KRAFTSENTER: Luther kritiserte klosterbønnene, men er likevel sterkt preget av dem. Han lærte meditasjonspraksis fra sin egen ­Augustinerorden. Han forkastet klosteret som et åndelig kraftsenter, isteden gjorde han den kristne familien til et slikt åndelig kraftsenter, skriver Jens Fredrik Brenne.  Foto: Fotolia

Å leve i Guds nyskapende nåde

mandag 4. desember 2017

Kristenliv

Lutherske kristne kan karakteriseres som fattig på spirituelt liv. Denne kronikken viser at fattigdommen i luthersk spiritualitet i dag ikke skyldes så mye Luther som vår egen tradisjon og livsstil.

På et studium i kristen spiritualitet opplevde jeg å høre en negativ omtale av luthersk teologi. Det protesterte i meg. Jeg hadde et annet inntrykk. Var det bare en fornemmelse? Jeg klarte ikke å argumentere for meg, men mente å vite at Luther var frodigere enn som så. Det ville jeg undersøke nærmere.

Jeg kom til kristen tro som 16-17-åring. Da leste jeg Luthers prekener i smug. Her fant jeg et frodig språk som jeg likte. Var det en forskjell mellom Luthers prekener og hans teologi?

Noen vil hevde at luthersk spiritualitet er fattig. Hvis man forstår spiritualitet som en praksis for å bli frelst og hellig, så er det riktig at luthersk tradisjon er fattig. Vi kan imidlertid definere spiritualitet mye videre skriver Bradley Hanson, i boken: Grace that Frees. 


1. Enhver spiritualitet innebærer et slags livssyn eller en trosretning som fører til et engasjement eller en forpliktelse, tro og tillit.2. Spiritualitet innebærer en vei å gå eller en sti å følge. Det handler om hvordan troen næres og praktiseres. Jøder og muslimer har sine bønner, det samme har de kristne.

For lutherske kristne er en slik forståelse av spiritualitet høyst akseptabel. En slik måte å betrakte tradisjon og fromhetsliv på virker både inspirerende og fruktbar. Da blir det et rammeverk for troens innhold og hjelpemidler for menneskets ånd til å kunne holde fokus på Herren. - Med nye øyne kan vi nå vurdere vår egen spiritualitet og lære av andre.

Hva skaper Jesu nærvær? De finske Luther-forskerne Mannermaa og Puera sier at Luther ikke bare forkynte evangeliet - som korset og tilgivelsen, men det nære samvær med den korsfestede og oppstandne Kristus selv.

Luthers forståelse av nåden innebærer at den forvandler mennesket. Det har to aspekter: Vår forvandling i Kristus innebærer for oss en kontinuerlig forandring, vi blir likedannet med Kristi karakter. Hensikten er full overensstemmelse med Kristus, det skjer fullkomment i oppstandelsen.

På den annen side innebærer forvandlingen en fordypning og samhørighet med Kristus og hans rettferdighet - nå. Troen gjør oss lik de kyllingene som moren – Kristus - beskytter med sine vinger. Slik kan de bli helbredet og sunne, trenet til fullstendig likhet med sin Beskytter.

Gud gir seg selv fullstendig til oss, med alle sine gaver og all sin kraft i den hensikt å hjelpe oss til å holde de ti bud. Guds kreative liv, hans fornyende nærvær og givende kjærlighet skaper i oss en lignende livgivende kjærlighet.

Kristen bønn er en relasjon. Spørsmålet er ikke bare hvordan jeg kan utvikle min spiritualitet, men det handler om å leve i en relasjon til Kristus.

Å utvikle en relasjon skjer gjennom fornyelse av engasjement, deling av erfaringer, tanker og følelser over tid, gjennom år. Denne daglige dynamiske henvendelsen til Kristus i tro, er en bevegelsen inn i en dypere relasjon med han.

Ifølge Luthers Lille katekisme (dåpen) dreier kristenlivet seg om å leve i en daglig død og oppstandelse med Kristus. Rom 6,4. For mange har nok dette blitt oppfattet som en tredemølle. Man står på stedet hvil, og kommer seg aldri av flekken.

Luthers hovedfokus er imidlertid på oppstandelsen: «Daglig en ny person en ny person kommer fram og står framfor Gud i rettferdighet og renhet.»

Kristenlivet som leves sentreres omkring Kristus. Dette er ingen tredemølle, det er heller å forstå som et sykkelhjul som går fremover og beveger seg om en akse.

Luther kritiserte kloster­bønnene, men er likevel sterkt preget av dem. Han lærte meditasjonspraksis fra sin egen Augustinerorden. Han forkastet klosteret som et åndelig kraftsenter, isteden gjorde han den kristne familien til et slikt åndelig kraftsenter.

