VEKKELSE: I denne kirken har det norske folk gjennom århundrer hørt evangeliet – til tider tynt og svakt, men så ble det vekkelse og åndelig fornyelse igjen, og kirken livnet til. Hvorfor skulle det ikke kunne skje igjen? spurte Kurt E. Larsen under Frimodig kirkes årskonferanse mandag.  Foto: Tarjei Gilje

Å tjene en kirke i konflikt

fredag 16. mars 2018

Kristenliv

Den åndelige utviklingen går opp og ned i bølger. Nå kan vi føle at vi er i en bølgedal. Men teologiske retninger kommer, og glemmes igjen. Guds ord består.

Jeg kommer ikke med svaret på hva dere skal gjøre i deres kirkelige situasjon, men jeg vil gjerne dele noen opplevelser med dere. Jeg er med i den danske folkekirke, og er det med god samvittighet - til tross for alle de teologiske og åndelige problemer som den danske folkekirke lider under og har gjort det lenge. Jeg håper at mine overveielser kan være til nytte inn i situasjonen deres her.

Gjennom historien har det ikke alltid vært lett for de rettroende kristne å få lov til å være i kirken. Athanasius var én av dem som kjempet mot kjetteren Arius på synoden i Nikea i 325. Kort tid etter ble han valgt til patriark i Alexandria.

Men hans klare nikenske bekjennelse til Treenigheten hadde fortsatt sterke motstandere, både blant kirkefolk og blant keisere. Det betød at Athanasius fem ganger ble fordrevet fra sin stilling som biskop. Han dro i landflyktighet, han oppholdt seg en gang syv år i ørkenen og skrev, og han oppholdt seg ved sin fars gravsted. Til sammen 17 år var han i eksil, men hver gang kom han tilbake, og han sviktet verken treenighetslæren, sitt kall eller sin kirke.

Slik tenker jeg meg vårt kall: Vi skal tjene den danske og norske kirke. Uansett de ytre vilkår. Kanskje kommer det en dag hvor vi blir fordrevet slik som Athanasius ble det. I så fall må vi tjene vårt folk og vår menighet «fra ørkenen», så å si, som han gjorde. Men når muligheten var der for å virke hjemme fra sitt embete i Alexandria, så gjorde han det - og det skal vi også gjøre.

I opplysningstiden var bibelsk kristendom en sjelden størrelse i vår del av verden. Opplysningsteologien kom ikke til rette med talen om djevel og arvesynd. Jesus oppfattet man ikke som guddommelig, rettferdiggjørelsen forstod man heller ikke, eller man skapte avstand til den.

I Norge hadde det daværende Kristiansand stift fra 1798 en biskop ved navn Peder Hansen. Han var en ekstrem opplysningsteolog. Han stod foran alteret i Kristiansand domkirke og ba «Odin den Allgode» om «udødelighet» for konge og kronprins. Hansen var sterk motstander av Hans Nielsen Hauge og haugianerne.

Han skrev til kanselliet i København at de måtte gripe inn overfor Hans Nielsen Hauge, som etter biskop Hansens mening var en fare for statens vel - og han bad kanselliet stoppe dette onde på en hvilken som helst måte. (Molland: Norges Kirkehistorie i det 19. århundrede, bind 1, 1979, side 31).

I 1804 ble Peder Hansen forflyttet til bispestolen i Odense, og nede hos oss søkte han også å forfølge den lekmannsvekkelsen som hadde begynt. Den danske teologiprofessor Hornemann gjenga i 1818 Romerbrevet 1,17 slik: «Den retfærdige skal vorde lykkelig ved sin retskaffenhed og sin dyd» (Reformationen i kirke og kultur, bind II, s. 208). Da er man langt fra evangelisk-luthersk kristendom!

Men vekkelsens folk ble i kirken og forkynte. Grundtvig og andre danske teologer motarbeidet opplysningsteologien innenfra. Grundtvig kaltes i mange år Bibelens ensomme kjempe i landet - men bevegelsen bredte om seg, og i dag er Grundtvig et nasjonalt forbilde i Danmark. Hauge og Grundtvig var uglesett i årene etter 1800, og stod alene i sin kamp. Men tidene forandret seg, og Grundtvig levde lenge nok til å oppleve å bli et ikon i Danmark. Hauge levde ikke lenge nok, men et ikon ble han vel hos dere?

