Om forsoning i kristen tradisjon

Jeg er derfor ikke enig med Oftestad i at Anselms lære sorterer inn under kategorien «stedfortredende strafflidelse».

I sin kommentar påmitt innlegg i Dagen 14. desember tilbakeviserBernt T. Oftestadmin påstand om at en forståelse av Jesu død som «stedfortredende strafflidelse» først ble lansert som lære i og med reformasjonen. Dette krever at jeg igjen forsøker å presisere hvilken historisk familie av posisjoner det er jeg referer til med dette uttrykket.

La oss begynne med Anselm. Anselm skjelner mellom Jesus død forstått som straff (lat.poena) og kompensasjon (lat.satisfactio). Han argumenterer for det siste som er den mest saksvarende forståelsen.

I sitt forsøk på å utvikle en sammenhengende lære om forsoningen tar han opp i seg tre motiver fra patristikken, fra Tertullian botsteologi (som Oftestad refererer til) henter han opp tanken om kompensasjon og fortjeneste (lat.meritum), og fra Cyprian henter han ideen om at en fortjeneste kan overføres til andre personer.

Jeg er derfor ikke enig med Oftestad i at Anselms lære sorterer inn under kategorien «stedfortredende strafflidelse». Men allerede hos Peter Abelard, Anselms yngre samtidige, begynner Anselms viktige distinksjon å bygges ned.

Hos Abelard brukes begrepene kompensasjon og straff om hverandre for å tolke betydningen av korset. Hos Aquinas fortsetter denne trenden, og vi møter der det latinske uttrykketpoena satisfactio, kompenserende straff.

Vi går videre tilLuther. Mens Luther i sine tidlige skrifter anvendte begrepet «kompensasjon» i sin utlegning av korsets betydning, ble han etter hvert mer og mer skeptisk til dets teologiske bærekraft på grunn av dets konnotasjoner til det han anså som alt for menneskelige måter å gjenopprette relasjoner på (det vil si økonomisk kompensasjon).

Luther avviste Anselms tanke om at Jesu dødaktivt produserte en fortjeneste stor nok til å kompensere for menneskers synd. Som Abelard argumenterte Luther for at Jesuspassivt måtte lide Guds straff over menneskets synd i menneskets sted.

Den begrepshistoriske utviklingen av forholdet mellom kompensasjon og straff når sitt foreløpige sluttpunkt hos Melanchthon hvor kompensasjon ikke lenger sees på som et alternativ til straff som hos Anselm, men der kompensasjonen er identisk med straffen som sådan (jf. Aquinas).

Når jeg bruker uttrykket «stedfortredende strafflidelse» er det altså protestantiske varianter av Luther og Melanchthons forståelse av Jesu død jeg primært refererer til.

Oftestad etterspør også en mer detaljert utfoldelse av min egen posisjon. Det er det ikke rom for her, og som kollega i faget vil jeg her refererer ham til en nært forestående bokutgivelse fra min hånd om tema.