Tidene forandrer seg, men Guds ord står fast

På samme måte som motebildet forandrer seg fra generasjon til generasjon, vil musikk og kunstnerisk formidling gjøre det samme. Min far har nypressede bukser, jeg har hullete jeans, dette er irrelevant for Gud. Verden har blitt mindre grunnet internett og ukontrollert informasjonsflyt, unødvendig statlig sensur er fjernet, og klasseskiller utvasket.

En direkte konsekvens er en fri flyt av kunst og kultur. Dette gir folk en unik mulighet til å finne sitt foretrukne uttrykk. Dette byr også på nye utfordringer, men det har jeg ikke tenkt å belyse her.Ingar Clausen skriver:

«Jeg håper at vi ikke havner i en situasjon der det er mer aktuelt med lovsang til black metal-sound enn til tekster av Landstad, Blix og Gaither.» Hvorfor det? Har man noe bibelsk grunnlag for å si at en persons musikalske preferanser er mer riktig overfor Gud enn andre?

Den aktuelle musikken som formidles, er den majoriteten foretrekker. Om en personlig kristen/menighet foretrekker black metal, bør de lovsynge til black metal, så lenge teksten passer formål, og dette knytter vedkommende tettere til Gud.

«La teksten være tydelig og musikkframføringen god, og ikke støyende, da kan kristen sang og musikk bygge opp.»

Feil, der min mor kun hører støy og bråk, hører jeg klart og tydelig setninger som kommer ut av anlegget. Jeg skal gå så langt som å påstå at jeg også blir oppbygget av hardcore, punk og metal. Dette handler om hva man er vant til, og en sjanger skal ikke passe alle.

Selv blir jeg nedstemt av Birgitta och Svante, men synes det er fint å se mormor nyte toner fra denne «danseband»-sjangeren.

Til alle som er bekymret for at black metal og lignende skal erstatte dagens lovsang, kan jeg berolige med at det er svært usannsynlig at denne uttrykksformen kommer til å prege lovsangsbildet fremover.

Gud kan ikke settes i bås, mennesker kan nås uavhengig av sjanger og stil, det er viktigere ting vi kristne bør fokusere på, som for eksempel å nå nye folk som befinner seg i miljø hvor det er svært få kristne.

Ikke ved å endre på Guds ord, men formidlingen av det. Det er grunn for å anta at de fromme herrer på 17/1800-tallet hadde reagert negativt på Gaithers popensemble, på samme måte som Ingar Clausen er skeptisk til black metal i dag. Dette ser ut til å være et historisk gjentakende element, ref The Beatles-hysteriet på 60-tallet med mer.

«Daglig ses unge mennesker med Iphone og ørepropper, og vi kan i 90 prosent av tilfellene anta at det er musikk de lytter til.»

Det er vel ingen problem å lytte til musikk uten kristen innhold?
 Og når du snakker om satans indoktrinering av musikk, vil jeg heller flytte dette fokus til popmusikk som spilles på radio. Denne er preget av materialisme og en grumsete skjult agenda som kan prege våre barn, og fremtidige generasjoner i mye større grad enn hva metal gjør.

Den er «skumlere» da den har et mye bredere publikum. Likevel spilles det kristne sanger i denne sjangeren. Satanisk musikk er enkel å skille ut, da tekstene ikke kan misforstås. Det kan også nevnes at dette er en sjanger innenfor en sjanger, ergo ganske liten i den store sammenheng. Melodi og fremføring (musikksjanger) sier ingenting om kristent innhold, det er det teksten som gjør.

Som en tilleggskommentar mener jeg at vi som kristne absolutt bør lytte til, og følge med på det meste av musikk, uansett tekst. Om et band uttrykker en negativ holdning til kristendom, bør vi ta dette til oss. Artisten representerer gjerne tanker som er utbredt, og hvem vet, kanskje har de rett i noen ting.