Et drastisk valg

Fra et globalt perspektiv er endringen at bildet nå bærer mye mer preg av å være et lappeteppe enn et tydelig geografisk vindu.

Oi, tenkte jeg. Det! var et drastisk valg, det. Bortprioritere venner og bekjente, fordi... Tonje Haugeto Stang forkynte. Hva hun forkynte husker jeg ingenting av, men vitnesbyrdet hennes husker jeg. Det brant seg fast.

Hun og mannen Dag hadde tatt dette valget om å bortprioritere. Ikke fordi de ikke likte vennene sine. Tvert om. Nei, de gjorde det av en grunn. Ut fra en erkjennelse: De hadde få venner som ikke kjente Jesus, og de hadde ikke tid til overs til å bli kjent med nye. De måtte ta noen valg.

Drastiske valg har også blitt tatt på det overordnede plan de siste tiårene. Misjonærer har blitt kalt hjem. Misjonsfelt stengt. Det var vanskelige valg. Såre valg. Nødvendige valg.

Begrepet 10/40-vinduet, og realiteten som lå bak dette, hadde vist generalsekretærer og andre sekretærer at tiden var høymoden for aktive valg. Aktive omprioriteringer. Resultatet er misjonsorganisasjoner som i større grad driver misjon der få eller ingen kjenner Jesus.

«Jeg har alltid satt min ære i å forkynne evangeliet bare der Kristi navn ikke er kjent», skrev Paulus for en god stund siden. Jesus sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.»

For både Jesus og Paulus får slike grunntanker avgjørende betydning for hvor og blant hvem de bruker tiden sin. Det handlet ikke om at mennesker ble prosjekter - en grøft vi lett kan falle i – nei, det handlet om å leve livene sine der det var mørkest.

De var fullt ut menneske der de var, de gråt, de lo, de spiste og arbeidet. De fikk venner fordi de trengte det selv, og fordi den andre trengte det. De visste hvem de var og de valgte bevisst å være det der det trengtes mest.

En isbjørn er en isbjørn om den lever i Arktis eller i en dyrehage. Livet i dyrehagen kan nok være både enklere og mer bedagelig, men det er i Arktis de er skrudd sammen for å leve, det er der de trives best.

Et Guds barn er skrudd sammen for, født på ny for, å være lys i mørket. Både Jesus eksempel, befalingene han gir oss, og Åndens ledelse drar oss til mørket. Så er det andre ting som drar andre retninger.

Hvor trengs du og jeg mest? Hvor dras vi av eksemplet, Ordet og Ånden? Dette er spørsmål vi i en eller annen form har hørt utallige ganger før. Det er også viktige og nødvendige spørsmål. Som du og jeg trenger å reise i ny og ne. Hvor dras jeg hen?

Også misjonsstrategisk er det fremdeles like aktuelt å stille disse spørsmål som det var når begrepet 10/40-vinduet oppstod på 80-tallet. Fra et globalt perspektiv er endringen at bildet nå bærer mye mer preg av å være et lappeteppe enn et tydelig geografisk vindu.

Kina har for eksempel i prosent flere aktive kristne enn de fleste europeiske land, men landet har fremdeles store områder og folkeslag som er mer eller mindre unådde. De har også en storbymellomklasse som er nådd i mye mindre grad enn landsbybeboere.

Verden er i konstant endring. Derfor kan vi ikke slå oss til ro med at vi tok drastiske valg for 20 år siden, de må tas også i dag.

I et europeisk perspektiv er utfordringen å omstille oss. Vi var en majoritet i midten av samfunnet, vi har blitt en minoritet i utkanten av samfunnet, vi trenger å bli en minoritet som sendes tilbake til samfunnet. Kirken har blitt værende mens samfunnet har flyttet seg.

Samtidig har kirken gått fra å være stor til liten. Vi er nå en minoritetskirke utenfor samfunnet. Det familien Stang gjorde var et aktivt valg om å plassere seg selv midt i samfunnet igjen. For å leve som dem de er.

Jeg kjenner dette utfordrer meg og oss som familie. Hvor lever vi? Jeg kjenner det utfordrer meg når vi lager strategier for hvor i Europa vi ønsker å se team bosette seg i tiden som kommer. Hvor sender vi dem? Det utfordrer, for svaret er ikke nødvendigvis det mest bedagelige eller enkle.

Oppmuntringen er dette: Paulus ble tatt med dit han var kalt til å være av Barnabas. Disiplene ble tatt med av Jesus. Hvem kan ta deg med? Hvem tar du med?