Vekkelsens forfatter

J. F. Løvgren var forkynner i Frikirken gjennom et langt liv. Mest kjent er han imidlertid for sine bøker. Han er blitt kalt vekkelsens forfatter.

Løvgren bodde mesteparten av sitt liv i Larvik, med unntak av noen år i Moss. Han startet sitt forfatterskap først etter at han var blitt 50 år gammel.

Ludvig Adolfson Løfgren ble født 26. mai 1853 på Torsö i Sverige. Torsö er ei øy sørøst i Vänern, i Skarborgs len, ikke langt fra byen Mariestad. Vel 20 år gammel var han på jakt etter arbeid, og bestemte seg for å prøve lykken i Norge. 4. mai 1875 ble han registrert som innvandrer i Drammen. Han var da glassarbeider av yrke, var ungkar og fikk arbeid på Nøstodden glassverk på Åskollen like sør for Drammen sentrum.

Ludvig hadde med seg en attest fra presten Anders Kjellèn (1819-1889). I denne skriver Kjellèn at Ludvig er «til ekteskap ledig». Videre gir han Ludvig denne attesten: «Fri adgang til nattverd og upåklagelig vandel.»

Ludvig Løfgren ble ikke lenge i Drammen, for allerede under folketellingen i 1875, antakelig foretatt rundt årsskiftet 1875/76, hadde han flyttet til Flesland ved Bergen. Mye tyder på at han gikk i lære for å bli glasspuster.

Ludvig hadde antakelig en kjæreste heime på Torsö, for ikke lenge etter oppholdet i Norge blehan gift med Mathilde fra Skarborgs len. Mathilde og Ludvig fikk sin førstefødte, Gustaf Adolf, i 1879. Familien var da bosatt i Finland. Fire år senere, 26. juni 1883, fikk de barn nummer to. Han fikk navnet Johan Fillip, og ble født i Larvik. Her ble Ludvig boende resten av sitt liv.

Mathilde og Ludvig fikk ei datter i 1888. Hun ble døpt Hanna Sofie i Larvik kirke. Ikke lenge etter dette ble Mathilde syk. Hun fikk tuberkulose og døde 3. februar 1891. Hun ble begravet fra Larvik kirke. Det gikk ikke lenge før Ludvig fant seg ny kone. Karoline Sofie Andreassen fra Tvetene i Brunlanes ved Larvik tilhørte frikirken.

Når hun og Ludvig ble viet i Larvik kirke i 1893, sto de begge oppført som dissentere. Det betydde nok at også Ludvig og barna fra første ekteskap gikk inn i Frikirken i forkant av giftermålet. Sofie var to år eldre enn Ludvig, så de var henholdsvis 42 og 40 år da de ble viet.

17. desember fikk Sofie og Ludvig sitt eneste barn. Han fikk navnet Andreas. Ludvig var da glasspuster av yrke. Det ble da opplyst at Sofie og Ludvig var dissentere som ikke tilhørte noen ordnet menighet.

De hadde antakelig tilknytning til Den evangelisk Lutherske Frimenighet i Brunlanes, for det var forstanderen her som hadde innberettet opplysningene om deres kirketilhørighet. Frimenigheten i Brunlanes ble stiftet i 1888 og ble etter hvert en del av Den evangelisk lutherske frikirke.

Da Johan Fillip var 18 år ble han frelst, og ble tatt opp som nattverdberettiget medlem i Larvik frimenighet. Han bodde heime hos faren og stemora fram til om lag 1904, og arbeidet på glassverket slik som faren. I 1904 hadde han funnet sin utkårede, Lovise Sørensen, som han giftet seg med. Lovise var født 13. november 1882 og var fra Larvik. Kanskje det var på denne tiden at han byttet ut f-en med en v i etternavnet. For fra denne tid skrev han Løvgren og ikke Løfgren.

Lovise og Johan Fillip flyttet til Moss i 1905, hvor han fikk arbeid på glassverket der. Han var først vanlig arbeider, men ble senere formann. Familien ble boende i Moss til 1916 da de flyttet tilbake til Larvik. Her fikk han på nytt arbeid på glassverket. Ikke lenge etter at de kom tilbake til Larvik ble han skadet i ei ulykke og måtte slutte i jobben. Han fikk da kall fra Østre presbyterium i Frikirken om å virke en måned som forkynner. Dette skulle bli hans livskall for resten av livet.

