Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Avgjørende dimensjoner for en holdbar tro

søndag 11. februar 2018

Kristenliv

Det finnes et uttrykk som lyder: «Den kristne kirken er alltid bare en generasjon fra utslettelse».

Og selv om ordene er provoserende, må vi på en måte gi dem rett: Kirkens evne til å nå neste generasjon med evangeliet kommer alltid til å være avgjørende.

Samtidig er det ikke mye kristenheten sliter så mye med som dette. Vi arrangerer menighetsmøter for å diskutere generasjonskløftene våre. Vi kjemper for å få i stand et lederteam til søndagsskolen. Vi er bekymret for våre egne barn.

Få er de sammenhenger som kan slå seg for brystet når det gjelder dette. De fleste som kommer til tro i den globale kirken gjør vitterlig det innen evangeliske og/eller karismatiske sammenhenger. Men i det minste i Norden står likevel de fleste kirker overfor en utfordring når det gjelder barn og unge. Forskjellen kan derimot ligge i når «krisen» inntreffer.

Sammenhenger som ikke utfordrer til noe aktivt disippelskap, slik som store deler av Svenska kyrkan, mister de fleste av sine ungdommer straks etter konfirmasjonen. I tradisjonelt frikirkelige sammenhenger pleier den akutte situasjonen å oppstå senere, ofte når de unge flytter hjemmefra og møter «virkeligheten» i et sekularisert studentmiljø. I alle sammenhenger finnes det naturligvis også grupper som finner veien ut tidligere – ikke minst i den følsomme tweens-alderen.

Finnes det da noe generelt å si om hvordan troen kan formidles videre til neste generasjon? Ja, en hel del. Her og nå vil jeg løfte frem noe som teologen og pedagogen Erling Birkedal formulerer i sin avhandling «Noen ganger tror jeg på Gud, men...?»

Birkedal snakker om at troen kan sies å få sin næring ut fra tre spesifikke dimensjoner: Den kognitive, den emosjonelle og den sosiale. Sagt på en annen måte: troen vokser frem ut fra vår refleksjon, våre opplevelser og det fellesskapet vi er en del av. Jo flere av disse dimensjonene som er involvert, dess mer stabil blir vår kristne tro.

Noen slutninger man kan dra av dette er at en kirke som vil skape gode forutsetninger for å både vinne og beholde neste generasjon for Kristus, må arbeide på minst tre fronter. Det må finnes

- en intellektuell dimensjon, der kritiske spørsmål er velkomne og der man ikke blir oppfordret til å ofte logikken på troens alter.

- en følelsesmessig dimensjon, der det blir gitt mulighet til bønn, lovsang og møter med Gud

- en sosial dimensjon der det finnes mulighet til å «bare være» og bygge gode og dype vennskapsbånd til mennesker som deler ens tro.

Det er lett å se at ulike kirker spesialiserer seg gjennom å særlig betone en eller to av disse dimensjonene. Men nøkkelen ligger altså i ikke å bli for snever. Om kirken først og fremst møter behov som like lett kan fylles andre steder, er faren nemlig stor for at man etter hvert «hopper videre» til sammenhenger utenfor kirken.

Et klassisk eksempel på dette er det tette sosiale miljøet som enkelt erstattes av en ikke-kristen vennekrets når man bryter opp og flytter til et annet sted. Eller et opplevelsessentrert miljø som i en like opplevelsessentrert kultur befinner seg på et ekstremt konkurranseutsatt marked.

Om troen i første rekke forbindes med en viss opplevelse, kan den helt enkelt erstattes av alt fra et liv med festing eller shopping til en forelskelse i en ikke-kristen kjæreste.

Faktum er at det finnes annen forskning, blant annet fra Center for Ungdomsstudier i Danmark, som tyder på at de individer som står sterkest i sin tro er de som har sin primære forankring i troen ut fra den kognitive dimensjonen, ettersom det er disse som har lettest for å stå fast i møte med en skeptisk eller anti-kristen omverden.

Men som sagt: Poenget ligger i helheten. Der alle de tre dimensjonene er sterke, finnes de best tenkelige forutsetningene for en tro som holder gjennom hele livet.

Og egentlig holder det jo å lese det som ifølge Jesus er «det største og første budet» for å forstå dette: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.»