Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

«Du har for mye folk»

fredag 19. mai 2017

Kristenliv

I Dommerboken leser vi om et umulig styrkeforhold. Midianittenes hær var på 135.000, mens Gideons hær utgjorde 32.000. I denne situasjonen, som altså i utgangspunktet var svært problematisk, fikk Gideon beskjed om å gjøre en utvelgelse. «Du har for mye folk.»

Det endte opp med at Gideon sto igjen med bare 300 mann mot midianittenes titusener. Med denne menneskelig sett håpløst skrøpelige hæren lot Herren Gideon vinne en mektig seier over sine fiender.

Det er ikke ofte vi hører noe tilsvarende i strategiforedrag i dag: «Du har for mye folk.» Likevel er det slik i Bibelen at den sanne styrke ikke måles etter antall og størrelse, men etter åndskraft, sannhet, lys og salt.

Gud lar seg ikke imponere av ytre forhold. Han har utvalgt det som ingenting er, og han bruker det som både ser smått og skrøpelig ut (se 1.Kor 1,27–29).

Det er derfor bedre å samle 10 og gi brød, enn å samle 1000 og gi stein. Naturligvis ønsker vi at mange skal delta, men ikke på bekostning av sannheten.

Vi leser i 1. Mosebok om at Abraham hadde to sønner: Isak og Ismael. Det er tankevekkende hvordan det ytre sett lykkes for Ismael. Hurtig ble han til 12 stammer (se 1.Mos 25,12–18). I hans hus var det vekst og medgang.

Om veksten var det avgjørende kriterium, skulle vel Ismael ha vært den utvalgte. Helt annerledes var det når det gjaldt Isak. I hans hus var det ingen rask vekst (se 2.Mos 1,5). Likevel var det slik at Herrens velsignelse og frelseslinje fulgte Isak, selv om de ytre omstendighetene kunne tyde på det motsatte.

Det at en forsamling i dag sliter med få tilhørere eller at det er liten synlig vekst, trenger slett ikke å ha sin årsak i at noe er galt fatt. Og motsatt behøver ikke stor ytre vekst bety at det er Guds vekst, eller at Gud er med.

Om man skulle legge dette til grunn, burde kanskje islam være løsningen. Muslimene har opplevd, og opplever fortsatt, en stor vekst. Statistiske beregninger tyder på at det vil være flere muslimer en kristne i verden om bare få tiår.

Ytre tilbakegang i forsamlingene våre gjør at man stadig debatterer behovet for endringsprosesser. Spørsmålet er likevel: Endring i hvilken retning? Det å gå bort i fra Jesus kan også være en endringsprosess. Og jeg tror at man i en slik prosess vil få god drahjelp fra sjelefienden.

Ofte tales det om moteriktige «trekkplaster» for å nå ut, men kanskje mindre om behovet for å nå inn til menneskers hjerter, sannheten tro i kjærlighet. Det viktigste spørsmålet er om vi lever med Jesus, og følger hans ord.

«Fortielsesteologiens» farlige følge er at den ofte fører til «tilpasningsteologi». I redsel for å bli upopulær forkynner man det som klør i øret, i stedet for et ramsalt budskap som kan rense opp i syndesårene.

I 1.Sam 14,6 blir vi minnet om hvor den sanne hjelp er å finne. Virkeligheten er den samme i dag: «Intet hindrer Herren fra å frelse, enten det er ved mange eller ved få.»