Samme djervhet i kirkesyn i Norge som på misjonsfeltene

For meg er en misjonsforening en del av menighetens arbeid og kan ikke erstatte menigheten.

Generalsekretær og leder for NLM Norge kommenterer på enkelte av mine innspill i Dagen 8. november. Når jeg nå har meldt meg inn i Frikirken, vil jeg være tilbakeholdende med å mene noe om hvordan NLM skal drive sin kirkebygging.

Min tilknytning til NLM er nå på foreningsnivå, og vi er helt enige om organisasjonens målsetting, nemlig Verden for Kristus. La meg derfor kun komme med noen avsluttende kommentarer.

I skrivende stund er jeg i Japan som gjestelærer ved det teologiske seminaret som NLM driver sammen med sin japanske samarbeidskirke, West Japan Evangelical Lutheran Church (WJELK). Helt siden NLM startet sitt arbeid her i 1949 har kirkedannelser vært målsettingen.

Allerede i 1960-årene så man behovet for å gi menighetene en form for kirkerett, og i 1962 fikk den kirken NLM hadde grunnlagt sin første konstitusjon. I Japan var det ikke Hopes kirkesyn som slo igjennom, men en kirketenkning som har sitt grunnlag i Skrift og bekjennelse.

Mitt ønske er ikke å gjøre NLM mer høykirkelig, slik enkelte kan synes å mene. Jeg ønsker bare at NLM skal ha den samme djervhet i kirketenkningen hjemme som man har hatt på misjonsfeltene! NLM sitter fast i en historisk betinget oppfattelse av seg selv som en lekmannsbevegelse, og som ikke nødvendigvis passer på dagens kirkelige forhold.

Åsland og Lid synes alle misjonsfellesskap innen NLM skal betraktes som likeverdige. Det er på dette punktet at avstanden er stor mellom oss. For meg har både misjonsforeningen og menigheten en egenverdi, men de er ikke likeverdige.

For meg er en misjonsforening en del av menighetens arbeid og kan ikke erstatte menigheten. I menighetens gudstjenestens gudstjenestelige samling kommer troens folk sammen for å høre Ordet forkynt og motta dåpen og nattverden.

Denne nådemiddelforvaltningen skjer i all offentlighet og noen må være kalt til å gjøre denne tjenesten på menighetens vegne, jamfør CA 14.

For meg ville det være utenkelig om man i min misjonsforening begynte å praktisere dåp. I min tid som styreleder i Misjonssalen Oslo var det ingen misjonsforening som utførte dåp, og det antyder kanskje at flere enn meg distingverer mellom misjonsforeningen og menigheten.

Egentlig synes jeg ikke innlegget til Åsland og Lid, og heller ikke Lars Gaute Jøssangs innlegg den 14. november, gir mange konkrete svar på mine utfordringer. Det henvises til bred støtte på rådsmøtet.

Det er jo gledelig, men rådsmøtet har ikke fattet noe formelt vedtak i saken, og dermed er stemningsinntrykk vanskelig å forholde seg til.

Dette understreker i virkeligheten bare ett av mine poenger: Rådsmøtet har i en meget viktig sak ikke fattet et vedtak som er mulig å etterprøve og diskutere videre. For meg bekrefter dette det diffuse i «den såkalte gjennomtenkte tilsynslinjen.»

Rådsmøtet fattet ikke vedtak som binder opp noen i denne saken, verken organer eller enkeltpersoner. Rådsmøtet ender dermed opp med å være en flokk hyrder uten får.

Jeg vil avslutte denne runden med å reise noen spørsmål som jeg håper hovedstyret (HS) vil tenke gjennom og ha tydelig svar på i fremtiden.

For det første vil HS endre Normallovene for menighetene, slik at dåp vil være absolutt kriterium for medlemskap i en NLM-menighet? Dette er ikke bare et ordningsspørsmål, men like mye et teologisk spørsmål. Dersom man mener at dåpen er inngangsporten til den kristne menighet, bør det faktisk gjenspeiles som et formelt medlemskriterium.

Vil HS, for det andre, i Normallovene tydeliggjøre hvem som skal utføre tilsyn over menighetene og definere hva et slikt tilsyn faktisk skal bestå i? Slik organiseringen er nå, har regionleder arbeidsgiveransvar for forsamlingsleder, men dette innebærer ikke at overordnet tilsyn av menigheten som sådan skal gjennomføres.

Enkelte er redd for at kongregasjonalismen skal prege NLM-menighetene, men dette er flere steder allerede et faktum, fordi menighetene i altfor stor grad blir overlatt til seg selv.

Det tredje spørsmålet går på defineringen av læreansvaret i Normallovene for menighetene. Vil HS definere hvilket organ og hvem det er i lokalmenighetene som skal ha det faktiske læreansvaret? HS har definert dette tydelig for de menighetene som innfører et eldsteråd, men det er ikke tydeliggjort for de menighetene som ikke har dette.

Vil HS, for det fjerde, i instrukser for generalsekretær, leder for NLM Norge, regionledere og forsamlingsledere, samt i Normallovene for menighetene og i Normallovene for regionene klargjøre hva slags type tilsyn de ulike personer og organer skal ha og hvordan dette skal gjennomføres på de ulike nivåene?

Nettopp fordi kvinnene er diskriminert fra å ha et lære- og hyrdeansvar i NLM-kirken, må man være meget påpasselig med å se tilsynet i sammenheng med lære- og hyrdeansvaret ved å formalisere dets innhold, men også på den måten å sette grensene for det. Hvis ikke kan man risikere å skyve kvinnene altfor langt ut på sidelinjen.

Til sist, og for det femte, hvordan vil HS arbeide for å knytte trossamfunnet nærmere opp til de eksiterende NLM-kirkene? Vil HS kunne arbeide for at trossamfunnet på sikt kun består av menigheter og ikke enkeltpersoner? Slik det er nå, er det ingen logisk sammenheng mellom lokalmenighetene og trossamfunnet.

Som pastor Bakke påpekte i Dagen (19.10) vet han ikke hvem av hans menighetsmedlemmer som også er medlem av trossamfunnet. Denne praksisen gjør jo at man med rette kan karakterisere selve trossamfunnet som en «Excel-kirke».

Avslutningsvis vil jeg si at debatten langt på vei har vist at kirkeordningsspørsmål slett ikke er et adiaforon, slik mange på bedehuset ynder å mene. Hadde man virkelig ment det, kunne man ha vært langt mer lyttende til den delen av bevegelsen som har behov for et tydeligere luthersk kirkesyn.

Istedenfor å lytte å vise fleksibilitet i kirkeordningsspørsmål tviholder man på sine lite fremtidsrettede strukturer. Dersom det såkalte pragmatiske kirkesynet er så viktig, burde det nedfelles i organisasjonens grunnregler.