KIRKEN: Å identifisere den ytre kirke med den egentlige kirke er både misvisende og farlig fordi mange kan forføres til å tro at de er Guds barn uten å være det, skriver Jon Kvalbein. På bildet ser vi pave Frans under en messe i Myanmar torsdag.  Foto: Illustrasjonsfoto: Andrew Medichini, AP Photo / NTB scanpix

Ubibelsk katolsk lære

søndag 3. desember 2017

Kristenliv

Å identifisere den ytre kirke med den egentlige kirke er både misvisende og farlig fordi mange kan forføres til å tro at de er Guds barn uten å være det.

Odd Bjarne Bruun og Dag Øivind Østereng kritiserer meg i Dagen 27. november for at jeg i min bokmelding (Dagen 22. nov) har gitt for lite innsikt i Lars Borgströms kritikk av katolsk lære. En bokmelding må ha begrenset omfang. Jeg avgrenset meg til å gi «noen glimt av innholdet». De som ønsker å lese en fyldig og god påvisning av hvordan katolsk lære er i strid med Bibelen, bør lese Borgströms bok «Bibliskt och romersk-katolskt – vari består skillnaderna?

Jeg vil nedenfor sitere fra Den katolske kirkes katekisme, som ble utgitt i 1992 (norsk oversettelse 1994). Her finner vi forpliktende katolsk lære. Bruun og Østereng mener at den katolske kirkes tro nettopp er i samsvar med «Guds åpenbaring i Bibelen og troens mysterium». Men i den katolske kirke er ikke Skriften alene læregrunnlaget.

Her fremstilles den hellige tradisjonen som likeverdig. Og begge skal «mottas og æres med like stor pietet og ærbødighet» (katekismens paragraf 82). Den til enhver tid sittende paven blir betraktet som Peters etterfølger og Kristi stedfortreder, noe som ikke har grunnlag i Bibelen.

Kirkens læreembete (magistratum) har alene oppdraget å tolke Guds Ord både i Skriften og tradisjonen (katekismens paragraf 85). Resultatet er blitt en rekke dogmer som ikke er i samsvar med Bibelen, for eksempel læren om paven, om jomfru Marias ubesmittede unnfangelse og hennes legemlige himmelfart, om messeofferet, skjærsilden, helgenene osv. Borgström foretar et grundig og saklig oppgjør med den katolske kirkes lære, inkludert læren om rettferdiggjørelsen og nåden.

Når det gjelder katolsk lære om fremmede religioner, vil jeg avgrense meg til å vise til katekismens paragraf 841: «Guds frelsesplan innbefatter også dem som anerkjenner Skaperen og blant dem især muslimene, som påberoper seg Abrahams tro og sammen med oss tilber den ene, barmhjertige Gud som på den ytterste dag skal dømme menneskene.»

Her blir Bibelens Gud og muslimenes Allah betraktet som den samme Gud. Men muslimene forkaster treenigheten, fornekter Jesus som Guds Sønn og troen på ham som nødvendig til frelse.

I katekismens paragraf 846 utdypes hva som menes med «utenfor Kirken ingen frelse». Det betyr at «all frelse kommer fra Kristus, hodet, gjennom Kirken som er hans legeme». Kirken med stor K er den katolske kirke som synlig kirkeorganisasjon.

Det er derfor ikke underlig at katolikker som Bruun og Østereng ikke vil skjelne mellom den egentlige og den synlige kirke. Men i Bibelen ser vi at det i menighetene kan være både hyklere og frafalne. Paulus skriver til slike menigheter, og sendebrevene (Åp 2-3) omtaler dette.

En undersøkelse viste nylig at en tredel av medlemmene i Den norske kirke regner seg som ateister. Bruun og Østereng vil neppe benekte at det også finnes mange nominelle katolikker.

De har medlemskap i den katolske kirke uten at de ved troen på Kristus som frelser er blitt Guds barn og tilhører den egentlige kirke. Å identifisere den ytre kirke med den egentlige kirke er både misvisende og farlig fordi mange kan forføres til å tro at de er Guds barn uten å være det.