Å forkynne til åndelig frigjøring

Om poesien og formuleringene i disse sangene ikke er i pakt med nyere lovsangstradisjoner, har jeg ett ønske for alle som skal synge, lede allsang og forkynne Guds ord denne sommeren.

Glem ikke at tilhørernes nød bak all annen nød er synden.

Er jeg rett omvendt? Bærer jeg frukt som er omvendelsen verdig? Kan jeg virkelig kalle meg et Guds barn? Har jeg det slik en kristen skal ha det? Er jeg virkelig født på ny? Hva med andaktslivet mitt? Bønnelivet? Kan jeg være trygg på min kristendom? Burde jeg ikke vært mye frimodigere? Og hva med alt det jeg tenker og gjør i det skjulte?

Slike spørsmål er ikke ukjent for dem som tar sin kristne tro alvorlig. Mange tekster i Bibelen vekker slike ransakende spørsmål. Og de skal aktualiseres i forkynnelsen. Men hva så?

Påskedag 1841 satt musikeren Oscar Ahnfelt i et forsamlingslokale i Stockholm. Spørsmålene ovenfor var brennende for ham. Nå hørte han på den 25 år gamle forkynneren Carl Olof Rosenius. Han spisset ørene. Hva var det Rosenius forkynte?

At Kristus langfredag og påskedag var helt og holdent i vårt sted – både i sin død og oppstandelse. At våre synder ble tatt bort. At han oppsto til vår rettferdiggjørelse. At han gjorde det vi ikke kan gjøre. At frelsen allerede ligger klar i himmelen for hver eneste sjel. Den er fullført utenfor oss – og for oss.

Dette kan vi få hvile på, bygge hele vår kristendom på. Ingen behøver å fordømmes for sine synder og forsømmelser. Kristus er den som er død, ja, mer enn det, som også er oppstanden, som også er i himmelen og taler vår sak for Guds ansikt (Rom 8:34).

Omtrent slik talte den unge norrlendingen.

En byrde falt av Ahnfelts skuldre. Etter hvert ble han vekkelsens viktigste sangevangelist. Med sin 11-strengers gitar dro han rundt i Sverige og Norge og forkynte dette budskapet. Sangene hans la vekt på det objektive, det som er fullført, det som står fast når alt annet svikter. Folk som var urolige, som ikke kjente noen glede når de ransaket seg selv, fikk høre:

«Våga dig, dristelig, tro at Jesus gjort alt för dig!» I en av Rosenius-sangene ble den åndelige frigjøringen skildret originalt, men treffende:

På nåden i mitt hjerte en tid jeg støttet meg, men snart ved syndens smerte min trygghet tapte seg. Jeg var da vel fornøyet når rørt jeg hjertet fant, men var jeg mindre bøyet, min tro med ett forsvant. (…«mindre bøyet» betyr her «noe nedbøyd», uten følbar glede.)

Men Gud skje takk som sa meg min feil så jeg den så, og bedre grunnvoll gav meg å bo og bygge på: På nåden i Guds hjerte som Jesus frem har brakt ved korsets død og smerte, som han for oss har smakt.

Ahnfelts noe yngre samtidige sangforfatter, Lina Sandell, var grepet av det samme budskapet. «Trenger jeg trøst for hjertet, må jeg høre Rosenius», sa hun.

Poenget var: Jeg må høre om det som er fullført, det jeg selv aldri får til, det som Gud alene har gjort gjennom Jesus, Guds store frelsesgjerninger for meg. Anders Hovden oversatte en av sangene hennes til nynorsk.

Her synger hun om Guds nådegave i Kristus: «Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg som henne skal med strev og møda finna. Ser du, min Gud, i Sonen med hugnad no på meg, så skal eg då som barn ditt rike vinna. Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint …»

Dette er rettferdiggjørelsen i luthersk versjon – med sin vinkling imot den som kjemper for å «få det til». Forsoningen er det trygge utgangspunktet for rettferdiggjørelsen. Det er «i Jesus Kristus» vi er salige.

Kirkehistorikere taler om en objektiverende tendens i denne vekkelsen. Hovedvekten lå på det Gud har gjort, ikke på det som virkes i meg eller gjennom meg. Vekkelsen fikk av mange betegnelsen nyevangelismen. Tusener opplevde en åndelig frigjøring og glede. «Guds barn eg er, å sælaste hugnad og gleda!»

Ahnfelt kunne gå et skritt for langt og bruke uheldige formuleringer. Det mente både Lina Sandells svoger og Rosenius. Ahnfelt sang: «Världen i Kristus rättfärdig är vorden, Han på sitt hjärta var syndare bar.» (… «var» er her enhver)

Enda mer ubeskyttet var en av forfatteren Frykmans formuleringer: «… och frälst är varenda själ». Her ble det ikke plass verken for omvendelsen, nådemidlene eller troen. Rent språklig innebar dette å erklære ufrelste for frelst. Alle er rettferdige for Gud.

Men Bibelen taler om rettferdiggjørelse ved tro. Den rettferdiggjørelsen som ligger klar i himmelen, rekkes oss ved Ånden når han skaper troen i oss. Det er meningen i Bibelen. Rosenius og Lina Sandell kunne derfor ikke være med på denne såkalte «verdensrettferdiggjørelseslæren».

Men til «engstede hjerter» forkynte de frimodig: «Minnes hans seier, husk hva du eier, ikke i deg, men i frelseren kjær: Ren og rettferdig, himmelen verdig, ikke i deg, men i Jesus du er.»

Den kraftfulle Jens Marius Giverholt (som bygde opp virksomheten i Betania i Trondheim) ble frigjort ved denne forkynnelsen. Hans vitnesbyrd lød slik: « Da en ugudelig jeg bleven var, utfattig sjel som intet i seg har, da fikk jeg se det blod på korset rant og legedom for sjelesmerten fant.»

Da jeg som ung lærte denne sangen, kunne en ny slags ransakelse komme: Har jeg opplevd meg «ugudelig»? Og predikanter som forkynte at Kristus bare rettferdiggjør ugudelige (Rom 4:5), vakte samme spørsmål. Sjelesorgen jeg fikk, var denne:

«Er din nød så stor at du trenger Jesus alene å vise til som grunnlag for å bli frelst, da er den stor nok!» Siden har jeg sunget Giverholts, Rosenius» og Sandells sanger med glede. Mer og mer har jeg også sett hvor ugudelig jeg er i meg selv.

Om poesien og formuleringene i disse sangene ikke er i pakt med nyere lovsangstradisjoner, har jeg ett ønske for alle som skal synge, lede allsang og forkynne Guds ord denne sommeren: Glem ikke at tilhørernes nød bak all annen nød er synden.

Og glem ikke å holde fram for tilhørerne det som står når alt annet svikter. Kristen forkynnelse er framfor alt å forkynne Guds frelsesgjerninger i Kristus Jesus (1 Pet 2:10). Der ligger gleden og kraften til et nytt liv.