FORSKJELL: Du trenger ikke lenger være langtidsmisjonær for å utgjøre en forskjell i andre land (de trengs i høyeste grad fremdeles), bare sørg for å ha visdommen til å gå gjennom nettverk og organisasjoner som vet hvor du trengs, skriver Kristian Lande.  Foto: Privat

Det er så mulig!

søndag 23. april 2017

Kristenliv

Helt vanlige mennesker kan være med og utgjøre en forskjell i en sprø verden.

Det hender, en gang i blant, at jeg tar meg i å tenke; her leser jeg om noe helt forferdelig, og så berører det meg ikke. Hjelp!, tenker jeg da. Og så glemmer jeg det. Overskrifter som skriker mot meg forbigås raskt.

De må på et vis det, inntrykkssansen er alt brukt opp for i dag. Så kan jeg hvile i dette: Jeg kan ikke gjøre noe med alt. Og så kan jeg la meg inspirere av dette: Ja, jeg kan gjøre noe med noe.

Globaliseringen, det at verden plutselig kommer inn i vår bakgate, og at vi kan dra til verden rett som det er – det fører til utfordringer, noen ganger ganske så store. Men det fører også med seg muligheter.

Til å gjøre noe med det fæle. Gjennom kan en kommunisere med mennesker på andre steder. Finne ut hvor det er behov for hjelp, hvorvidt man har noe å bidra med der, hva som trengs… Og så gjør åpne grenser og enorme flymuligheter at man enkelt kan reise.

Tormod og Øystein, to herlige unge menn som jeg har fått æren av å bli kjent med, er levende eksempler på hvor mulig det er. De siste fem månedene har de vært «hands on» i ungdomsmiljøet i Orlova, byen her i Tsjekkia med størst rusproblemer blant ungdom.

Sammen med den lokale pastoren har de fått bety enormt masse for en håndfull tenåringer. Hvordan? Ved å være til stede – dra i gang ninja, kubb, kortspill, mafia og andre aktiviteter – og ved å dele fra sine liv med Jesus.

De har ikke hatt svar på alle spørsmål, de har hatt sine kommunikasjonsbegrensninger grunnet språk, og ja det har krevd at de til tider har måttet smile og gi også når de følte de ikke hadde så mye.

Det gjør inntrykk å se sporene det har satt. Ungdom som åpner opp om vanskelige situasjoner i livet. Som spør og spør om tro, liv, håp. Som blir med på Alpha-kurs. Som fortsetter å komme også etter at Tormod og Øystein har dratt.

Pastorens sønn var den eneste ungdommen i menigheten, nå er det flere. To norske 19-åringer har betydd en forskjell. Hvordan er det mulig?

De samme 19-åringene leste i januar, som så mange av oss andre, overskrifter om flyktninger som risikerte å fryse i hjel i Hellas og Serbia. De gjorde noe med det. Kjørte fra Tsjekkia til Beograd. Observerte og lyttet. Startet en innsamlingsaksjon.

Resultatet: 500 flyktninger, som i ned mot 20 minusgrader sov rett på betonggulvet i en gammel lagerbygning, fikk isoporplater å sove på. Mange av dem fikk også avkobling fra hverdagen gjennom fotball og cricket, og mange fikk for første gang møte noen som kjente Jesus og kunne fortelle hvem han er. Hvordan er det mulig?

Det er så mulig! Fordi verden er mindre. Fordi det finnes massevis av nettverk og organisasjoner som kan hjelpe til med å knytte kontakter, se behov, lede deg og meg til stedene der en faktisk kan få bety en forskjell.

Øystein og Tormod reiste gjennom Gå Ut Senteret. De reiste hit til Tsjekkia og ble en del av nettverket her. Et nettverk som vet hvor to 19-åringer fra Norge kan bety en forskjell, en forskjell som varer også etter at de drar hjem.

Et nettverk som også har forgreininger til Beograd og den lokale pastoren som jobber blant flyktningene der. Han som kjenner situasjonen, men som mangler medarbeidere og økonomiske muskler til å kjøpe isopor.

Det er så mulig! Fordi Øystein og Tormod hadde en innstilling som sa; jeg drar ikke dit jeg har lyst til å bety en forskjell, men dit jeg faktisk trengs og kan utgjøre en forskjell. De spurte Gud, og de spurte mennesker.

Jeg så at det kostet dem litt å si fra seg muligheten til å jobbe blant gatebarn på Bali og lære å surfe samtidig. En slik oppgave er selvsagt ikke mindre viktig enn den de gjorde her, men det var i det litt mindre eksotiske Tsjekkia de trengtes.

De fem månedene her har vært et eventyr for dem, men det var ikke eventyret de søkte. Gjør vi det ender det fort slik jeg hørte en pastor i et annet europeisk land uttale nylig: Det kommer et korttidsteam, vi må finne på noe de kan gjøre.

Rundt meg ser og hører jeg om pensjonister som gir måneder eller år av pensjonisttilværelsen for å utgjøre en forskjell. Familier som gir av ferien, eller tar et års pause fra jobb og kjører hjemmeskole. Ektepar med voksne barn. Studenter…

Du trenger ikke lenger være langtidsmisjonær for å utgjøre en forskjell i andre land (de trengs i høyeste grad fremdeles), bare sørg for å ha visdommen til å gå gjennom nettverk og organisasjoner som vet hvor du trengs. Og ha innstillingen: Hvor trengs jeg?

Du er herved utfordret: Det er så mulig! Å gjøre noe med overskriftene som skriker mot meg.