MALSTRØM: Vi ser det for våre øyne. Små grupper av såkalte kristenfundamentalister klamrer seg til Guds ord for ikke å bli trukket med i sekularismens mektige malstrøm. Kirkehusene gjør tjeneste som seremoni- konsert- og danselokaler, skriver Per Kørner.  Foto: Scandinavian Stockphoto

Har barnet i krybben noe å si oss i vår tid?

søndag 6. desember 2015

Kristenliv

De fleste i Vesten har for lengst endog avskrevet Gud som en realitet.

Året 2015 går raskt mot slutten. Et urolig år både ute og hjemme. Hvem kunne ha forutsett de store omveltningene som har funnet sted? Det har liten hensikt å repetere alt det onde. Men den som følger litt med, kan ikke unngå å se at Vesten ikke lenger er hva den var. Det gjelder både samfunnet som helhet og den kristne kultur i særdeleshet.

LEDER: Julesanger og kristendomsfobi

Islam strømmer inn over kristenhetens gamle kjerneområder. Hva har vi å stille opp med? Det synes å være lite åndskraft igjen i Europa. De store kirkesamfunnene har kastet loss fra Bibelen og driver med verdens malstrøm uten kurs og lei. Det vakuum som har oppstått, fylles raskt med hedenske religioner og ideologier. Vesten ligger med brukket rygg ute av stand til å fastholde kristne verdier.

Vi ser det for våre øyne. Små grupper av såkalte kristenfundamentalister klamrer seg til Guds ord for ikke å bli trukket med i sekularismens mektige malstrøm. Kirkehusene gjør tjeneste som seremoni- konsert- og danselokaler. De 3000 bedehusene i Norge blir stadig mer utdaterte. Ikke sjelden legges de ut på finn.no.

Der det fortsatt finnes kristelig virksomhet, hører man sjelden forkynnelse til omvendelse og nytt liv. Som det stod å lese i en avis: – Nå er bedehusene ufarliggjort og har mistet sin iboende kraft. Mange steder omformes de til kultur- og grendehus.

Stadig færre bedehus brukes til det de i sin tid ble bygd til: å forkynne Guds hellige lov og frelsens evangelium, og samle de troende til bønn. Når Gud forsøker å stanse en villfaren menneskehet ved å tillate skremmende terroranslag, svarer mange med å spotte den Allmektige og påkalle Satans navn. Skriften sier at det vil være slik i de siste tider. Få er de som vil gjøre bot og rope om nåde.

Hvem tar seg tid til å grunne på julens budskap? Har historien om barnet i krybben noe å si oss i vår tid? – En vakker, gammel fortelling som vi gjerne kan høre i det fjerne. Men alt det som ellers fyller dagene ved juletider, er så mye, mye viktigere. Kun ganske få gir seg tid ved krybben i Betlehem. – Hvem er dette barnet som ble født av jomfru Maria? – Skriftens tale er klar.

Her ligger den allmektige Gud, født som et menneske av kjøtt og blod. – Det kan da umulig stemme. De fleste i Vesten har for lengst endog avskrevet Gud som en realitet. At dette barnet skulle være Guds Sønn er altfor banalt til å kunne festes lit til. Vi greier oss jo så godt uten Gud – for ikke å snakke om en gudesønn – som levde et par og tredve år i Israel, som endte på et kors i Jerusalem fordi han sa han var Gud.

Men hør! Er Kristus den Skriften sier han er, da er julens budskap så enestående at vi bare kan falle ned og tilbe. Noe annet sømmer seg ikke. Kristus er ikke en religionsstifter blant mange. Kristendommen er ikke en religion. Kristendommen er en person, barnet som ble født i Betlehem. Jesus er Guds offerlam som bar verdens synd. Han er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. Han tok Guds vrede over den syndige menneskeslekt på seg. – Helt ufattelig!

Ja, umulig for vår tanke og fornuft. Ordet om korset, en dårskap for verden – men Guds kraft til frelse for hver den som tror. – For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud det for godt å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap. – Her er vi ved kjernen i julens budskap.

Jesu fødsel gjelder Vestens moderne menneske like mye som hyrdene og vismennene. Barnet som ble født i stallen for 2015 år siden, kom for å berge de mennesker som vil la seg frelse fra Guds brennende vredesdom. Ved dåpen og troen kan det bli en realitet for det enkelte menneske. Dette er Guds kjærlighet – at Gud gav sin Sønn til soning for våre synder.

Da den unge, tyske motstandspresten Dietrich Bonhoeffer ble dømt til døden under andre verdenskrig, tok han farvel med en av sine medfanger med disse ordene: Dette er slutten. Men for meg er det begynnelsen til livet! – Bibelens budskap om Jesus som Guds Sønn gav Bonhoeffer vissheten om gleden som ventet ham i Guds himmelske rike. – Engelens budskap var sannhet for ham:

Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for folket. I dag er det født dere en frelser som er Kristus, Herren i Davids stad!