Erfaringer fra en kirke i forfall

Jeg hadde beveget meg fra en trygg, kristen boble, avskjermet fra det meste av ubehageligheter, til å være en del av et lokalsamfunn på ordentlig.

En gjeng liberale, lystennende, Miljøpartiet de grønne-sosialister. Mer opptatt av kirkedemokrati enn av rett lære, og med et større økonomisk engasjement i kildesortering enn i at mennesker skal få høre om Jesus.

Med flotte blomsteroppsatser i rette fargekoder, og med taler så fulle av høytidelig formulert tåkeprat at de sikkert ikke skjønner selv hva de messer fram. Et fjernt Sodoma og Gomorra-sidespor til Guds sanne menighet. En ting var sikkert: der skulle ikke jeg jobbe! På tross av teologiutdannelsen. Da kjørte jeg heller taxi (noe jeg også gjorde).

LES:Kirkesplittelse og splittelsens lokale arena

Dette var helt til jeg for første gang i livet opplevde at Gud tydelig pekte meg i en retning. Hele livet hadde jeg lengtet etter denne opplevelsen. At Gud skulle kalle meg til noe. Helt konkret. Så skjedde det. En pastor fikk et bilde der han så for seg livet mitt. Jeg var ved et lyskryss (det var jeg virkelig). Lysene blinket, og jeg ante ikke hvilken retning jeg skulle gå i.

Men det skulle snart komme en politimann – som symboliserte en med autoritet – og fortelle meg retningen videre. Det skulle være noe litt annet enn det jeg hadde tenkt på selv. Jeg sitret av spenning over hva som skulle skje nå. Den kommende uken fikk jeg to jobbtilbud. Ett fra Nav, og ett som stemte veldig godt med bildet som ble presentert for meg. Problemet var bare: det var iDen norske kirke.

For første gang i livet satte jeg meg ned og vurderte det. En hel helg. Så ringte jeg prosten og tok jobben, usett, siden jeg aldri hadde vært på dette «gudsforlatte» stedet før. Fra å være i en trygg setting i Misjonssambandet med kristenkonservative rundt meg 24/7 reiste jeg til Bygde-Norge.

Et sted så øde at en forsikring på 20.000 km i året var for dem som egentlig ikke likte å kjøre bil. Et sted så lite at kirkevergen mente det ikke gikk lang tid før bygda hadde god oversikt over hva jeg kjøpte på lokalbutikken. Et sted så avkristnet at seks gamlinger på en gudstjeneste var en fest! Hvordan ville dette bli?

Andre dag på jobb, helt uten praktikum i ryggsekken, skjedde det. Ikke helt ulikt Savonius i «Steingrunnen» ble jeg kalt opp på sykestua. Det lå en for døden og ville snakke med presten. Prosten hadde forsikret meg om at siden jeg var så ny i det kirkelige skulle jeg få en rolig start. Det hadde ikke han på sykestua fått med seg. Men så tenkte jeg: For meg sto det om usikkerhet, for ham om evigheten. Så da var det bare å gjøre seg klar for det første offisielle embetsoppdraget.

Uten skjorte og krage (som ikke hadde kommet i posten ennå), og etter noe knoting med samtale, liturgi og nattverd, satt jeg igjen med en sterk opplevelse. Jeg hadde møtt en mann som stoppet meg når jeg leste liturgien for fort, så han kunne be sammen med meg. En mann som ville ha nattverd, og som jeg syntes så ut som om drakk hvert et ord jeg serverte om nåden. En mann jeg skjønte ikke hadde hatt noe tydelig kristent vitnesbyrd tidligere i livet, men som nå uttrykte troen tydeligere enn jeg har sett på lenge. Er det dette prestene gjør, tenkte jeg?

Neste konkrete oppdrag var på KFUK-KFUM-festival. Et sted fylt med kvinneprester, show for bibeltime, og konfirmanter med et språk som får rorbua til å virke dannet. Etter et par dager kom jeg i prat med en av disse konfirmantene. Også han bannet nok mer enn en gjennomsnittlig satanist fra sørlandsområdet. Likevel, med et tydelig dog uortodokst uttrykk for tro.

Ikke helt ulikt dem Jesus traff, og som verken hadde lært den amerikanske frelsesbønnen, eller kunne framsi vitnesbyrdet sitt som sitat fra Øivind Andersens «Ved Kilden». «Han trodde på det som kirken lærte om Gud og Jesus, sa han. Han hadde i alle fall ikke noe å tro på som var bedre. Det kunne jo ikke være slik at detikke var et liv etter døden». Kunne han være med i forsamlingen av de troende? Hadde jeg et for snevert syn på hvor langt Guds nåde rakk?

Jeg hadde beveget meg fra en trygg, kristen boble, avskjermet fra det meste av ubehageligheter, til å være en del av et lokalsamfunn på ordentlig. Treffe alle mulige slags mennesker, og bli involvert i livene deres. Godt mottatt ble jeg også. Det var på kort tid så mange uvante situasjoner og etiske vurderinger at jeg ikke visste om jeg gjorde rett. Likevel kjente jeg at jeg virkelig levde. En skrekkblandet fryd av å ikke «safe».

Hvor vil jeg med alt dette? For det første vil jeg ikke forsvare den teologisk utviklingen som skjer i kirken, eller anbefale folk å bli om de føler seg tvunget til å handle mot sin samvittighet. Men etter to uker i prestejobben vil jeg påstå at Den norske kirke gir en utrolig spennende startposisjon mange steder.

Så mange mennesker, så mange liv, så store muligheter for innflytelse. Jeg vil også gi en støttende klapp på skulderen til de konservative som blir, og som gjør det for de menneskene de har rundt seg. De som også trenger Jesus.



Redaksjonen kjenner skribentens identitet.