Vekkelsesforkynnelse, evangelieforkynnelse og misjonsforkynnelse

Det kristne fellesskapet har forkynnelsen av Guds ord som sin viktigste livskilde. Troen vekkes, skapes, og styrkes ved forkynnelsen. Men den bibelske forkynnelse er ikke en entydig størrelse. Ulike nådegaver formidler Guds ord. Jesu egen forkynnelse er mangfoldig, avhengig av hvem han taler til. Ulik bakgrunn, livssituasjon og hjerteforhold fører til ulike, aktuelle budskap fra Faderen.

Dypest selv er all kristen forkynnelse utleggelse av Skriften. Ordet er Åndens skarpe sverd. Noen har gjennomgang av skriftavsnitt, mens andre har sterkere læremessig tilrettelegging av kristen tro. Noen knytter budskapet sterkere til det som erfares i vitnesbyrdets form. Apologetene forsvarer den kristne tro i møte med ulike aktuelle livssyn og den etiske forkynnelsen gir forpliktende veiledning for den kristnes dagligliv. Viktig er også sjelesørgerisk forkynnelse som arbeider med tro og tvil i skjelning mellom vår psyke, det allmennmenneskelige og Guds Ånd.

Jeg vil dvele noe ved tre «typer» forkynnelse: Misjons-, evangelie-, og vekkelsesforkynnelse. Med «misjonsforkynnelse» mener jeg forkynnelse av det nye livet i Jesu etterfølgelse, utrustning til tjeneste og formaninger til å dele evangeliet med våre medmennesker i ord og gjerning, i nabolaget og til endene av jorda. «Evangelieforkynnelse» tenker jeg som en forkynnelse av Jesu stedfortredende gjerning for oss til frihet, frelse og nytt liv. Med «vekkelsesforkynnelse» tenker jeg en profetisk forkynnelse til omvendelse, også innad i den kristne menighet som fører til syndsbekjennelse og fornyelse.

Min bekymring er at vi i de kristne forsamlinger og fellesskap fristes til å rendyrke en eller to av disse, mens en eller to forsømmes. Noen hevder at det er misjonsforkynnelsen som holder oss varme. Får vi bare holde oppe «gløden» for å gi evangeliet videre, så holdes forsamlingen varm og levende. Andre tenker nesten motsatt: Vi er kalt til til å forkynne lov og evangelium. Blir evangeliet klart for mennesker, så kommer det etterfølgelse og misjon av seg selv. Noen vil ha både evangelieforkynnelse og utadrettet misjonsforkynnelse, men har lite rom for en ransakende, vekkelsesforkynnelse innad. Andre igjen vil helst bare ha vekkelsesforkynnelse, med fokus på omvendelse, bekjennelse og ny start.

Mitt hjertesukk er at våre fellesskap trenger både vekkelsesforkynnelse, evangelieforkynnelse og misjonsforkynnelse gjennom ulike bibelske nådegaver og kristen livserfaring. Vi trenger også ulik tilrettelegging som tar vare på den dype bibelutleggelsen, det sjelesørgeriske, det apologetiske, det læremessige og det livsnære, veiledende for tro og liv. Aller mest sårbart er det når de sanne profetrøstene mangler. I all forkynnelse er det et sentrum, Kristus, hans død og oppstandelse. Han skal ved Guds Ånd males med mange farger. I han dekkes alle sider av Guds ord, alle nådegaver, all kristen livserfaring. Han er selve åpenbaringen av Guds vesen, Guds farshjerte, den hellige og barmhjertige Gud.