Prestene kunne være døde og kalde og prekte kanskje om Skaperen og om gode gjerninger. Hva skulle de nyomvendte, levende kristne så gjøre? Der var tre-fire modeller i Danmark på 1800-tallet.

1) Grundtvigs tanke var at levende tro krever et levende menighetsliv. Det er ikke nok at de troende kan samles til bibeltimer i hjemmene, de må også ha et ordentlig menighetsliv omkring dåp og nattverd. Derfor arbeidet han for retten til å løse sognebånd, slik at de troende kunne velge prest i et annet sogn og gå til gudstjenester der.

I 1868 kom loven om valgmenighetene, slik at man innen folkekirken kan danne menighet rundt en bestemt prest, som man selv lønner. Grundtvig ville nemlig ikke bryte med folkekirken, men oppfordret til å danne valgmenigheter innenfor folkekirken, så de levende kristne kunne oppleve et sant menighetsliv omkring en prest, omkring hans levende forkynnelse og omkring sakramentene.

Grundtvig erkjente at regjeringen siden 1780 reelt hadde tillatt lærepluralisme. De facto var den danske kirke en rammeordning, ikke en konfesjonell kirke. Derfor landet Grundtvig på, som sin endelige kirkepolitiske posisjon, at det skulle være romslighet nok i den danske kirke til at både opplysningsfolk og gammeltroende kunne være der, men uten å ha åndelig fellesskap med hverandre.

2) Presten Vilhelm Beck kom frem til et annet svar på folkekirkeproblematikken. Han hadde ikke vært en troende kristen i sin studietid, og hadde blitt prest mest for å hjelpe sin syke far. Men da han først ble prest, ville han være det for alvor. Han tok Bibelen bokstavelig og prekte for seg selv om andre. Han tok kirkens bønner og salmer ganske bokstavelig, og kom dermed dypere inn i troen. Så ble han vekkelsesmann, simpelthen fordi han kom til personlig tro på det som stod i Bibelen og i de salmer og bønner som kirken allerede hadde. Han måtte bli vekkelsesmann, og gikk så i gang med et arbeid som sogneprest.

Det ble vekkelse i sognet hans. Etter noen år kom Beck med i en indremisjonsforening, og så førte han sine ideer videre der. Det var et kirkelig vekkelsesarbeid, et tett samarbeid mellom troende prester og troende lekfolk. Noen prester gikk god for det frivillige lekfolkets arbeid og støttet det. Lekfolket støttet disse prestene, ba for dem, hjalp og innbød til kirke og møter. Beck var kritisk til mye i kirken, men ville endre dette ved å fylle kirken innenfra med liv.

Etter denne kirkelige modellen ble det meste av dansk vekkelse organisert fra slutten av 1800-tallet. I Indre Missions kombinasjon av kirke og misjonshus tok man høyde både for dansk folkekirkelige tradisjon - og for det alminnelige prestedømme - og man fylte rammene med liv. Beck så avgjort ikke rosenrødt på folkekirkens daværende tilstand, men det ville han endre på ved at troende prester og lekfolk holdt sammen.

3) En tredje modell for forholdet til folkekirken sprang ut av vekkelsen på Bornholm under en pastor Trandberg. I 1860 kom han til øyen og holdt brennende vekkelsestaler, og folk omvendte seg i hundrevis. Han var svært folkekirkekritisk på grunn av Søren Kierkegaard, og han trådte i 1863 ut av folkekirken og dannet en luthersk frimenighet. Men den var vanskelig å styre for ham. Det ble indre splid hele tiden, og til slutt gikk de fleste fra frimenigheten tilbake til folkekirken og dannet Luthersk Missionsforening som en forening innenfor folkekirken.

Det hadde Rosenius, den svenske vekkelseslederen, oppfordret dem til, tross kirkens feil og mangler. Når det var mulig å motta sakramentene i kirken, burde man også gjøre det, for sakramentsforvaltninger var etter Rosenius’ oppfatning forbeholdt det kirkelige embete.

Der var tross alt også prester som forkynte rett og levende, og til dels var det mulighet for å samles om en sann forkynnelse i hjemmene Rosenius ville ikke at de troende skulle skille seg ut fra den svenske kirke og danne et eget kirkesamfunn. Han ville bli i den svenske kirke, «så länge Jesus är där» og «så länge människor der födas på nytt». Rosenius var med andre ord både kirketro og kirkekritisk samtidig. Han oppfordret de troende til ikke å kaste bort krefter diskusjoner om en ytre ting som kirketilhørighet.

