REUTERS/Toru Hanai

Om å forkynne gledesbudskapet

lørdag 8. oktober 2016

Dette innlegget er en respons på ""

Kristenliv

Jeg har vitnet om Jesus og forsøkt å vise mennesker til ham. Det har jeg gjort både i ungdomstida, som misjonær og som prest –uten å ha brukt argumenter om frykt for fortapelsen.

Kjære Egil Sjaastad. Du retter i Dagens spalter en appell til prestene om å forkynne gledesbudskapet om Jesus. Det er en appell jeg slutter meg helt og fullt til. Det har jeg gjort fra tidlig ungdom og fram til denne dag. Jeg har gjort det som aktiv student, som misjonsprest i Japan og prest i den norske folkekirke.

I mitt opprinnelige innlegg (Vårt Land 26. september og på verdidebatt.no) skrev jeg: «For egen del har jeg lenge i forkynnelsen min lagt til side alle referanser til den doble utgang. Jeg hører med blant de i kirkens historie som mener at Guds nåde og kjærlighet trumfer forestillingen om evig straff. I praksis tror jeg mange prester i dag har en tilsvarende teologi.» Du svarte at da får både jeg og de aktuelle prestene «et stort problem. For både dåpsliturgien, nattverdliturgien og trosbekjennelsen avspeiler at det er en dobbelt utgang. Og mange prekentekster gjør det.»

Jeg leser de skriftstedene du viser til i vår kirkes liturgi ved dåp og ved nattverd. Jeg leser ord om dom og frelse ved begravelser. Jeg har vitnet om Jesus og forsøkt å vise mennesker til ham. Det har jeg gjort både i ungdomstida, som misjonær og som prest –uten å ha brukt argumenter om frykt for fortapelsen. Jeg har tvert imot forsøkt å trøste dem som har vært redd for fortapelsen –for egen del og for andre kjæres del. Det er en akutt problemstilling i japansk kontekst. Jeg har pekt på Jesus og på hvor stort og totalt hans frelsesverk er.

Svært mange japanere blir kristne fordi de møter et bilde av en Gud som kommer til oss i kjærlighet. «Gud er kjærlighet» er en bekjennelse hentet fra 1. Joh brev, som japanere ofte bruker som overskrift på sin tro. Johannesevangeliet er kjært for mange, inklusive den «lille Bibel» som vi bruker i dåpsliturgien –om Gud som elsker verden. Nattsamtalen mellom Nikodemus og Jesus er fylt av innhold, som reflekterer ett av hovedtemaene til Johannesevangeliet, kampen mellom lys og mørke – og med bildet av Jesus som verdens lys (Joh 8,12).

Lyset kobles til herligheten –en herlighet som stråler fram fra det store mysteriet om at Ordet, som har «fornedret seg selv» og trådt inn i verden helt inn i smerte, mørke og død på korset åpner det evige liv. Når Jesus blir løftet opp skal han dra alle til seg, sier Jesus, da han forutsier sin død. (Joh 12,32).

Bekjenne. I det teologiske univers jeg i praksis har forholdt meg til, svarer dette til de visjonære versene hos Paulus hvor alle en gang skal bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære. (Fil 2,10-11). Jesus er navnet over alle navn, står det i det foregående verset. De som på en spesiell måte har trådt inn i lyset som stråler fram fra Kristi ansikt, og kjenner bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenner Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap (Ef 3,18-19). Fellesskapet av «de hellige» bærer i seg visjonen at Kristus skal stige opp over alle himler og fylle alt (Ef 4,10). Jeg ønsker selvsagt at flest mulig skal få høre om og ta til seg/leve i denne troens virkelighet. Jesus er veien, sannheten og livet.

Men forutsetter det forestillingen om at noen skal gå fortapt? Komme i helvete? Leve borte fra Gud i all evighet? Tar forestillingen om «alle tings gjenopprettelse» bort alvoret i livet her i verden, i kampen mellom lys og mørke? Eller troen på at Jesus Kristus, den korsfestede og oppstandne, skal komme igjen og gjøre alle ting nye og det ikke lenger være tårer, eller sorg, eller skrik eller smerte (Joh Åp 21,4).

Og i dette hører dommen med, slik det er formulert i trosbekjennelsen. Dommen begynner ved Jesu død på korset og fullføres ved hans endelige seier –da all synd, ondskap og «denne verdens fyrste» som Johannes sier, skal «kastes ut» (Joh 12,31). I det øyeblikket skal alle se ham som han er. Da skal alle bøye kne og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære!

Det er vel omtrent slik jeg har tenkt og lært hele mitt liv, men ikke våget å tale klart og tydelig om. Men når jeg nå skal summere opp et liv i kirkens og misjonens tjeneste, blir dette tydelig. Og det er ingen grunn til å tie lenger. Bjørn Eidsvågs stykke «Etterlyst: Jesus» ble for meg en utfordring i en slik retning.