Illustrasjonsfoto: Fotolia

Diapraksis

søndag 26. august 2018

Kristenliv

Andakt er i vår åndelige tradisjon en del av den kristelige oppbyggelse med nærhet til Guds ord og bønn, noen ganger i fellesskap, andre ganger aleine.

Kollegaene ved MF, den kristne Sunniva Gylver og muslimen Bushra Ishaq, fikk i sommer oppmerksomhet for å ta dialogen om tro og religion ett skritt lengre da de ga ut en felles bok med oppbyggelige tekster. Sunniva Gylver er tydelig i Dagen 2. august på at «dialog» er tenkt som rammeverk for det felles prosjektet.

Dialogens ekstra steg i denne sammenhengen synes å lede over i det vi kan kalle åndelig diapraksis. «Diapraksis» er et begrep i religionssosiologien som primært er brukt om sosiale felles tiltak mellom ulike religiøse grupper. Ordenes dialog får på sett og vis nedslag i en form for felles tverr-religiøst handlingsengasjement, gjerne knyttet til begrepet diakoni.

Jeg vil ikke kommentere noe videre på hvordan dette kan bryte mot diakoniens forankring i selve evangeliet og menigheten. Derimot kan det være nyttig å reflektere litt rundt de to kvinnenes ekstra steg: den åndelige samhandlingen.

Etter 22. juli i 2011 ble det holdt en gravferd på Nesodden der en prest og en imam utførte hver sin del av seremonien. Den fortettede stemningen akkurat da gjorde motforestillinger lite velkomne. Dette var den rette vei, dialogens vei.

Selv ytret jeg meg likevel kritisk til det som skjedde, fordi dette ikke handlet om dialog, men om samhandling mellom to slags tro som med respekt å melde står i motsetning til hverandre når det gjelder innhold. Ikke minst blir dette klart i møte med spørsmål om døden og dommen, frelsen og det evige livet.

Ingenting av dette skjer i et teologisk tomrom. Jeg har fått muligheten til å dukke ned i teologien og den internasjonale debatten knyttet til religion og misjon. Det siste offisielle dokumentet fra Kirkenes Verdensråd om misjon, Sammen på veien mot livet, åpner for diapraksis også i misjon.

Ikke-kristen religion blir kalt «livgivende åndelige tradisjoner (spiritualities)». Dette leder umiddelbart til å fastslå at ekte misjon må inkludere ikke-kristne trostradisjoner som partnere i misjon i stedet for å anse dem som «objekter» for misjon.

Hele dette misjonsdokumentet fra KV er bygd opp rundt andre halvdel av Joh. 10, 10 om at vi skal ha liv og overflod, men dokumentet sier lite om at livet hos Johannes er det evige livet. Perspektivet er tungt dennesidig. Det nevnes heller ikke at Jesu ord om at han er livgiveren står i rammen av eksklusive «Jeg er»-utsagn om Jesus som inngangsporten og som gjeteren.

Da er det kanskje ikke så rart at når «evangelisering» skal defineres, inkluderes tilbedelse (leiturgeia), vitnesbyrd (martyria), tjeneste (diakonia) og fellesskap (koinonia) umiddelbart. Forkynnelse (kerygma), derimot, må gjennom en vesentlig problematisering før det bare delvis kan tas med (på engelsk: proclamation). Sannhetsspørsmålet berøres ikke.

Min konklusjon i det faglige arbeidet med dette er at KV med sin siste erklæring om misjon ikke bare fører et inkluderende språk for andre religioner til liv og frelse, men at det også gis noen åpninger for en pluralistisk religionsteologi.

Perspektivene fra KV er svært ulik teologien om misjon og religion i Lausannebevegelsens siste hoveddokument, Cape Town-erklæringen. Mange er opptatt av at den kirkeøkumeniske og den evangelikale bevegelsen på visse områder nærmer seg hverandre.

Selv om dette kan påvises på noen områder, kan det også påvises at forskjellen er vedvarende og stor i flere grunnleggende spørsmål. Ikke minst gjelder dette i forståelsen av andre religioner og i eksklusiviteten knyttet til Jesus som eneste vei til frelse. Dette får konsekvenser for forståelsen av kristen misjons spisse oppdrag, å kalle til omvendelse og tro på Jesus Kristus.

Andakt er i vår åndelige tradisjon en del av den kristelige oppbyggelse med nærhet til Guds ord og bønn, noen ganger i fellesskap, andre ganger aleine. Ei bok som blander dette med trosformidling fra ulike religioner, går utover dialogen og over i troslivets diapraksis.

Dialogen, den gode samtalen, er viktig for å forstå hverandre bedre, for gode relasjoner og sameksistens og for å stå sammen i viktige samfunnsspørsmål av allmenn menneskelig verdi. I den forstand har misjon i stor grad opptrådt dialogisk.

Den åndelige diapraksis som den felles andaktsboka legger opp til, er annerledes. Fra et klassisk bibelsk perspektiv gjøres den eksklusive forståelsen av åpenbaringen i Jesus Kristus uklar. Sannhetsspørsmålet utfordres når de store forskjellene mellom kristen tro og islam ikke klargjøres.

Når kristen tro og islam framstilles parallelt, og Gylver legger til at «Gud uansett er mye større enn alt vi tror», skapes et inntrykk av at ulik tro og religiøsitet forvalter hver sin del av et større åndelig hele. Dette samsvarer med tankegangen i Sammen på veien mot livet.

Derimot er det vanskelig å se at dette kommer til rette med klassisk teologi der troen i seg selv har Kristus som innhold og all religiøsitet uten Kristus står i motsetning til evangeliet. Derfor er vi kalt til misjon, ikke til åndelig diapraksis.