Illustrasjonsfoto: Yayimages.com

Et nådens år

søndag 8. januar 2017

Kristenliv

Det er noe forutsigbart og fint med et årsskifte. I noen timer deler vi erfaringer og refleksjoner rundt året som går over i historien. Vi setter ord på tanker og ønsker i møte med dager som kommer.

Hva vil 2017 bringe? Noen år har en tydelig forventning som overskrift når vi går inn i det. Andre år får benevnelsen sin i ettertid ut fra hva som preget det. Spennvidden er stor.

Alt fra den engelske dronningens «annus horribilis» til «det året da freden kom». 2017 har overskriften «et nådens år». I år settes det fokus på at det er 500 år siden Martin Luther for sin egen del gjenoppdaget nåden.

Det ble en så gjennomgripende oppdagelse at han ikke kunne holde den for seg selv. Koste hva det koste ville. Luther satte tydelige spor som vi gjenkjenner i utviklingen av samfunnet og mange kirkesamfunn. Han myndiggjorde folk og ga sine samtidige et språk for å uttrykke troen og respondere på troens uttrykk.

Nåde er et ord som fortsatt er i bruk – også langt utenfor kirkerommene. Jeg ble nettopp sittende å lytte til en kjent artists fremføring av sangen «Himmel på jord, en nåde så stor. Eg e’kje aleine her eg bor».

Sangen formidler at nåden var funnet i julen, ved barnet i en stall, ved å slutte å kjempe og lytte til englenes sang om fred, er en ikke lenger alene. Jeg er glad og takknemlig for alle de julekonserter, barnehagevandringer, og julegudstjenester som igjen har gitt oss disse felles ordene og tonene som rommer tro og gir troen rom.

2017 er et nådens år, og det er kirkens viktigste oppgave å bidra til at det fortsatt blir det i vår bevissthet. Både undervegs og i ettertid. Det handler om hva vi bruker tid og krefter på, om hva vi gir oppmerksomhet.

Om hva vi formidler. Den norske kirke har blitt en fristilt folkekirke. Hele 99,5 prosent av alle som med noen tasteklikk kan sjekke om de er medlemmer og eventuelt velge å melde seg ut, har valgt å fortsette å være medlemmer.

Innen januar er over, har Den norske kirkes øverste organ vært samlet og tatt mange beslutninger som gir kirkens virksomhet nødvendige rammer, men det er ikke hovedsaken. Hovedsaken er at det vi gjør gir evangeliet rom, at troens rom holdes åpne og gir rom for tro.

Som ansatt i Den norske kirke, fikk jeg ved årsskiftet, sammen med omtrent 1600 andre, en ny arbeidsgiver. Det er jeg mindre opptatt av. Jeg er mer opptatt av at vi som kirke fortsetter å være en tydelig kirke i møte med menneskers lengsel etter nåde.

Vil året som nå har startet i ettertid fortjene den overskriften vi setter ved inngangen til året? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg med frimodighet i alvor har tatt mange i hånda allerede i 2017 og ønsket et godt nådens år. Kirken forvalter Guds nåde. Hvis vi mister det fokuset, gjør vi ikke det vi er satt til.