Hillsong-koden

Imponerende. Det er det første ordet som slår meg når jeg tenker på Hillsong. Dette er en bevegelse som tar kallet på det største alvor. Som er villig til å arbeide for det de tror på. Som klarer å engasjere en av de gruppene kirken har vanskeligst for å nå: urbane unge voksne i vestlige storbyer. Dét gjør seg ikke selv.

Denne helgen varSalt-nettverket samlet til høstkonferanse i Bergen. Ut fra modermenighetenSalt Bergenskirken driver de et målbevisst arbeid som får stadig flere forgreininger. Det er bare delvis riktig å identifisere dem medHillsong.

De er ikke formelt med der, og regner seg først og fremst som del avPinsebevegelsen. Men egenarten er likevel såpass sammenfallende at det er naturlig å snakke om Hillsong og Salt som mer eller mindre parallelle størrelser.

En av helgens hovedtalere var Eric Liljero, til daglig lovsangspastor i Hillsong Stockholm. Gjennom sin forkynnelse gjorde han det tydelig at han står for tradisjonell pinseteologi. Det betyr ikke at Hillsong Stockholm er noen typisk pinsemenighet.

Det er her vi blir utfordret til å kjenne Hillsong-koden, for å kunne lære og forstå. Det mest iørefallende har gjennom en årrekke vært de mange lovsangsutgivelsene. Det var disse som mer enn noe annet gjorde bevegelsen kjent.

Men etter hvert har de også blitt kjent for sine svært gjennomarbeidede gudstjenester. Her er lite overlatt til tilfeldighetene. Når man leier lokaler som ellers i uken er i bruk til musikaler eller som utested, må gjerne de første frivillige være på plass allerede i fire-fem-tiden om morgenen for å rigge utstyret til gudstjenestene.

Og de frivillige stiller. I stort antall. Slik er det også i Salt, om enn ikke fullt så tidlig om morgenen. Nå i høst ligger de an til for første gang å runde 1.000 oppmøtte samlet sett, i og rundt Bergen, hver søndag.

«Ditt navn er større, ditt navn er høyest, alt mitt håp er i deg. Ditt ord er sannhet, ditt løfte min frihet, alt mitt håp er i deg», lød det høyt og tydelig under konferansens åpningsmøte fredag kveld. Det gjør inntrykk å se hvordan ressurssterke mennesker som kunne ha valgt å la sine evner og krefter komme til nytte helt andre steder, i stedet gjør sitt aller ytterste for å utvikle en gudstjeneste som kan formidle evangeliet om Jesus Kristus mest mulig klart og forståelig.

Disse menneskene gir virkelig jernet. Og de er ikke bare studenter med mye fritid, selv om studentene utgjør en betydelig gruppe.

Det mest grunnleggende trekket jeg kan komme på i denne bevegelsens egenart, er et dypt ønske om at flere skal få bli kjent med Jesus. De fleste kristne vil formodentlig dele dette ønsket, men Hillsong-bevegelsen har en spesielt sterk tro på gudstjenestens og menighetsfellesskapets mulighet til å formidle evangeliet.

For verken Hillsong eller Salt handler først og fremst om teologiske nyvinninger. Salt-pastorØystein Gjerme ga i fjor ut boken «Bygg din fortid». Der utbroderte han sin egen forståelse av den kristne tro, i all hovedsak som en ganske klassisk norsk pinsevenn.

Gjerme er også den eneste predikanten jeg vet om som i nyere tid faktisk har spilt av de mest kontroversielle delene avOle Hallesbys berømte helvetestale i en preken. Ingen som har hørt Gjermes forkynnelse kan hevde at han ikke jevnlig fremholder hvor sentralt korset er i den kristne tro.

Et annet sentralt kjennetegn er et moderat oppgjør med noen sider ved en typisk karismatisk møteform. Årets konferanse har «nærvær» som tema. Under ledersamlingen fredag ettermiddag fortalte Gjerme om sin oppvekst i pinsesammenheng.

En del av denne handlet om opplevelser av at et møte var «sterkt», at det var preget av et spesielt åndsnærvær. Uten å betvile ektheten i disse erfaringene spurte han om et objektivt grunnlag for forståelsen av Guds nærvær, et grunnlag som stikker dypere enn øyeblikkets følelser. Her er vi inne på noe av det som utmerker både Salt-bevegelsen og Hillsong. Visst er de pinsevenner, visst er de karismatikere.

Men møtene er mindre følelsesdrevet og nøyere planlagt. Dermed kan noe av spontaniteten gå tapt. Men det er ikke bare negativt. Og dette betyr ikke at de ikke er emosjonelle, eller at tradisjonelle pinsemøter ikke er planlagt. Men gradsforskjellen er påtakelig.

Det er grunn til å berømme selverkjennelsen og endringsviljen hos denne delen av pinsebevegelsen. Ikke fordi de nødvendigvis har rett i alle sine analyser. Så langt jeg kan se, har Salt allerede blitt litt rundere i kantene gjennom sine første elleve år.

Og om man går til landets største pinsemenighet,Filadelfiakirken i Oslo, er forskjellene i stil og fremtoning tydelige. Men både innenfor og utenfor Pinsebevegelsen kan man lære noe – og la seg inspirere – av den sterke viljen til å utvikle menigheter som faktisk når nye mennesker.

Hillsong-koden er ikke skrevet i stein. Den er under løpende utvikling. For en del vil pragmatismen i seg selv være en utfordring. Og den klare skjelningen mellom budskap og metode er ikke uangripelig.

I mange kristne sammenhenger vil man si at uttrykksformen er en del av budskapet, og at det ikke går an å skille skarpt mellom disse to. Og det går an å spørre om hvor viktig tidsriktig kommunikasjon faktisk er når det gjelder å bane nye veier for evangeliet i det sekulariserte Vesten.

Men bevegelsen har åpenbart truffet en nerve. Det ser man internasjonalt gjennom at Hillsong hver søndag samler omkring 100.000 mennesker i mange forskjellige land. Lokalt i Norge ser vi at både Salt og Intros nettverk er i vekst.

I Bergen ble fredag kveld Salt Trondheim lansert. Det er den menighetsplantingen med den største geografiske avstanden så langt i Salt-bevegelsen.

– Vi drømmer om å se nye menigheter i Norge, og vi heier på alle andre enn oss selv som planter, men vi vil gjøre vår del, sa Øystein Gjerme til forsamlingen under åpningsmøtet.