Ei barnefortelling for voksne
Jeg har opplevd mange julefeiringer, og ikke minst har jeg opplevd mange hverdager. Stort sett har livet gått greit. Men noen ganger har det vært skummelt, og jeg har tenkt: hvordan skal dette gå?
Jeg tror det måtte være i 1947. Det var, i alle fall, kort tid etter krigen. Og det var like før jul. Elektriske juletrelys var begynt å komme på moten. De glitra og skinte innfor vinduskrokene til folk her og der og det såg så koselig ut inne i stua bak lysa. Det ga en fornemmelse av god og fredelig julestemning. Hjemme hos oss i Kirkegata 53 på Aspøya iÅlesund var det fortsatt de gammeldagse kjærtelysa som rådde. En skikkelig brannbombe på de ekte trea, det eneste som fantes av juletre den gangen.
Far min var bryggearbeider. Han hadde likevel fire tusenlapper nedlåst i skrinet sitt. Og fire tusen kroner, det var vanvittig mye den gang. I alle fall for en bryggearbeider. Så jeg mente at han hadde råd til elektriske juletrelys. En dag sa jeg til han pappa: «Pappa, kan ikkje vi også få oss elektriske juletrelys, slik som Hansen, Larsen og Ramsvik har? Det ser så fint ut når lysa skinner i vinduet hele tiden. Og så behøver vi ikke å blåse de ut når vi går ut av stua. «E du galen, gut? Tror du e e millionær?» – svarte far min, og fortsatte – «Vet du ka slike ting koster? 12 kroner og 29 øre for et sett på tolv lys!» Jeg prøvde å forhandle litt med pappa og minte han på at han hadde tross alt fire tusenlapper i skrinet. Men det ble kort prosess, for han pappa sa bare at de pengene måtte vi ha «i påkommende tilfelle». Dermed ble altså ønsket mitt avslått etter en meget kort saksbehandling. Altså: Ingen elektriske juletrelys i år heller. Punktum!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Så kom endelig julaften. Tradisjonen tro skulle vi i kirka. Men i det vi skulle til å gå sier far min: «Uff, e fikk plutselig slik tannverk at e har det nok best med at e tar meg et par globida og så slå meg til ro hjemme.» Han hadde et litt lurt glimt øyet da han sa dette. Men han pappa, han løy aldri. Så dette var å stole på.
Kirka var, som vanlig på julaften, fylt til trengsel, høy julestemning og stor fest. Her var det orgelbrus og trompetklang. Og her var lærer Adolfsen med jentekoret sitt som sang «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom». Og så var det alle lysa i kirka, da. Her var det overflod av lys av alle slag. Og – ikke minst var her to juletrær med elektriske lys, som funkla og skinte. Ja, til og med i presten sine brilleglass var det tent elektriske juletrelys som strålte og blinka. Jeg så det så tydelig. Men det hjalp meg lite. Jeg satt skuffet og dyster og tenkte på tannverken til far min og de triste stuevindua våre hjemme.
Til slutt i gudstjenesten spilte organist Edvin Solem et sterkt utgangspill. Og så sørget kirketjener Ærtresvåg for at klokkene kima ut over kirkebakken og den lille pletten av en by, som Ålesund var den gangen. Tilsynelatende var alle feststemte og glade. «God jul!» – «Ja, god jul, du!» – hørtes det alle veier. Så tok den store forsamlinga til fots på hjemveg. Biler hadde vi lite av på den tiden. Også mor mi og bror min og jeg sluttet oss til «folkevandringen». Men hva fikk vi se da vi nærmet oss huset vi bodde i? Var det sant, det vi så? Her strålte det av elektriske juletrelys ut fra stuevinduet vårt! Far min hadde noen kroner på lur. Og tannverken, den var glemt og borte vekk.
Sent på kvelden måtte han pappa ta på seg jakka og sikspensen for å ta seg en liten tur ut på gata for å betrakte juletrelysa som skinte og strålte fra vinduskroken hos oss. Og jeg vet han var stolt. Men jeg vet også at han koste seg med tanken på at de fire tusenlappene som han sjøl hadde kava og ærlig slitt for, de lå der fremdeles urørt. I skrinet. Akkurat der de skulle ligge – i påvente av eventuelt «påkommende tilfelle». Her var det naturlig å slutte, men historia har et poeng.
LES: Romjulsfred
Jeg nevnte at pappa, han hadde noe på lur. Nå er det gått omtrent 70 år siden dette hendte. Jeg har opplevd mange julefeiringer siden den gang, og ikke minst har jeg opplevd mange hverdager. Stort sett har livet gått greit. Men noen ganger har det vært skummelt, og jeg har tenkt: hvordan skal dette gå? I blant har jeg opplevd å ikke se hverken veg eller sti, eller lys i tunnelen. Men det gikk bra likevel: Min himmelske Far hadde noe på lur...
