Når aksiomer står for fall
Mange steder i Midtøsten stopper mennesker opp, og går nærmere for å se og prøve å forstå det tilsynelatende uforklarlige. På veien videre får de kanskje med seg en bibel eller en varmeovn, og en tørst etter nye sannheter å bygge livet på.
En taxisjåfør mumler et par besvergelser og kjører for femte gang nedover samme gate, uten å finne riktig avkjørsel. Jeg sitter i passasjersetet, er ikke lokalkjent, og må ty til mobilen slik at sjåføren får snakke direkte med den personen som har oppgitt adressen.
Som tilhører til en samtale på tyrkisk, som jeg ikke forstår, får jeg likevel med meg at dette etter hvert begynner å dreie seg om noe mer enn bare veibeskrivelsen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da sjåføren tilslutt finner frem til riktig destinasjon, et nyetablert tyrkisk kirkebygg, blir han stående og stirrer på de lysende bokstavene på kirkeveggen. Kirke – Offentlig stiftelse.
Dagen etter møter sjåføren den mannen han snakket med på mobilen. Han har et uomtvistelig tyrkisk, muslimsk navn.
Men mannen presenterer seg som prest – kristen prest. Sjåføren kjører videre med en tyrkisk bibel i hanskerommet. Og presten forklarer for en uforstående nordmann: «Mange tyrkere som møter meg, får det bare ikke til å stemme.
Jeg er ikke armener eller gresk, men uomtvistelig tyrker. Og jeg jobber som kristen prest. Det går ikke opp!
Og mange kjenner til kirkebygg, men bare som museer eller historiske ruiner. Men et kirkebygg som åpenbart er en godkjent offentlig stiftelse, med aktive tyrkiske medlemmer – det går heller ikke opp!»
Ordboken definerer et «aksiom» som en selvinnlysende sannhet som danner grunnlag for andre utsagn eller teorier.
Å måtte revurdere et aksiom, endre oppfatning om noe som til nå har vært en uimotsagt sannhet, kan være en rystende opplevelse for et menneske. 2. Mosebok kap. 3 forteller om Moses som får se en brennende busk – midt i en varm steinørken – men busken brenner ikke opp.
Dette går imot alt Moses kjenner til av naturlover, og han bestemmer seg for å se nærmere på dette merksnodige fenomenet. Moses stopper opp, og da roper Gud på Moses.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Omtrent 80 mil unna Sinaifjellet, i flyktningleirer i dagens Libanon, lever syriske flyktninger med akutte behov. Mange av flyktningene er sunnimuslimske kurdere.
De får ikke hjelp i lokale sjiamuslimske moskeer, og de får ikke hjelp av arabiske nødhjelpsorganisasjoner. Men i kirker får de matkuponger, legehjelp og varmeovner, gitt av mennesker som har satt sin egen frykt og bitterhet til side for å kunne hjelpe.
For mange er dette brudd med en til nå uimotsagt sannhet.
Moses klager, unnskylder seg og kommer med alle sine verst tenkelige scenarier. Likevel åpenbarer Gud seg for Moses – Jeg er den jeg er!
Mange steder i Midtøsten stopper mennesker opp, og går nærmere for å se og prøve å forstå det tilsynelatende uforklarlige. På veien videre får de kanskje med seg en bibel eller en varmeovn, og en tørst etter nye sannheter å bygge livet på.