Fra sin oppvekst hadde han også erfart at stridigheter om kirkesyn lett kunne føre de troende bort fra de avgjørende spørsmål om Kristus, nåden og troen. Han hadde heller ikke bare gode erfaringer med de frie menigheters standard. I 1859 erklærte han at man aldri har sett slik galskap hos dem som ble i kirken, som hos dem som hadde frikirker. Man kan kalle Rosenius’ syn for lavkirkelig. Luthersk Mission i Danmark ble en lavkirkelig lekmannsforening etter Rosenius’ mønster - et fritt arbeid innenfor folkekirken, men uten særlig mye samarbeid med prestene.

Valgmenigheter i folkekirken, et kirkelig vekkelsesarbeid, en lavkirkelig lekmannsbevegelse – det var de tre modellene våre åndelige fedre fant frem til.

Det var også en fjerde: Lutherske frimenigheter eller ikke-lutherske frikirker. Der var aldri mange i Danmark, og noen av disse frikirker, som en gang hadde store menigheter, er nå små eller nedlagt. Også frikirker kan gå i stå eller bli smittet av falsk lærdom - de ytre ordninger er ingen garanti for dette.

Historien viser at Gud kan vende ting til det gode. En av de største og viktigste vekkelser i Danmark skjedde ved at en mann ble tvunget til å bli prest mot sin vilje, før han selv hadde fred med Gud. En troende studiekamerat tok seg godt av ham i den situasjonen, og han kom i gang, fant fred med Gud selv, og ble raskt et redskap til en stor vekkelse, som så igjen ble grunnlaget for hele den bevegelsen som heter Indre Mission. Kameraten hans har vel tenkt sitt da de to ble ordinert sammen. Men han tok seg av ham, hjalp ham - og det bar rik frukt. Gud kan virke på mange måter. Det skjer også i dag at danske prester blir tatt ved hånden av troende kristne og ledet til et liv med Gud i bønn og tro og erfaring! Dét er også et historisk perspektiv ved den blandede folkekirke. Historien er ikke ferdig ennå. Vi kjenner ikke fremtiden.

I 1970-årenes politiske teologi hadde man kun forakt til overs for oss som ennå ikke var marxister. Teologer møttes i studiesirkler om kapitallogikk på kveldstid for å være forberedt til fremtiden. Men plutselig forsvant denne interessen, og marxistiske teologer snakker ikke høyt om sin fortid mer. Marx var likevel ikke fremtiden.

Den teologi som har makten i dag, og preger ens biskop eller det nåværende kirkeråd, den kan være borte i morgen. Derfor skal man ikke være for rask med å bryte med sin egen kirke, fordi der akkurat nå er problemer.

I denne kirken har vi blitt døpt, og i den har vi møtt evangeliet og sann forkynnelse. Der har det vært store problemer før, og de har blitt overvunnet. Hvem av dere hadde hørt om biskop Peder Hansen? Det var et åndelig bunnpunkt, men den åndelige utviklingen går opp og ned i bølger. Nå kan vi føle at vi er i en bølgedal. Men teologiske retninger kommer, og glemmes igjen. Guds ord består. I denne kirken har det norske folk gjennom århundrer hørt evangeliet - til tider tynt og svakt, men så ble det vekkelse og åndelig fornyelse igjen, og kirken livnet til. Hvorfor skulle det ikke kunne skje igjen?

Det er en herlig oppgave å være folkekirkeprest. Jeg har vært det i 12 år - og har vært enormt glad for det. Man lever midt i et sogn med 1100 mennesker som man etter hvert lærer å kjenne - i hverdagslivet. Man møter folk på skolen, i idretten, på butikken og mange andre steder, og får anledning til å snakke med dem om alt mulig. Menigheten ser en i hverdagen, og kan se om tro og liv samsvarer. Presten seg menigheten i hverdagen og kan fornemme hva som er deres gleder og sorger og hva man derfor skal legge vekt på å si til dem, i konfirmasjonsundervisningen, fra ­prekestolen og i samtaler.

Hvis folkekirken ble avskaffet i Danmark, ville vi få noen store og levende frimenigheter i Århus og Ringkøbing og på andre åndelig gode steder, men hvem ville forkynne evangeliet på de øde stedene i Øst-Jylland? Ville barn i mitt hjemsogn overhode lære noe om Gud og Jesus mer? Så lenge man kan bli ansatt i kirken, og så lenge man kan få lov til å forkynne Bibelens evangelium og lære bibelsk etikk, så lenge vil det være godt for misjonen i vårt folk at vi blir i den nasjonale kirken.

