypdykk vitner om at han også fant lærdom og inspirasjon i andre bibelske skrifter, blant annet i de to korinterbrevene.

Dette er særlig tydelig i disputasjonen i Heidelberg i 1518. Der fremla Luther 28 teser. Med flere henvisninger til 1. Korinterbrev tilbakeviser han muligheten for å erkjenne Guds usynlige vesen gjennom synlig visdom.

Gud vil ødelegge de vises visdom og gjøre de klokes klokskap til intet, står det der (1 Kor 1,19). Det er ikke til gagn for noen å ville erkjenne Gud i hans herlighet og majestet, dersom en ikke også erkjenner ham «i korsets ydmykelse og fornedrelse», fastslår Luther.

Han advarte mot det han kalte «herlighetens teologi». Det er en teologi som kjennetegnes ved at den vil gå direkte til Gud, utenom den korsfestede Kristus.

Herlighetsteologien foretrekker gjerninger fremfor lidelser, herlighet fremfor kors, styrke fremfor svakhet, visdom fremfor dårskap og i det hele tatt det gode fremfor det onde. De som tenker slik, er «fiender av Kristi kors» (Fil 3,18).

Det er en teologi som regner med at Gud lar seg erkjenne i jubel og glede, uten at en behøver å gå veien om den korsfestede. I herlighetsteologien er en uvitende om at Gud er skjult i lidelser.

Luther understreker at Gud ikke lar seg finne i annet enn «i lidelsen og korset». Ved korset blir gjerningene brutt ned. Der blir en ikke oppblåst av sine gode gjerninger, hvis en på forhånd «er blitt tilintetgjort gjennom lidelser og onder».

Erkjennelsen av Gud gjennom den korsfestede Kristus er blitt kalt «korsets teologi». Poenget her at vi i likhet med Moses befinner oss i en «fjellkløft» og kan bare se Gud «bakfra» (2 Mos 33. 12-23).

Han kan bare erkjennes i sin svakhet, der han viser seg i lidelse og kors. Teologiens tale om Gud må med andre ord sees nedenfra, der Jesus lider og dør for våre synder (1 Kor 2,2). Det er i tråd med hva Luthers skriftefar, Johann von Staupitz, sa til Luther: «Den som vil forstå Gud, må begynne med Jesu sår.»

«Korsets teologi» er et oppgjør med all menneskelig visdom og klokskap som veier til Gud, utenom Kristus. Ved korsets fot punkterer all vår visdom og alle våre gode gjerninger. Luther har fanget opp og videreutviklet et kjent utsagn av Augustin: «Til Gud kommer en ikke med hest og vogn».

3. Bibelen – i reformasjonens tegn. Jeg vil avslutte med tre ­appeller:

- Les Bibelen! Da Luther oversatte Bibelen til folkespråket og utga den i sin helhet og som enkeltskrifter, begynte folk – lekfolket – å lese bibeltekster. De ble fengslet av Bibelens innhold og dens overbevisningskraft.

Hverken paver, konsiler, kirkens ledere eller fagteologer har monopol på å tolke Bibelen. Enhver av oss oppfordres til å bedømme hva som står der.

I sitt forsvar for det alminnelige prestedømme kunne Luther si: «Alt som er krøpet ut av dåpen, kan rose seg av allerede å være viet til prest, biskop og pave.» I tillegg ga Luther masse skriftlig hjelp til alle som studerte bibeltekster på egen hånd for å finne veien til frelse og evig liv.

Etter at Luther døde i 1546 ble det funnet et notat på arbeidsbordet hans hvor det stod: «Den hellige skrift skal ingen mene å ha smakt nok av hvis han ikke har ledet menighetene med profetene og apostlene i hundre år.»

Når jeg ser tilbake på mitt eget liv, er det få inntrykk som virket sterkere på mitt tenåringssinn enn mor som satt ved kjøkkenbordet og leste i Bibelen og bad når jeg søvnig kom inn på kjøkkenet for å hive i meg litt mat før skolebussen gikk litt før klokken 7.

Senere skjønte jeg at mor hadde lett for å tolke Bibelen i lys av sin egen oppvekst på et gardsbruk i Vest-Telemark. Det utløste ikke kritikk, men førte til spørsmål og samtale om bibeltolkning.

Også jeg leser bibeltekstene i lys av min livssituasjon. Det kan føre til subjektive og skjeve perspektiver. Derfor trenger kristne med forskjellig bakgrunn og fra ulike livsmiljøer å tale sammen om det som en leser i Bibelen.

- Søk Kristus i Bibelen! Luther var særdeles tydelig på at Jesus Kristus – den korsfestede og oppstandne – er Bibelens midtpunkt. Det er han det hele kretser om.

Vi kan la oss inspirere av enkeltheter i bibeltekstene, enten de nå er av historisk, litterær, dogmatisk eller etisk karakter. Men kjernen og stjernen i Bibelen er Jesus Kristus, Guds Sønn.

For noen år siden hørte jeg et foredrag av Sylfest Lomheim på Setesdals-stemna. Han avsluttet med å si: «Setesdølar, de må lese Bibelen for ikkje å bli språklege krøplingar!»

Utmerket tenkte jeg. Den oppfordringen formidler jeg gjerne videre. Men jeg vil gjerne legge til at bibeltekstene i første rekke inviterer til et møte med Jesus Kristus – han som var, er og blir Frelseren.

- La Bibelen korrigere moteretninger! Det kan være tøft å si nei til teologi og kirketenkning som er farget av det som ansees som filosofisk og politisk korrekt tale i dag.

Det fikk Luther erfare. Den som tenker og handler annerledes enn det som går for å være moteriktig, kan lett bli overkjørt. Enten en er alene eller tilhører et mindretall, skal det mot og styrke til å stå seg mot den kompakte majoritet.

Selv har jeg funnet trøst i et ord av Luther: «Der Kristus er, er han alltid mot strømmen.»



Teksten er et utdrag av et foredrag Torleiv Austad holdt i Nygård kirke 12. februar.