Bibel og erfaring

Et element som en har kunnet registrere i teologisk debatt den senere tid, er spørsmålet om erfaringens plass i bibeltolkningen.

I mitt forrige bidrag i denne spalten fortalte jeg om gledelig mange henvendelser med ønske om undervisning om bibelsyn og bibelbruk. Flott å oppleve at mange er opptatt av hvordanBibelen skal tolkes og hvilken autoritet den har.

Et element som en har kunnet registrere i teologisk debatt den senere tid, er spørsmålet om erfaringens plass i bibeltolkningen. Spørsmålsstillingen er ikke ny, men nye momenter er kommet til. At erfaringen har en plass i formidlingen av Guds ord, er velkjent og legitimt. Skal Bibelens budskap nå fram til mennesker og utfordre til tro og etterfølgelse, er det viktig å kjenne målgruppen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En forkynner og en bibellærer har nytte av kunnskap om hvilken kultur tilhørerne lever i, hvilke sosiale miljø de tilhører, hvilke interesser de har. Kjennskap til mottagernes erfaringsbakgrunn er med å utgjøre det brofestet som formidleren trenger når Bibelens budskap skal bæres fram til nye mennesker.

Det nye vi registrerer, er at menneskers erfaring tillegges autoritet i skrifttolkningen. Det skjer når opplevelse av kjærlighet og godhet i seg selv blir en bekreftelse av at etiske valg er rett. Henvisningen til kjærlighetsbudet i Bibelen gir legitimitet til handlinger og livsførsel som oppleves som uttrykk for kjærlighet.

Dette skjer også når en gjør valg som er i konflikt med konkrete bud i Bibelen. Det henvises gjerne til 1. Kor 13,13: «Størst blant dem er kjærligheten», (ofte feilsitert som «størst av alt er kjærligheten»).

Konsekvensen av en slik måte å tenke på, er at det oppstår en spenning mellom kjærligheten som overordnet norm og de konkrete bud og formaninger i Bibelen. I Bibelen er det ingen slik spenning. Der sier Jesus: «Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet» (Joh 15,10).

Og kjærlighetens apostel skriver: «Å elske Gud er å holde hans bud» (1 Joh 5,3). Er det mulig å tenke at Guds bud kan uttrykke noe annet enn Guds kjærlighet? Hvilken holdning til Bibelen har jeg om jeg åpner for å la min opplevelse av kjærlighet sette Bibelens veiledning til side?

Åpner vi for å gi en slik autoritet til menneskers erfaring, må vi forvente at nye generasjoners erfaringer vil gi nye svar på hva som er rett i møte med krevende etiske utfordringer. Det var visst Søren Kierkegaard som sa: «Den som gifter seg med tidsånden blir tidlig enke».

Det er god grunn til å lytte til menneskers erfaringer. Det er god grunn til å respektere menneskers overbevisning og veivalg. Men det er ingen gode grunner til å gi menneskers erfaringer en autoritet som setter Bibelens bud og formaninger til side.

Skulle jeg fristes til å tenke annerledes enn Bibelen om hva som er i samsvar med kjærligheten, er det bedre å la Bibelen korrigere meg enn at jeg korrigerer Bibelen.