Men hva så med de danske prester som fornekter Jesu legemlige oppstandelse, eller de mange som lærer alles frelse, og det flertall av danske prester som går inn for å vie folk av samme kjønn? Det burde ikke være slik, men sånn er det. Og biskopene, hvorav nesten alle går varmt inn for homoseksuelles vielse i kirkene. Det voldte også sorg, da min lokale biskop i Århus en gang offentlig forsvarte fri abort. Men biskopen bestemmer ikke hva jeg skal mene. Jeg kan preke mot abort og være imot vielse av homoseksuelle par i kirken, og jeg kan skrive det i avisen, og det har jeg lov til.

Og ved at vi er med i folkekirken og gjør oss gjeldende offentlig, så er vi med på å få dette signalet ut i det danske folk: Der er delte meninger i kirken om abort og vielse av folk av samme kjønn og alles frelse. Jeg gruer for den tenkte situasjon hvor alle bibeltro kristne har forlatt folkekirken - og vi så hører i dansk tv: Nå er den danske folkekirke enig om å støtte fri abort og de homoseksuelle vielser. For sannhetens skyld og for våre folks skyld skal vi bli og kjempe innenfor systemet, så lenge vi har rett til å uttale oss. Og den retten er det ennå ingen som har prøvd å ta fra oss.

Jeg har selv hatt glede av å tenke på den norske Calmeyergate-linje som en god tommelfingerregel i praksis. Den har jeg forstått som: Intet frivillig fellesskap med liberale teologer. Jeg vil ikke invitere liberale teologer til å preke eller tale hvor jeg har ansvar. Men jeg har deltatt i ordinasjoner i den felles domkirke, i stiftsprestekurser og i diverse kirkelige kommisjoner. Her handler det om den felles kirke, som også vi er en del av - og også vil prøve å påvirke i de offisielle lag i prosti, stift og nasjonalt. Når man står ved sine holdninger og begrunner dem i Bibelen og kirkens tradisjon, kan være trygt til stede der og søke å gjøre sin innflytelse gjeldende. Ikke at det fjerner alle dilemmaer i praksis. Men det er godt som en hovedregel.

Den store fare ved å være i en bred folkekirke er at man blir konform. Man kan frykte for at man betaler en for høy pris, fordi man selv blir preget i retning av fire på sannheten og innrette seg. Det er naturligvis en fare, og noen forteller oss jo også gjerne at når vi blir i folkekirken, så er det på grunn av lønnen, prestegården, embetets status og så videre. Dessverre er det ikke noen garanti for at mennesker som velger folkekirken bort og danner frikirke er bevart mot falsk lære, moralsk fall eller dårlig teologi.

Vi har nettopp nå i Danmark hatt to forferdelige rettssaker gående om prester: Den ene var sogneprest, den andre var ungdomsprest i en ny pinsemenighet. To forferdelige historier om seksuelt misbruk og utskeielser som har ført til lange straffer. De to saker er like ulykkelige, og dessverre kan den slags skje i alle kirkeformer.

Hver tid har sine utfordringer. Vår generasjon har ikke problemer med penger eller krig eller mangel på religionsfrihet, men vi har fått en pluralistisk teologi å kjempe med. Det er vår utfordring, og det er den troens gode strid som vi skal kjempe.

Det er en kirkekamp, men den fyller ikke alt. Det er menneskesjeler som gjelder. Derfor skal man arbeide med sin preken, arbeide med evangelisering, drive misjonsarbeid og ungdomsarbeid, bibelopplæring og så videre.

Man skal ikke alltid tenke på kampen mot den dårlige teologi. Fyller kampen mot dårlig teologi for mye for den enkelte person, kan faren være at man blir forbitret eller preget av selvmedlidenhet. Derfor skal vi aldri glemme å bruke våre liv på å redde menneskesjeler og oppbygge menigheter, så lenge det er dag.

Det er viktig at man selv er en del av godt trosfellesskap, i bedehuset eller prestekonventet eller bibelgruppen eller hva som nå finnes lokalt. Det er bruk for å finne støtte hos andre og selv yte et bidrag til å støtte andre.



Teksten er et utdrag av foredrag et Kurt E. Karsen holdt på på Frimodig kirkes årskonferanse 12. mars.

*Du kan lese foredraget i sin helhet - på dansk - HER.