Om livets to utganger

Teorien eller læren om tilintetgjørelsen har ikke noen støtte verken i Den hellige Skrift eller i de evangelisk-lutherske bekjennelsesskriftene.

I Dagen 06.10.2017 har Jostein Sandsmark et ­innlegg kalt«Livets to utganger», hvor han hevder at undertegnede tar feil når det gjelder tilintet­gjørelseslæren. (Dagen 28.9.2017).

Han støtter selv denne læren, men han sier videre at det ikke er for å være moderne eller liberal. Han hevder at dette ­synet har bred dekning både i GT og NT.

Jeg vil gjerne komme med noen kommentarer.

Sandsmark siterer fra Job 20,7–9 og hevder at her kan vi se at de gudløse går til grunne og ikke er til lenger. Men slik jeg ser det kan ikke dette ordet tolkes dit hen at de gudløse blir tilintetgjort ved døden og ikke eksisterer lenger.

Jeg vil i denne sammenheng vise til et annet ord, Job 7,8, hvor Job sier: «Den som ser meg nå, ser meg aldri igjen. Dine øyne skal søke etter meg, men jeg er ikke mer.»

I sin kommentar «The Book of Job» skriver dr. Edgar C. S. Gibson følgende: «Dette betyr ikke at han vil bli tilintetgjort ved døden, men enkelt at han vil ikke bli funnet i de levendes land.

Døden ble aldri betraktet av hebreerne som utslettelse eller tilintetgjørelse.» – Vi bør merke oss dette at døden aldri ble betraktet av hebreerne som utslettelse eller tilintetgjørelse.

Job 26,5–6 taler om de døde som skjelver «under vannenes dyp, og de som bor i dem». De er fremdeles i live i dødsriket (Sheol) hvor de er som fanger til dommens dag.

Ett av de klareste ord i GT angående de vantros endelikt, finner vi hos profeten Daniel: 
«Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky» (12,2).

Jesus taler om at alle som er i gravene skal høre hans røst og sier: «Og de skal komme ut, de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse» (Joh 5,29).

Ingen har talt mer alvorlig om fortapelsen enn Jesus Kristus selv. I Matt 25,41 sier han: «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans.» (Se også Mark 9,47–48!) Vi ser av dette at Jesus mener at fortapelsen er evig, uten opphør.

Herrens apostel skriver i Åp 20,10: «Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pines dag og natt i all evighet.»

Det er ikke holdbart å tolke uttrykket «med ild og svovel» dit hen at de brenner opp og tilintetgjøres, men det er uttrykk for at de er under Guds vrede og dom til evig tid.

Vi skal nevne enda et ord hvor de som tar dyrets merke advares (Åp 14,11): «Røken av deres pine stiger opp i all evighet. De har ikke hvile dag eller natt, de som tilber dyret og dets bilde, og hver den som tar imot merket med dets navn.» Følgelig vil alle som tilber dyret og dets bilde, og tar imot dyrets merke, lide straff i all evighet.

Videre nevner Sandsmark også forståelsen av ordet «fortapelse» eller «være fortapt». I den forbindelse vil jeg gjerne sitere hva prof. Sverre Aalen i sin tid skrev: «Det greske ordet betyr for det første ‹å komme bort›, ‹omkomme›, ‹gå til grunne›, ‹ødelegges›, og dernest betyr det ‹å gå til grunne, ødelegges, forderves i helvete›.» (Fra boka «Evig liv – evig død»).

«Fortapelsen er det motsatte av livet, og derfor er den død», sier Aalen. Videre sier han at denne ødeleggelse ikke er ensbetydende med at mennesket tilintetgjøres, men at kroppen og sjelen ødelegges og rives ned. (Se Matt 10,28!)

Tanken om døden som ikke-eksistens var en fjern tanke for alle folk i oldtida, for de så det som en sjølsagt ting at menneskene eksisterer etter døden, skriver Aalen.

Vi kan gjerne stille spørsmålet om et menneske som er skapt i Guds bilde, hvor Gud blåste «livets ånde i hans nese» og la ned evigheten i dets hjerte, kan tilintetgjøres. Men om vi lar Skriften svare, vil mennesket alltid eksistere, enten under Guds nåde eller under Guds vrede.

Også Den norske kirkes bekjennelsesskrifter taler om livets to utganger. I Den athanasianske trosbekjennelse leser vi om at Kristus skal komme igjen for å dømme levende og døde:

«Og når han kommer, må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger. Og de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt, til evig ild.»

Uttrykket «til evig ild» kan ikke tolkes til å bety at de vantro brenner opp og tilintetgjøres, men må forstås dit hen at de ugudelige eksisterer og er under Guds vrede til evig tid.

I Confessio Augustana artikkel 17 om Kristi gjenkomst til dom, sies det blant annet: «De fromme (troende) skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.»

Sandsmark hevder at sitatet fra Augustana 17 ikke har noen tyngde når det er en kjensgjerning at tida er endt, over, ute. Tida på jorda er ute, men de vantros gjerninger følger med til dommens dag, og enhver må ta konsekvensene av dem. For apostelen sier: «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste» (Gal 6,7).

Det fortelles at den kjente engelske professor og forfatter C. S. Lewis har uttalt at han avskydde læren om den evige fortapelse, men det sto ikke i hans makt å få den fjernet fra kristendommen hvor ønskelig det enn kunne synes. For den er nemlig begrunnet i Bibelen og særlig i Jesu ord.

Det er en kjensgjerning at Jesus døde for alle mennesker på Golgata, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Avslutningsvis vil jeg si: Både GT og NT vitner om at det er to utganger av det jordiske liv, enten evig liv eller evig død (fortapelse). Teorien eller læren om tilintetgjørelsen har ikke noen støtte verken i Den hellige Skrift eller i de evangelisk-lutherske bekjennelsesskriftene.

Med dette avslutter jeg denne debatten fra min side.