INDREMISJON: Borgund folkehøgskole er arenaen når Indremisjonsforbundets generalforsamling går av stabelen denne uken. – For den kristne lekmannsbevegelsen er det å stå overfor krevende omstendigheter slett ikke noe nytt. Snarere tvert imot, skriver Tarjei Gilje.  Foto: Borgund Folkehøgskole

«Den kristne kunnskapen er på retur i folket»

torsdag 28. juli 2016

Kristenliv

Det nytter ikke å skylde på verken muslimer eller human-etikere når kristenfolket selv velger å holde seg unna arenaene hvor Guds ord blir forkynt.

Dagen gikk direkte på Facebook fra Indremisjonsforbundets generalforsamling – se seansen i opptak her

Slik lyder en av de viktigste setningene i den treårsmeldingen som Indremisjonsforbundets styre i ettermiddag legger frem på generalforsamlingen i Ålesund.

Observasjonen er verken overraskende eller enestående for ImF. Men den er betegnende. Og det er viktig å ta denne realiteten innover seg. Det har mye å si for hvordan man disponerer ressursene, og hvilke forventninger man opererer med.

Behovet for indremisjon er minst like stort i dag som det var på slutten av 1800-tallet. En viktig forutsetning for dette kommer frem i samme avsnitt, hvor det står å lese at «Utviklinga med at det blir mindre samanhengande møteverksemd held fram. Det er vanskelegare å samle folk til møter og enkeltmøter i vekedagar.»

Det nytter ikke å skylde på verken muslimer eller human-etikere når kristenfolket selv velger å holde seg unna arenaene hvor Guds ord blir forkynt.

LEDER: Foran ImFs generalforsamling

Visst går det an å problematisere forholdene for noen tiår siden, hvor man kunne tilbringe de fleste av ukens dager på bedehuset og et stykke på vei isolere seg fra samfunnet for øvrig. Men det er ikke akkurat opplagt at dagens situasjon er å foretrekke.

I Dagen tirsdag fikk vi et viktig innblikk i ImF-kretsen Indremisjonssamskipnadens arbeid gjennom intervjuet med daglig leder Marit Hårklau Ådnanes. Hun satte ord på flere av de mulighetene og utfordringene som sannsynligvis vil gjøre seg stadig mer gjeldende i årene som kommer.

Det Vestlandske Indremisjonsforbund, nå Indremisjonsforbundet, ble stiftet i en erkjennelse av at Den norske kirke ikke kunne eller ikke ville gi folket all den åndelige næringen som folket trengte. Da ble det naturlig å etablere nye strukturer ved siden av Den norske kirke, hvor bedehusbevegelsens egenart kunne bli bedre ivaretatt.

I våre dager er tidene på mange måter annerledes. En ting er de geografiske forholdene. Folk flytter på seg, og infrastruktur endres. Men viktigere er likevel endringer i åndsklimaet. Ikke minst når det gjelder kjennskapet til og interessen for Guds ord. Notatet som ImF har laget sammen med Normisjon og NLM om forsamlinger på bedehuset sier noe om at dette er bevegelser som ble til i en annen tid, og som nå må tilpasse seg den tiden vi lever i.

Det sier seg nærmest selv at det kommer til å oppstå flere krevende situasjoner når lokale foreninger og forsamlinger skal avklare hvem som får eie bedehuset de sammen har disponert gjennom flere generasjoner. Mange steder vil det nok være mulig å finne smidige løsninger, men det vil nok også oppstå vanskelige konflikter.

LES: Vil ha dialog med indremisjon

Felles for alle aktørene gjelder det imidlertid at man ikke kan skrive seg selv ut av historien. Man står i en sammenheng, og den gir forutsetninger som man må forholde seg til når man planlegger fremtiden.

Men sammen med denne erkjennelsen trengs også det motet som i sin tid lå bak da bedehusorganisasjonene ble opprettet. Egentlig skulle radikal være en vel så treffende beskrivelse som konservativ, når det gjelder disse organisasjonene.

Samtidig som ImF står overfor betydelige utfordringer, finnes det også sterke og gode grunner til glede. Etableringen av ImF Straume med byggingen av Straume forum er et av de ferskeste eksemplene.

Her kan noe av det beste ved bedehusbevegelsen leve videre i lang tid, i nye og tjenlige lokaler, godt plassert i et viktig vekstområde like utenfor Bergen. Ikke så ulikt hvordan mange bedehus i og rundt de store byene ble etablert på 1800- og 1900-tallet.

Men også på skolefronten skjer det mye man kan glede seg over. ImF er en betydelig skoleeier, og har nok en del å hente når det gjelder å styrke ImF-identiteten der. Danielsen-systemet består nå av åtte skoler, med ungdomsskolen på Karmøy som den nyeste tilveksten.

Hos KVS Lyngdal har man i løpet av de siste årene både bygget nytt internat, nytt uteområde, nye kontorlokaler, nytt kjøkken og utvidet matsalen. På Framnes Kristne Vidaregåande Skule i Norheimsund er den nye, store hallen klar neste vår. I Molde har friskolen sannsynligvis kommet seg over kneiken, det samme ser ut til å gjelde for KVS Bygland.

LES OGSÅ: Planlegger for tøffere tider

Skolene har stor betydning gjennom den ballasten de kan gi det store antallet unge mennesker som er elever der. I tillegg til dette, er skolene også nær uvurderlige som rekrutteringsarena for eierorganisasjonene. Å investere her, er trolig noe av det viktigste ImF kan gjøre.

Men da er det viktig at identitetsbyggingen faktisk skjer. Kanskje er det nesten litt for talende, når forbundsstyret i et avsnitt om kretsenes økonomiske bidrag til forbundet skriver at «For oss har det vore viktig å kommunisere at krinsane og forsamlingane skal få den sentralorganisasjonen dei sjølve har bruk for.»

I og for seg greit nok, men formuleringen sier antakelig likevel noe om at denne organisasjonen ikke springer ut fra et sentralledd, heller ikke i dag. Det trenger ikke å være et problem, men for ImFs del må det være avgjørende at man styrker ImF-tilhørigheten. Her ser det ut for at situasjonen i ImF ligner en del på situasjonen i Normisjon, mens NLM i større grad lykkes i å bygge en felles identitet.

Et av de spennende momentene under årets generalforsamling er valg av ny styreleder. Tidligere i år kom Indremisjonsforbundet med sitt offisielle råd i den kirkelige situasjonen.

Situasjonen ble i april ytterligere tilspisset da Kirkemøtet vedtok å gå inn for vigselsliturgi for likekjønnede par. Det finnes krefter i ImF som kunne tenke seg å si takk og farvel til Den norske kirke. Men det finnes også tunge krefter som slett ikke kunne tenke seg å bryte båndene til folkekirken.

LES MER: Ønsker å samle til ett bedehus-trossamfunn

De to lederkandidatene Gabriel Pollestad og Odd Asbjørn Nybø står selv et godt stykke fra hverandre i dette spørsmålet. Dermed vil generalforsamlingens valg si noe om hvor organisasjonen faktisk står i sitt forhold til Den norske kirke.

Observasjonen av at den kristne kunnskapen er på retur i folket, kan bli en kilde til mismot. Men for den kristne lekmannsbevegelsen er det å stå overfor krevende omstendigheter slett ikke noe nytt. Snarere tvert imot.

Når forkynnelsen av Guds ord får rom, kan mismot bli snudd til fremtidstro. Når tilliten til at Herren ikke har glemt sin menighet får næring, kan indremisjonen få ny kraft. Frelseren er ikke langt unna noen av oss.