BROER: Det er ikke lett å bygge broer. Det er hardt arbeid. Det skjer ikke uten innrømmelser og tårer. Kanskje er en av de vanskeligste broene å bygge broen mellom israelere og palestinere, skriver Elisabeth E. Levy.  Foto: Tara Todras-Whitehill, AP Photo/NTB scanpix

Tilgivelse – som livsstil

torsdag 17. mai 2018

Kristenliv

Han var født i Nasaret, oppvokst i Gaza og nå bosatt i Betlehem. Han hadde en spesiell historie å fortelle som så mange andre deltagere under denne konferansen.

Annet hvert år samles Jesus-troende fra hele Midtøsten til ATC-samling i Jerusalem. ATC står for «At the crossroads», og denne konferansen var den fjerde i rekken. Navnet og visjonen for ATC kommer fra Jes 19,24–25:

«Den dagen skal det være en hovedvei fra Egypt til Assur. Assyrerne skal komme til Egypt og egypterne til Assur, og Egypt skal tilbe sammen med Assur. Den dagen skal Israel, den tredje sammen med Egypt og Assur, være en velsignelse for hele jorden …»

Fra en region der frykt og mistillit, hat og gjengjeldelse råder, kommer det et budskap om fred og tilgivelse på en ny og uventet måte. Hva skjer når libanesere og israelere rekker hverandre hånden, når gresk- og tyrkisk-kyprioter omfavner hverandre eller når tyrkere ber armenere om tilgivelse, eller når arabere ber for jøder eller omvendt.

Jo, da kan under skje. Den Hellige Ånd kan rive ned grenser og snublesteiner når hun blir satt fri.

Den unge mannen fra Betlehem var en av de første som delte sin historie under ACT-møtet i Jerusalem denne våren. Han snakket mot en offermentalitet på begge sider i den israelsk-palestinske konflikten. Hans budskap var basert på betingelsesløs tilgivelse. Han oppfordret til en ny livsstil kalt «tilgivelse».

Det er helt tydelig at det skjer noe i Midtøsten, spesielt i Iran. Mange av disse landene er stengt for utenlandsk misjon, men Gud lar seg ikke stenge. Når det menneskelig sett er umulig, så taler Gud gjennom drømmer og syner.

Eller som en annen deltager sa det: «Jeg reiste til Mekka, og der møtte jeg Jesus.» Så de gode nyhetene er at Guds rike bryter fram også i landene i Midtøsten.

Deltagerne som var samlet i Jerusalem var Jesustroende, men de aller fleste hadde vokst opp som muslimer eller ortodokse jøder. De fleste var det vi i dag kaller MBBere og JBBere. Det vil si «Muslim background believers» (MBB) og «Jewish background believers» (JBB), eller messianske jøder.

Og så var det noen av oss som hverken hadde en muslimsk eller en jødisk bakgrunn, men som «bare» var vanlige kristne, men som fikk være med i fellesskapet mellom jøder og arabere på hovedveien fra Egypt til Assyria som passerer gjennom Israel.

I løpet av tre dager i Jerusalem ble det sunget og talt, bønner ble båret fram og vitnesbyrd hørt fra nesten alle landene rundt Israel, også fra land som Israel ikke har noen diplomatisk forbindelse med. Men hvem spør om det?

Når vinden blåser, faller grenser og snublesteiner. Den Hellige Ånd kjenner ikke til disse restriksjonene. Hun flyr over grensesperringer og piggtråder, murer og minefelt. Og det synges en ny sang om tilgivelse og fred. Det er kun en ting som forener gruppen av deltagere, og det er troen på Mesteren fra Nasaret.

Det er ikke lett å bygge broer. Det er hardt arbeid. Det skjer ikke uten innrømmelser og tårer. Kanskje er en av de vanskeligste broene å bygge broen mellom israelere og palestinere. I april måned møttes igjen 30 ungdommer for å bygge broer.

Det var ti messianske jøder, ti palestinske kristne og ti nordmenn. De var deltagere på «BridgeBuilder-programmet» som er et samarbeidsprosjekt som drives av Den Norske Israelsmisjonen i regi av ungdomsbevegelsen Return2sender og partnere.

Ungdommene møttes for første gang i Norge i fjor sommer. Sist måned møttes de igjen til fem dagers ørkentur i Jordan. Langt borte fra en fastlåst konflikt, ute i ørkenen og under den mørke stjernehimmelen, fornyet ungdommene sine vennskap på tvers av murer, både fysiske og mentale, og de lærte «den andre» bedre å kjenne på godt og vondt.

I Norges fine natur og i ørkenens stillhet har vennskap på tvers av grenser blitt knyttet for livet.

Det må finnes en annen og bedre vei enn hat og frykt – for det var en som sa: «Jeg er veien … å gå på, sannheten å tale og kjærligheten å elske.»