J. F. Løvgren var en familiemann, og hadde et godt og nært forhold til sine barn. Det første barnet ble født 27. mai 1905 og fikk navnet Filip, deretter kom Ragnhild (1909), Margit (1911), Simon (1914) og til slutt tre barn til som jeg ikke har navnet på. Løvgren var på fritiden en meget flink møbelsnekker og laget også noen fioliner. En av dem skal være brukt av en fiolinist i Vestfold symfoniorkester.

Løvgren fikk om lag 40 år som forkynner og ungdomsarbeider i Frikirken. Han virket for det meste i Søndre presbyterium, men var også engasjert i Østre presbyterium og ett år i Bergen frikirke. Mest kjent ut over Frikirken ble han på grunn av sitt forfatterskap, som han debuterte med da han var 53 år gammel. Johan Fillip Løvgren døde tidlig på året i 1959. Han ble 75 år gammel.

Forfatteren Alfred Hauge kjente godt J. F. Løvgren, fra sin tid som lærer på Frikirkens folkehøyskole i Stavern. I boka si «Ungdom» forteller han litt om møte med denne særmerkte forkynner. Han skriver at Løvgren var litt ustø i gangen, nærsynt og hørte dårlig.

«Men slik ein talar! og med slik biletskapande evne! Eg trur knapt eg har høyrt hans like slik.» Han kjempet og ba mye før talene, men når han kom på talerstolen trollbandt han forsamlingen, ifølge Hauge. Han var også «makelaus til å fortelja anekdoter. Ofte brukte han dei til å illustrera preikene sine.»

Hauge forteller videre at ikke alle i frikirkemiljøet i Brunlanes var like glad for Løvgrens forkynnelse. Han hadde skarp tunge og brukte ofte humor i talene sine. Det var ikke alltid like akseptert på den tiden.

I jubileumsskriftet utgitt i forbindelse med Fredtun folkehøyskole sitt 75 års jubileum, forteller en tidligere elev fra et møte han var på, mens han var elev. Det var J. F. Løvgren som var forkynner på ei møteuke på Stavern bedehus. Per W. Larsen forteller:

«Fredtun-flokken dro i flokk og følge for å høre på denne «raringen». Jeg hadde sant og si fått nok av kristelige møter for en stund, og levde i en slags ingenmannsland. Likevel havnet jeg på Fredtun. Denne kvelden hadde jeg kommet meg temmelig langt frem i bedehuset sammen med kamerater.

Løvgrens tekst var «Som Noas dager var, således skal menneskesønnens komme være… en blir tatt med og en blir latt tilbake.» (Mat 24,37.42)

Dramatikken i talen var som vanlig når Løvgren talte, i «høy gir». Og han hadde ingen vansker med å få unge mennesker til å høre. Han praktiserte «communication» før ordet ble brukt på norsk…» Møtet endte med at Larsen ble frelst.

Løvgren sin første bok ble utgitt i 1936. Den hadde tittelen «Mennesker omkring et glassverk». Som tittelen tilsier, hentet Løvgren mye av stoffet til både denne boka og senere bøker fra sine nære omgivelser. Løvgren skriver veldig godt. Det er ikke lett å legge boka bort før den er ferdig lest. I tillegg får du mange tankevekkere ved å lese hans bøker.

I bøkene hans merker vi vekkelsens klare tone. Han er opptatt av at folk må våkne opp, både fra syndeliv og fariseisme. Forventningen om Jesu snarlige gjenkomst er også et tydelig trekk. To av bøkene handler nettopp om når Jesus kommer igjen. Den mest kjente av disse er «Våre lamper slokner», som kom ut i 1942. Denne boka er kommet ut i mange opplag og er lest av titusener.

Forkynneren Løvgren preger bøkene hans. Bøkene er skrevet for å vekke og for å formidle evangeliet. Han bruker humor, men kan også være skarp og avslørende. Han tar opp emner som fosterdrap, utroskap, familieplanlegging og ulike former for åndelig lederskap.

Som glassverket preget miljøet i flere av bøkene, gjorde livet i menigheter han besøkte det samme. Dette var noe han fikk kritikk for hos noen, som mente å kjenne igjen hendelser i bøkene hans fra tilsvarende hendelser fra virkeligheten i ulike frikirkemenigheter.

Jeg vil varmt anbefale Løvgrens romaner. Det ble 11 av dem til slutt. I tillegg skrev han ei bok med fortellinger for voksne og ei barnebok.