Lekfolkets myndighet og prestemangelen

Vinner ikke Dnk det aktive lekfolket, vinner den ikke framtiden! Får lekfolket ikke en ny iver, et «åndelig empowerment», blir folkekirken bare et skalkeskjul for umyndige menigheter. Det kan også skje når vi erstatter «lekfolk» med «velgere».

La det bli menigheter med forskjellige profiler under samme tak i Dnk, med et mer myndig lekfolk. Det vil kunne bidra til å bevare den enhet vi tross alt fortsatt har. En enhet som også ved eventuelle nye lærevalg i framtiden kan bli stående.

Da kan Dnk virkelig bli rausere med mer plass for unge prestespirer og annerledes-menigheter enn folkekirkens strømlinjete gjennomsnitts-modell tillater! Jeg håper og ber om at den nye valg- og kirkeordningen ikke må svekke den lokale menigheten enda mer.

Det som nå på kirkemøte (KM) og etterpå danner seg som en felles forståelse av menighetenes og lekfolkets autoritet, kan bli avgjørende for Dnks framtid. Det vil trolig bli avgjørende for hvor mange aktive lekfolk og frivillige den vil beholde eller som velger sågar å komme tilbake fra sitt indre eller ytre exodus.

Lekfolkets og dermed menighetens fornyede myndighet vil – helt uavhengig av den nå underliggende striden om samlivet – bli avgjørende for om Dnk virkelig blir åpnere og levende demokratisk forankret. Her tenker jeg på de lokaldemokratiske røtter, ikke på de demokratiske valg av de sentralkirkelige organer

Vinner ikke Dnk det aktive lekfolket, vinner den ikke framtiden! Får lekfolket ikke en ny iver, et «åndelig empowerment», blir folkekirken bare et skalkeskjul for umyndige menigheter. Det kan også skje når vi erstatter «lekfolk» med «velgere».

Etter siste KM har det reist seg et helt nytt og meget avgjørende spørsmål: hvilken myndighet, ja autoritet, har soknet/menighetsmøtet og lekfolket etter kirkeretten?

Skal de lokale lekfolkene som deltar – fortsatt – i gudstjenesten med sine tjenester, tid og penger og forbønn være delaktig i den læren som menigheten forkynner og underviser om, eller er det bare presten og bispe-/kirkemøtet som skal bestemme troens innhold?

Skal de deltakende, aktive og støttende lekfolk på lokalplanet møtes med en uttalt eller uuttalt forventning om å delta i og formidle en tro de ikke deler? Skal bare prestene ha myndighet og rett til å handle i tråd med sin tro?

Prestene har jo i vår aktuelle lærestrid fått rett til å beholde sin teologi, men KM ga også rett til å forkynne og undervise i den klassiske tro. Det kan jo ikke presten uten lekfolkene i menigheten. Det er derfor ingen løsning å gi presten alene denne retten.

Menighetene ved menighetsmøter bør sammen med sin prest kunne bekrefte hva som skal læres. Særlig når ny lære velges, nå vedrørende samliv i morgen vedrørende andre lærespørsmål. Lekfolkets autoritet kommer kanskje tydeligst til uttrykk i menighetsmøter, som kirkens lokaldemokratiske sentrum.

Skal lekfolket og dermed menighetsmøtet få beholde denne rettigheten å være medansvarlig i den læren som formidles som troens innhold? Kirkelovens § 11.1, vår lutherske trosbekjennelse, Augustana, for eksempel § 28, og ikke minst Det nye Testamentet gir lekfolket og menighetene rettighet, ja autoritet, til å si nei til ny lære som ikke er i overensstemmelse med den overleverte læren. Skal denne rettigheten tas fra menighetene slik noen kirkeledere har antydet?

Reformasjonen frigjorde enhver troende til å delta i det «allmenne prestedømme», som det gjerne kalles. Det blir særlig relevant når det også gjelder medansvar for den sanne lære. Ansvaret kan i lengden ikke bare reduseres til tekstlesning, menighetsråd, musikalsk deltakelse, kollektinnsamling, koking av kirkekaffe og så videre.

Ja til frivillighetens mangfoldige medvirkning, ikke minst blant arbeid med barn og ungdom og i menighetens diakoni. Men ja også til de lekfolk som kan og vil være med å bedømme læren. Det allmenne prestedømme er mer enn en frivillighetssektor, derfor bør vi ikke erstatte «lekfolket» med «frivillig».

Jeg tror vi står foran et paradigmeskifte: Enten svekker vi ytterlig det «allmenne prestedømme» og dermed en pilar fra reformasjonen, eller vi fornyer det nå og får et mye mer myndig lekfolk og menigheter i framtiden.

Kirkeloven §11.1 beskriver lekfolkets medansvar for den læren som stadig formidles i liturgien. Forkynnelsens pastorale læreformidling er prestens, hyrdens oppgave. Men liturgiens lære, som er lærens essens, den skal enhver troende forstå mer og mer av etter hvert.

Den troende skal kunne tilslutte seg den hver søndag, i hver gudstjeneste og forsvare den. Liturgien bør derfor enhver lek-kvinne og lekmann kunne gjenkjenne som sin personlige tro. NT oppfordrer enhver troende å bedømme læren. Alle som tror og er døpt er prester som skal bedømme.

