To grøfter og én vei

Jeg vil egentlig bare 
oppmuntre til at vi ikke gir 
etter for frykt. På den ene 
siden frykt for verden, på 
den andre siden frykt for å 
bli upopulære.

Martin Luther saen gang at verden var som en full bonde. Hjalp du ham opp i salen fra den ene siden av hesten, så falt han bare ned på den andre. Og sånn føles det ofte å være kristen også.

I dag har jeg tenkt å være så frimodig å fortelle om to grøfter og en mulig vei. Ikke fordi jeg selv aldri er i grøftene, men fordi jeg ønsker å være på veien.

Den første grøften vil jeg kalle isolasjonsgrøften. Jeg møter en del redde kristne. Kristne som synes kirkene har blitt «verdslige». Bibelen mindre respektert. Ungdommer mindre moralske og fremtiden mindre lys.

Og selv om jeg noen ganger forstår frykten, mener jeg vi i denne grøften ofte gjør Gud for liten, og problemene for store. Jeg hørte for mange år siden en taler som sa at ikke noe kristent menneske kunne høre på musikk av Whitney Houston, for hun hadde i en sang sunget om det å bli forelsket i en gift mann. Jeg husker at jeg som tenåring tenkte; «oj, det er jammen ikke lett å vite hva man kan høre på».

Nå er jeg jo selvsagt enig i at man bør være bevisst summen av hva man fyller seg med. Og selv merker jeg hvor deilig sunt det er å komme på gudstjeneste etter en helg med litt mye tv-serier og tomhet.

Men jeg tror likevel det blir feil å gjøre verden rundt oss så ensidig farlig som vi gjør i isolasjonsgrøften. Tvert imot ønsker jeg vi var frimodige, trygge kristne på alle arenaer. I verden, uten å være av verden, for å bruke Jesu språk. Og i stedet for å fokusere så mye på alt som er farlig skulle jeg ønske vi aller mest bare pøste på med det som er godt.

Og så skal vi kanskje også huske på hvor lett det er å lese Bibelen litt selektivt. Vi kan vel ikke utelukke at det er lettere å løfte frem hva Bibelen sier om ekteskap når man selv er en trygt gift middelklassenordmann?

Og på den andre siden kan i hvert fall jeg selv kjenne at det lugger litt mer å ta på alvor dette med grådighet, sladder og baktalelse? Som Paulus faktisk nevner i samme sammenheng som ekteskapsbrudd.

Og da kommer vi til den andre grøften, som jeg vil kalle tilpasningsgrøften. For blant Paulus’ formaninger er det jo også fristende å gjøre et annet utvalg enn det vi gjør i isolasjonsgrøften.

Vi kan i stedet snakke frimodig om rettferdig fordeling, at de rike burde betale mer skatt og at det ikke går an å være kristen og kjøre dieselbil samtidig. Men også det er jo lettere om man selv bor i leilighet på Grünerløkka, ikke har bil og ikke synes man er særlig rik.

I det hele tatt er der det fristende i begge grøfter å gjøre det Jesus kalte å legge byrder på andre som man ikke vil løfte selv.

I tilpasningsgrøften tror jeg fristelsen er å tilpasse budskapet til hva som til enhver tid er populært. Her fristes vi til å riste på hodet av «mørkemenn» og heller snakke frimodig om saker vi vet blir godt likt. Sagt med andre ord er det for eksempel lettere å si at vi bør forurense mindre, enn at vi mener abort er galt.

Så i isolasjonsgrøften fristes vi til å tegne en liten sirkel og si at kun det som er innenfor denne er trygt. Og at det som er utenfor er skummelt og kommer til å ødelegge oss.

I tilpasningsgrøften fristes vi til å alltid si at alt går bra. At ingenting i kristen tro kommer til å utfordre hvordan vi lever livene våre. Og at samfunnet alltid går i riktig retning.

Og i hver grøft synes man de i den andre grøften er helt på jordet. Hvordan kan man i så fall finne en vei?

En mulig vei videre: I boken Center Church skriverTim Keller at vi som kristne kan se på samfunnet rundt oss i tre størrelser;åndelig, kulturelt og sosialt. Og så at vår oppgave innenfor hver kategori er å stille spørsmål som; hva kan vi på dette området omfavne, heie på, forsterke? Og hva må vi på dette området utfordre?

For eksempel på det kulturelle området: Unge mennesker i Norge i dag drikker mindre alkohol, debuterer senere seksuelt, kommer raskere i gang med utdannelse og gjør i det hele tatt mindre opprør enn før.

Dette er noe vi som kirke og kristne kan være glade for. Og dette er et bilde som ikke stemmer med manges frykt for utviklingen.

Samtidig er det også sant at flere unge enn før opplever press til å prestere og det å alltid skulle være på topp. Sosiale medier kan fungere som en forsterker av dette problemet. Det er trekk vi som kristne på en konstruktiv måte bør utfordre.

Hva ved en kultur av «likes» og offentlige kommentarer bør vi forsøke å endre? Og som et apropos; hvordan fremstår de av oss som selv er voksne kristne, i sosiale medier med våre likes og kommentarer?

Altså trenger vi verken å tegne et for mørkt eller lyst bilde av virkeligheten, men på en nyansert måte se hva som er bra og hva vi bør endre.

På det åndelige område ser vi at det er stadig vanligere at profilerte personer står frem med en kristen tro. Vi ser at andelen unge som definerer seg som «personlig kristne» øker. Alt dette er positivt. På den andre siden ser vi at kunnskap om kristen tro er urovekkende lav og at den totale andelen kristne går ned. I sum bør dette være en kjempemulighet for oss kristne.

Så jeg vil egentlig bare oppmuntre til at vi ikke gir etter for frykt. På den ene siden frykt for verden, på den andre siden frykt for å bli upopulære.

La oss stå midt i virkeligheten og livet som det er. Frimodige, positive og konstruktive vitner om han som alt godt kommer fra; Jesus Kristus.