Frimodig exodus

På den annen side er det heller ikke bra om freden senker seg over kirkelandskapet og vi kommer til å tenke at den nye læren i Dnk er til å leve med.

Det er utfordrende å skulle si noe i forhold til den endring som har skjedd i Den norske kirke (Dnk). Det er et følsomt område og angår mange mennesker liv. En kan også lett bli misforstått. På den annen side er det heller ikke bra om freden senker seg over kirkelandskapet og vi kommer til å tenke at den nye læren i Dnk er til å leve med.

Også det vil angå mange menneskers liv. I Dagen 26. september legger styrelederen av Frimodig kirke,Svein Granerud, vekt på at en bør gi hverandre «frimodighet som ligger i at vi står sammen og støtter hverandre». Det er alltid en god oppfordring og noe vi stadig trenger. Men det er vel ikke det det dypest sett handler om?

Spørsmålet er om en med frimodighet kan tilhøre et kirkesamfunn som har brutt med skapelsens orden, Jesu lære og disiplenes undervisning? Som en av de få kirker, har Dnk på dette området forlatt en universell historisk kristen forståelse av Guds åpenbaring i Bibelen.

For mange blir det et påtrengende spørsmål: Kan en med frimodighet støtte en kirke som har en lære og praksis som velsigner det Bibelen sier er synd? Det angår sentrum i vår kristne tro: Evangeliet om rettferdiggjørelsen, budskapet om Guds frelsesgjerning i Jesus Kristus.

Lederen av Frimodig kirke registrerer at det store flertall av dem som står for det klassiske og bibelske ekteskapssynet, ikke følger parolene om å forlate kirken. Hvilke paroler Granerud sikter til, kjenner jeg ikke til. Men de fleste som forlater kirken, gjør det trolig ut fra noe annet enn paroler eller slagord. Det handler nok mer om Guds ord, overbevisning og samvittighet, muligheten til å delta i byggende felleskap utenfor Dnk, for å bevare tro og integritet.

Mange velger likevel å bli i Dnk, slik også Frimodig kirke legger opp til å støtte. Hvilket samarbeid mener da Frimodig kirke en skal ha med biskoper og prester som aktiv fremmer eller legger til rette for å velsigne en samlivsform som Guds Ord sier nei til? Hva med visitas og gudstjenestefellesskap? Det skal være et frivillig tilsyn, men hva slags tilsyn er det og hvor er det forankret?

Granerud mener at ansvaret ligger hos dem som har har endret kirkens lære. De bør vi omslutte med forbønn og til ny gjennomtenkning av deres argumenter. Men det ligger nå et stort ansvar på lederne i kristne organisasjoner, frikirker og også hos Frimodig kirke, lokalt, regionalt og sentralt: Hvilke valg gjør en og hva samarbeid legger en opp til? Her vil handling tale mer enn ord.

De lutherske frikirker og bedehus-organisasjoner bør i større grad sammen etablere alternativ til Dnk. Ikke bare som en løsning for dem som kjenner seg hjemløse i Dnk. Men som et alternativ som kan veilede ut fra Guds lov og evangelium til et liv i tilgivelse og nåde og etterfølgelse av Jesus i vårt folk.

Og med alle den kristne kirkes kjennetegn. Fragmentering og oppdeling mellom organisasjoner i «bedehusland» og frikirker trenger ikke vare ved. Det kommer an på hvilke valg en er villig til å ta. En ny tid krever ofte nye løsninger.