Peter taler om de troende som «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk …» (1.Pet 2:9). I GT skulle prestene skille mellom hellig og ikke hellig, mellom urent og rent. NT beskriver Guds folk som prester som må ta et medansvar for læren.

Luther vier dette reformatoriske anliggende en hel bok med den betegnende tittelen: «At en kristen forsamling eller menighet har rett og makt til å bedømme enhver lære og til å kalle, innsette og avsette lærere» (1523). Denne retten står nå på spill etter Lutheråret og det bør lekfolket nå ta tilbake!

Hvilken myndighet skal de lokale lekfolkene ha ved sokne- og menighetsråd og menighetsmøte når «sentrale maktinstanser» som kirke- og bispemøte vil innføre en ny lære som de lokale lekfolkene med teologisk begrunnelse oppfatter som vranglære? Skal lekfolket instrueres ved bli påtvunget en ny lære?

Menigheter og lekfolket må ta, og Biskoper og kirkemøte bør anerkjenne, den myndigheten, ja autoriteten som kirkeloven, den lutherske bekjennelsen og ikke minst Bibelen gir til å si nei til ny ubibelsk lære. Om ikke, vil mange flere av oss miste frimodigheten til fortsatt å være medlem av Dnk.

La oss derfor begynne en ny, saklig debatt fri fra samlivsspørsmålet, om lekfolkets medansvar for menighetens lære. Det bør bli en del av den debatten som skal konkludere med en ny valg- og kirkelov. Den nye loven bør ikke svekke lokaldemokratiet og det allmenne prestedømmet.

Spørsmålet er naturligvis ikke bare om lekfolket har en rett, men også om de vil ta det ansvaret de har. Eller om de ikke våger eller orker. Eller om de bare har tro på å ta slikt ansvar i nye «bedehus-menigheter». Men det er også et spørsmål til biskopene og kirkens ledere om de opptrer ved å sette mot i lekfolket og den lokale menigheten, eller om de heller velger å ta frimodigheten fra dem. Men det spørres også om lekfolket vil si ja til det dette ansvaret som «koster».

Det vil jeg snart ta opp som et spørsmål til lekfolket i verdidebatten.

Vil kirkens ledere, også de lokale prester, sette mot i lekfolket til å bli myndig eller fortrekker de faktisk den passive deltaker og sier heller ja til at de aktive går ut av kirken? Det er jo et nytt samspill mellom kirkens lederskap og det lokale lekfolket som nå på nytt må utvikles.

Lekfolket bør få vite om at Dnks trosbekjennelse forplikter menighetene ifølge for eksempel CA 28 til å ta ansvar for læren. Dette ansvaret har reformasjonen fornyet for lekfolket, derfor bør lekfolket ta ansvar nå etter 500-års reformasjonsjubileet. Kanskje har og får den lutherske kirken sin egentlige åndelige autoritet fra det allmenne prestedømme?

Hvis man virkelig ønsker lekfolkets åndelige myndighet, så må kirkeledelse si ja til at de lokale menigheter, sammen med sine prester står sammen for den læren som formidles som troens innhold i menigheten. Da blir det igjen levelig i menighetene.

For å få denne friheten må det bli lov til at menigheter får forskjellige profiler med ulik teologi og forskjellige spirituelle uttrykksformer. Statskirkelig ensretting «ovenfra» må da oppgis selv om den nå kan ta på seg demokratiske klær, i verste tilfelle parti-klær. Forskjelligheten kan også finne sin ramme i en rausere og mer fleksibel ordning for valgmenigheter.

Men også vanlige soknemenigheter må kunne velge ulik profil slik som for eksempel i England. Dette ville gi ny frimodighet for mange av oss til å brette opp ermene og ikke bare forvalte, men bygge menigheter, sammen med prestene!

Lytt til det nye nettverket «Frimodig Kirke» som tar til orde for «annerledes-menigheter». Lekfolkets forventede engasjement må finne sin rette balanse i forhold til lekfolkets innflytelse. Og lekfolkets allmenne prestedømme må finne sin rette og nye balanse i forhold til prestenes kall og embete.

Her bør vi be om at dette forholdet forløses i framtiden også i en ny kirkeordning og lov. Annerledes-menigheter hvor prest og myndig lekfolk går samme vei, vil sette mot i de unge som har et kall, til å velge å la seg utdanne til prester.

Denne frimodigheten svekkes blant de unge å ville bli prest i Dnk fordi de med sin teologiske overbevisning passer ikke inn i den strømlinjeformete gjennomsnittsmodell som statskirken kunne påtvinge.

Hvis Dnk som folkekirke skal fortsette med å forme byråkratisk ovenfra alle menigheter etter en felles mal, da vil lekfolket bli enda mer umyndig og prestemangelen vil øke og enda flere kirkebygg blir nedlagt.

Jeg har tatt før og tar igjen til orde for at det bør bli menigheter med forskjellige profiler under samme tak i Dnk og at akkurat det vil kunne bidra til å bevare den enhet vi tross alt fortsatt har, en enhet som også ved eventuelle nye lærevalg i framtiden kan bli stående. Da kan Dnk i sannhet bli rausere!