Hva forkynner vi om korset?

En av de viktige samtaler i dag blant de som bekjenner kristen tro, handler om hva som skjedde på korset og hvordan dette skal forkynnes. Samtalen er viktig for det handler om evangeliets innhold.

Det presenteres i dag en kritikk og avvisning av den «objektive forsoningslære», det vil si at Jesus dør som vår stedfortreder, at han soner Guds dom og straff over synden i vårt sted ved sitt eget blod. Kritikken reises både fra fagteologisk hold og fra evangeliske forkynnere i ulike kirkesamfunn.

De kritiske argumentene er blant annet følgende: – At ordet straff ikke brukes i NT, bare hos profeten Jesaja. 
– At selv nyateister kommer med en «begrunnet» moralsk kritikk av en slik forståelse av korset. Gud oppleves blodtørstig og truende. 


Artikkelen fortsetter under annonsen.

– At evangeliet ikke høres ut som gode nyheter når det delvis eller fullt ut handler om en far som straffer sin sønn. 
– At en objektiv forsoningslære er en «hedensk» lære om en Gud som krever offer for å tilgi/velsigne. 


– At objektiv forsoningslære er en kirkehistorisk oppfinnelse med Anselm av Canterbury i middelalderen og videre med Martin Luther. 
– At korset egentlig handler om Jesu seier over Djevel, synd og fordervelseskrefter. Vi må ikke gjøre Gud til «problemet» at det er han som må forsones.

Argumentene bør oppmuntre oss til fornyet bibelstudium og til selvprøvelse av vår formidling av korsets budskap og det bibelske gudsbilde. Men jeg kan ikke se at kritikken ovenfor gir rett svar i forhold til Bibelens budskap om korset.

Jeg vil nevne noen grunner til dette: Det er den samme Gud vi møter i hele den bibelske åpenbaringen. Han som kalles JHVH, «Jeg er den jeg er».

Hele GT taler om «stedfortredende strafflidelse», blant annet gjennom offerdyr på folkets vegne, i det aller helligste i Guds helligdom. Derfor heter det i både i GT og NT: «Uten at blod blir utgytt, kan ikke synd tilgis.» 3.Mos 17,11 Hebr 9,22.

Hebreerbrevet bekrefter at alle synd- og sonoffer i GT peker på Jesus som det store offer. Om ikke ordet straff direkte brukes i NT sine utsagn om korset, brukes det mange parallelle utrykk som har det samme saklige innhold.

Bibelen holder Guds kjærlighet og Guds hellighet (og videre vreden som reaksjonen mot synden) uløselig sammen. Den samme Gud Herren i GT elsker, redder og utfrir sitt folk, og lar dommen ramme offerlammet.

Dette er påskebudskapet i GT. Den samme Gud åpenbarer videre sin hellighet og vilje ved sine bud, og reagerer med gråt, smerte og vrede når folket vraker Abrahams Gud og heller elsker andre guder.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den samme dobbeltheten møter vi i NT, på korset langfredag. Der møter vi både Guds inderlige kjærlighet og hans brennende vrede. I de lyse timene møter vi en kjærlighet som er totalomfattende både mot Jesu verste fiender og mot de mest falne syndere.

Mennesket skal reddes. Samtidig møter vi det totale mørke de siste timene når Jesus roper: «Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg.» Jesus opplever den totale straffen over synden. For oss! For hele verden!

Bibelen har ingen motsetning mellom objektiv forsoning og klassisk forsoning på korset. Disse dimensjonene holdes sammen i NT. Kol 2,14–15.

Nettopp ved at synden sones og utslettes overfor Gud, beseires Djevelen slik at han taper både sin rett og makt over mennesket. Vi er altså midt i en debatt om det kjæreste og mest umistelige i vår felles kristne tro!