Rom for begge syn – men hvilke rom?

Stuen og bøttekottet er begge rom i huset, men de er ganske forskjellige.

Les flere saker fra Kirkemøtet

-----

I morgen begynner Kirkemøtet behandlingen av ny vigselsliturgi. Avstemningen finner sted på mandag. Med dette fårÅpen folkekirke bekreftet den seieren de vant under fjorårets kirkemøte. Med det er de interne maktforholdene grunnleggende endret.

«De konservative har mistet sitt mandat», sa en av delegatene jeg snakket med i Trondheim, en delegat som selv ikke tilhører Åpen folkekirke.

I storsamfunnet har Åpen folkekirkes linje vært i medvind lenger enn siden kirkevalget i 2015. Og vi har allerede sett hvordan virkeligheten i større grad kan komme til å arte seg lokalt.

På søndag ble et opprop mot den nye liturgien lest opp i mange kirker. Åsane kirke i Bergen var en av disse. Slett ikke alle som var til stede der likte det de hørte.Bergensavisen skrev om reaksjonene, og menigheten beklaget i et brev at ikke begge syn hadde blitt presentert.

Man kan fort sitte igjen med et inntrykk av at det folk har fått med seg, er at kirken nå har åpnet forvigsel av likekjønnede par. At man samtidig har sagt at man vil gi rom for det tradisjonelle synet, har ikke kommet like tydelig frem.

For dem som nå har flertallet i Kirkemøtet på sin side, har det vært viktig å understreke at det fortsatt skal være rom for begge syn. I sin tale til Kirkemøtet saKirkerådets lederKristin Gunleiksrud Raaum i går at hun «kjenner ansvar og forpliktelse for å bidra til å gjøre det levelig i kirken for alle som ønsker å høre til den.»

Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at dette er dypt oppriktig ment fra Raaums side.

Samtidig er det én ting å mene at det skal være rom for to syn, noe annet er hvilke rom vi snakker om. Stuen og bøttekottet er begge rom i huset, men de er ganske forskjellige.

Representanter for flertallet har snakket om at de vet hvordan det er å være i mindretall, og at de derfor har gode forutsetninger for å ivareta dagens mindretall. Og de har noe rett i det. Men det finnes en viktig forskjell.

For dagens kirkelige flertall har lenge hatt støtte fra store deler av det samfunnet kirken er del av. Ikke alltid, slett ikke. Om man ser samlivsdebatten i et historisk perspektiv, er det klart at både kirken og samfunnet for øvrig har begått urett mot mennesker med annen seksuell orientering enn den heterofile.

Men i de siste tiårene har erkjennelsen av dette gitthomobevegelsen solid medvind fra tunge sjikt i samfunnet. Noen slik medvind har den konservative fløyen i kirken bare kunnet drømme om i min levetid.

Den antakelig viktigste teologiske endringen i debatten om samlivsetikk kom da lærenemnda la frem sin innstilling i 2006. Nemnda var delt akkurat på midten i spørsmålet om hvorvidt kirken burde akseptere homofilt samliv. Det er 11 år siden, men 11 år er ikke spesielt lenge i historisk perspektiv.

Det er ganske interessant å lese hvordan de formulerte seg den gangen. Ikke minst fordi 10 av dem altså ønsket å åpne for aksept av homofilt samliv.

«Et stort flertall i nemnda ser det som viktig å framheve at ekteskapet mellom kvinne og mann er uttrykk for en orden i skaperverket som gir seg av kjønnsdifferensieringen. Denne setter relasjonen mellom mor, far og barn i en særstilling og gjør den til en grunncelle i samfunnet.»

I nyere tid er det vel stort sett bareØivind Benestad og hans allierte i det nå nedlagte Levende folkekirke som har villet si slikt.

Nemnda skrev også at: «De nytestamentlige tekstene representerer en forståelsesramme der differensieringen mellom mann og kvinne, slik den er gitt i skapelsen, innebærer at homoseksuelle handlinger og begjær er å forstå som brudd med Guds skapervilje og som symptom på frafall og avgudsdyrkelse.»

I dag ville dette antakelig blitt sett på som aktivistspråk, på grensen av hva man vil tåle. Og nemnda la til: «Enighet om tekstenes historiske mening betyr imidlertid ikke at det i nemnda er enighet om hvordan de skal fortolkes i vår situasjon.»

De ti som ikke ville åpne for kirkelig aksept av homofilt samliv erkjente åpent at «Kirken vil måtte ta et oppgjør med holdninger og handlinger i sin midte og i samfunnet for øvrig om krenker homofiles menneskeverd.»

Men de uttalte også at «En forkynnelse av de gode anvisninger som Skriften gir for den enkeltes livsførsel og for den kristne menighet, er ingen krenkelse av enkelte gruppers menneskeverd, selv om den som mottar slike anvisninger, kan komme til å føle seg såret. Jesu møte med den rike mannen viser at tydelighet lar seg forene med kjærlighet (Mark 10:17-22)»

Kristin Gunleiksrud Raaum talte nok fra sitt eget hjerte til mange delegaters hjerter da hun i sin tale i går sa «det er betimelig at kirken innser og beklager de belastninger somLHBT-personer har blitt påført. Kirken har bidratt til å øke deres skam, når den kalte deres kjærlighet for synd.»

For mange delegater var det antakelig nettopp slike uttalelser som gjorde at de har støttet Åpen folkekirke. Responsen i salen ga inntrykk av det.

Men flere av flertallsdelegatene understreket i går sin vilje til å gi rom for det synet de selv ikke deler. Det skal bli spennende å se hvordan samspillet kommer til å foregå i tiden fremover. Kanskje vil det vise seg at rommet for det konservative synet blir litt større enn en del av dem venter seg.

Kanskje må de passe på så de ikke henviser seg selv til bøttekottet. Nokså sikkert er det i hvert fall at det blir færre folk i folkekirken hvis de som støtter det tradisjonelle synet på ekteskapet føler seg utmanøvrert.