Han forkastet ikke tidebønn, men forenklet den. Luther mente at folk i det daglige liv ikke hadde anledning til bønn midt på dagen, men andakt/bønn morgen og kveld passet bedre. Til en slik tidebønn foreskrev han enkle pedagogiske retningslinjer i den Lille katekismen.

En kristen lever av Guds Ord i ord og sakrament. En annen kilde til liv er å leve i bønn og andakt. Ved sakramentene kommer vi i en inderlig forening med Gud, men det er ved bønn vi lever i denne forening. Det et Ordet som gjør hjertet varmt slik at det tør nærme seg Gud med sine dypeste ønsker.

1. Åndelig og ekte bønn kommer fra hjertet og reflekterer de innerste begjær.

2. Bønn er respons på Guds Ord. Det kaller oss til å be. Her er det snakk om en kommunikasjon som krever vår respons. Man tar utgangspunkt i Ordet og mediterer sakte. Luther sier at man ikke trenger repetere mange ord: «Man behøver ikke reflektere over mer enn et halvt avsnitt før ilden tennes i hjertet.»

3. Bønn er uttrykk for tanker som har oppstått ut fra betraktning av slike Guds ord. Til sin barberer sier Luther: «Hvis en slik overflod av gode tanker kommer til oss bør vi legge til side andre bønneskrifter og heller gi rom for disse tanker, lytte i stillhet, og på ingen måte avvise dem. Da taler Den Hellige Ånd selv, og ord fra hans preken er bedre enn tusen av våre bønner.»

Ut fra Luthers forståelse av bønn, ser vi at det dreier seg om dialog. Det handler om et personlig møte med Gud i en jeg-du-relasjon. Denne relasjonen til Gud er like vanskelig og berikende å utvikle som en - hjerte til hjerte - samtale mellom ektefeller. Men det er Gud som tar initiativ til slike øyeblikk.

Bønn forvandler. Ifølge den finske Luther-forsker Peura overføres ikke bare meningen­ med Gudsordet, men også ­realiteten i Kristi liv: «Guddommeliggjøring, theosis, skjer ved Kristi nærvær i den troende. Ordet varmer og former hjertet. Ånden gir Ordet kraft til å opplyse og forvandle menneskers liv.» Denne forvandling gjør oss mer menneskelig.

Luthers syn på bønn må altså forstås i forlengelse av theosis. Bønn må sees i forbindelse med den prosess dette er. Det er gjennom å lese, meditere og be (lectio, mediatio et oratio) at man lever i denne tehosis, forvandling. Målet med å lese og meditere ordet er bønn, oratio.

For å kunne leve i en daglig livsfornyelse er meditasjonens møte med Gud livsviktig. Menneskets villighet til - å la Gud handle med seg i nåde - er en hvile. Det er denne sjelens forening med Kristi kjærlighet som også innebærer en etisk forvandling.

Man får ikke bare del i hans kjærlighet, men også i hans nød og smerte for verden. Denne betydning av meditasjon har Luther hentet fra mystikeren Tauler, som sier: «Det er når vi i meditasjonen tilegner oss denne nåde at våre liv forandres innenfra.»

Bønn er ifølge Luther ikke bare viktig for egen del, for å utvikle en jeg-du-relasjon med Gud, men for engasjementet i verden. I Luthers Store katekisme ser vi at bønn er viktig for utbredelsen av Guds to regimenter. Bønn blir et våpen til beskyttelse og angrep mot den onde.

Gjennom bønn fremmes Guds rike, og bønnen blir til velsignelse for naturens liv og det sosiale liv i verden. Bakerens brød blir et tegn på det: «Hvis ikke Gud velsignet og bevarte sæden på jorden, ville vi aldri fått noe brød ut av bakerovnen.» Bønn blir derfor viktig både for kraften i det åndelige liv og for livsfornyelsen i den materielle verden.

Lutherske kristne kan karakteriseres som fattig på spirituelt liv. Denne kronikken viser at fattigdommen i luthersk spiritualitet i dag ikke skyldes så mye Luther som vår egen tradisjon og livsstil.

Luther underviste ikke så mye i bønn, men ut fra hans prekener vokser det fram et behov for å lære den bønnepraksis som han levde i. Denne teologi etterlater seg et rop etter en fornyet spiritualitet.

Å leve i bønnens stillhet er en fornyende livskilde som både lutherske kristne og pinsevenner kan øse av. Denne klassiske teologi har i seg et spennende økumenisk anliggende som kan forene på tvers av kirkesamfunn.

I en tid der det kristne hjemmet står svakt trengs det nye åndelige kraftsentra. Vi trenger menigheter, bibelskoler og retreatsteder som gir åndelig veiledning i å lytte etter Guds røst.