Intet alternativ til Den norske kirke

Det NMS først og fremst trenger, handler om at hjertene blir satt i brann av Jesus Kristus.

Hvordan vil fremtidens misjonsarbeid arte seg? Hvor går linjene fraNMS' grunnleggelse i 1842 og frem til 2017 og de kommende årene? Fordi årets generalforsamling ikke har vært preget av tunge konfliktsaker, har debatten i stor grad handlet om NMS' egenart og virksomhet.

Vi er oss selv nærmest, og mange delegater har engasjert seg i samtalen om struktur og organisering. Det kan ligge mye identitet i strukturer, selv om dette kan virke teknisk og teoretisk for utenforstående.

For NMS-ledelsen har det vært om å gjøre å ta konsekvenser av endrede rammebetingelser i form av mindre ressurser. Noe av det som kan være både vakkert og vanskelig med en generalforsamling er møtet mellom dem som jobber med disse sakene til daglig og som bruker mye tid på å se helhetsbildet, og dem som har sitt engasjement lokalt i regioner og foreninger eller andre avdelinger.

Forutsetningene for analysen kan være ganske forskjellige, men sammen må de finne en vei videre.

Et av de viktigste strategiske spørsmålene for NMS handler om forholdet tilDen norske kirke. I gårsdagens debatt om strategiplanen var det kommet inn et forslag om å stryke ordet «utvide» i planens formulering om samarbeid med Den norske kirke. Forslaget ble nedstemt med klart flertall.

NMS har aldri har ønsket å utvikle noe eget kirkesamfunn eller noen forsamlingsstruktur parallelt med Den norske kirkes sognemenigheter. Snarere har det ligget i organisasjonens identitet å være Den norske kirkes misjonsorganisasjon.

Å forandre på dette, ville satt NMS i en ganske uoversiktlig situasjon. Samtidig er mange i organisasjonen urolige for utviklingen i folkekirken. Og det er forståelig. Den samlivsetiske uenigheten er i seg selv egnet til å skape uro.

For NMS' del er det antakelig like presserende å tenke gjennom hvilken misjonstenkning en folkekirke styrt av Åpen folkekirke faktisk vil være interessert i.

NMS er opptatt av å betone at de fortsatt vil være evangeliserende, selv om de profilerer dette sammen med både kamp mot fattigdom og urettferdighet.

Den som tydeligst advarte mot utviklingen i Den norske kirke var den pensjonerte forkynneren Klaus Muff. Han er fortsatt svært aktiv som forkynner på frivillig basis, og er svært populær i deler av NMS.

I kontrast til dette var det interessant å lytte til landsstyreleder Anders Emil Kaldhol i NMS U. Han var opptatt av å støtte oppunder strategiplanens formulering om å utvide samarbeidet med Den norske kirke.

Fra en side sett kunne man anta at NMS U ville posisjonere seg motsatt, og heller arbeide for selvstendiggjøring overfor folkekirken. Det er ungdommen som i mange tiår fremover skal leve med Den norske kirke, enten de selv befinner seg innenfor eller utenfor folkekirken.

For NMS U spørs det imidlertid om det finnes noe reelt alternativ til fortsatt å satse på Den norske kirke. Dermed blir det mest naturlige valget å ta vare på sin egenart i møte med folkekirken.

Det vil etter alt å dømme føre til at også NMS U må forholde seg til indre uenighet i samlivsetikken, men denne debatten vil nokså sikkert bli mer og mer synlig i de fleste kristne sammenhenger i tiden fremover.

Et annet avgjørende spørsmål handler om rekruttering. Alle som sitter i salen under generalforsamlingen vet dette. Tidligere Kamerun-misjonær Jenny Konstanse Raen er en av veteranene i NMS. Hun har fått Kongens fortjenstmedalje i sølv, blant annet for sitt arbeid med oversettelse og utbredelse av Bibelen.

Raen skapte begeistring da hun i debatten torsdag sa at hun digget NMS U, og understreket med all mulig tydelighet hvor viktig det er å satse på ungdommen. Raen fortalte også at NMS alt i hennes ungdom ble kalt for «gamlemisjonen».

Ingen kan lastes for sin alder. Når det gjelder delegatene på NMS-generalforsamlingen, er det først og fremst grunn til å uttrykke takk og beundring.

Samtidig er det en kjensgjerning, som generalsekretærJeffrey Huseby fremhevet i intervjuet med Dagen i forrige uke, at snittalderen blant delegatene har gått opp de siste årene. I Kristiansand i 2011 var snittalderen tre år høyere enn i Bergen i 2008.

I Oslo i 2014 var snittalderen lik som i Kristiansand. Det var et lite lyspunkt. Men Dagen har fått opplyst fra NMS at den gjennomsnittlige delegaten i år er født i 1957.

Det var også den gjennomsnittlige delegaten i 2014. Dermed har snittalderen gått opp med tre år. Det sier noe om manglende ettervekst.

Det finnes neppe mange som ser generalforsamlinger som et utpreget ungdomsarrangement. Derfor skal vi være forsiktige med å legge for mye i disse tallene. Men de sier likevel noe.

Men det NMS først og fremst trenger, er det samme som norsk kristenhet for øvrig trenger. Det handler ikke om forholdet til Den norske kirke, og det handler ikke om gjennomsnittsalder.

Det handler om at hjertene blir satt i brann av Jesus Kristus, og at denne brannen fører til ny misjonsglød. Hvis det blir kleint å snakke om dette, da er det krise.