PRIDE: Det nytter derfor ikke å la seg provosere av barns deltakelse i prideparader. Denne deltakelsen er bare et resultat av langt mer grunnleggende endringer i samfunnet vårt, skriver Kjell Skartveit.  Foto: Audun Braastad, NTB Scanpix

Prideparader, barn og vår nye skeive virkelighet

fredag 29. juni 2018

Kristenliv

Det er liten grunn til å bli overrasket over at barnehager har denne typen arrangementer, det hele er nemlig et naturlig resultat av en revolusjon stadig færre våger å omtale, selv innenfor kristenheten.

Etter at det ble kjent at flere barnehager har arrangert, eller har planer om å arrangere, prideparader, har det kommet reaksjoner i Kristen-Norge, det er som om man ikke helt forstår hva som skjer.

Men det er liten grunn til å bli overrasket over at barnehager har denne typen arrangementer, det hele er nemlig et naturlig resultat av en revolusjon stadig færre våger å omtale, selv innenfor kristenheten. Denne revolusjonen har blitt gitt mange navn, men begrepet skeiv er fellesnevner for de fleste.

Da Den norske kirke vedtok å innføre en vigselsliturgi for likekjønnede par, sa sokneprest Tone Marie Falch til Klassekampen at liturgien gjenspeiler en revolusjon i kirken når det gjelder menneskesyn og gudsbilde. Og som vi alle vet: revolusjoner har konsekvenser, og konsekvensene av denne revolusjonen har vi enda bare sett begynnelsen på.

Da Stortinget vedtok den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, ble det en vanlig holdning blant ledere i Kristen-Norge at det er mulig å leve sammen med to syn, og at det burde være mulig å legge loven bak seg, det vil si, at vi kunne fortsette å leve som før, som om ingenting hadde hendt. Ingenting er mer naivt enn det.

Den revolusjonen sokneprest Tone Marie Falch snakket om, omhandler nemlig de mest grunnleggende spørsmål ved mennesket og hva vi tror på. Fra å være et samfunn der lovgivningen bygget på troen på en normgivende Gud, er vi blitt et samfunn der en slik tro forkastes og erstattes med troen på mennesket selv, men med den konsekvens at vi faktisk ikke tror på noe som helst.

Alt flyter over i hverandre. Vi vet nemlig ikke lenger hvem og hva vi er, vi er bare enkeltindivider. Hva er en kvinne og mann? Hva er et barn? Hvor skal grensene gå for seksualiteten? Som filosof Robin Haug skriver: «Poenget er hele tiden å fortelle oss vi egentlig ikke har, og derfor ikke er, noe som helst.»

Det er denne hjelpeløsheten som nå er blitt utgangspunktet for oppdragelsen av våre barn. I proposisjonen til den nye likestillings- og diskrimineringsloven slås det fast at også skolen skal undervise i tråd med de idealer pridebevegelsen bygger på, og i regjeringens handlingsplan for LHBTI-personer, Trygghet, mangfold, åpenhet, heter det:

«Regjeringen vil tydeliggjøre i rammeplanen at barnehagen har ansvar for å utvikle barnas toleranse for et mangfoldig samfunn og dermed bidra til å demme opp for fordommer og diskriminering basert på kjønn, legning, funksjonsnedsettelse, etnisitet, kultur, religion og livssyn», hvilket i praksis betyr at barn skal oppdras til å forstå verden ut fra en «skeivt» ståsted.

Denne handlingsplanen møtte ingen motstand på Stortinget, snarere tvert imot. Flere mente derimot at regjeringen ikke gikk langt nok.

Vi må derfor ikke bli overrasket over at barnehager arrangerer prideparader. De er alle en konsekvens av en villet politikk, en politikk som kun møter motbør i partiet PDK. I den offentlige debatten omtales prideparader som en kamp mot diskriminering og en kamp for likeverdet, men i praksis handler det om gjennomføringen av den største ideologiske revolusjonen siden kommunistenes revolusjon i Russland i 1917.

De ansvarlige partiene forteller nemlig ikke at for å bekjempe det de oppfatter som diskriminering og fravær av likeverd, vil de tvinge oss alle til å forstå verden ut fra et skeivt perspektiv.

Dette perspektivet forkynner at enhver normativ oppfatning av kjønn, seksuell orientering og normer for samliv er nedbrytende og en fare for samfunnet, og det er denne normløsheten et samlet Storting i prinsippet har vedtatt skal være vår nye «virkelighet».

Det nytter derfor ikke å la seg provosere av barns deltakelse i prideparader. Denne deltakelsen er bare et resultat av langt mer grunnleggende endringer i samfunnet vårt. Det er disse endringene vi må våge å drøfte skal vi ha håp om å endre samfunnets kurs. Foreløpig er det bare i noen få kirkesamfunn og i partiet PDK denne diskusjonen finner sted. Skal vi ha håp om å endre kursen, må langt flere engasjere seg.