Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Koranen – Allahs tanker?

Author picture

tirsdag 24. april 2018

Kristenliv

Hva er det med de hellige bøkene? Noe må det jo være, når så mange over hele verden bygger livet sitt på dem. Er det virkelig slik at hvis du får folk til å tro at den hellige boka di inneholder Guds tanker, så har du skutt gullfuglen?

“Det står i boka”:

Mine muslimvenner liker å snakke om troen sin, de er stolte av den, og de ser på religion som noe grunnleggende positivt.

Men de har også noe annet felles. Og det er at det er vanskelig å dele tanker om tro og tvil med dem. For ofte ender “delingen” vår opp med at de sier at ting er slik fordi det står slik i Koranen. Og da stopper samtalen opp. Da har vi ikke mer å snakke om. For da blir det de som vil overbevise meg om at de har rett, og jeg tar feil.

Denne typen argumentasjon er ikke ukjent for meg. Mange kristne gjør det samme. De sier: “Ting er slik fordi det står slik i Bibelen”. Så begge grupper sier egentlig det samme: “Jeg tenker, tror, mener og handler slik jeg gjør, fordi det står i en gammel bok.”

Likevel, det er en forskjell. Mange kristne mener tross alt at mange av Bibelens tekster kan problematiseres, mens det finnes ingen tradisjon for noe lignende i forhold til Koranen.

Omtrent alle muslimske teologer vil si at hele Koranen, alle 114 surene, inneholder Allahs endegyldige og autorative tanker. De mener at Koranen er diktert direkte fra himmelen til profeten Muhammed tidlig på 600-tallet.

Koranens arabiske språkform blir derfor sett på som Allahs eget språk, og er egentlig uoversettelig. Muslimer tenker også at Koranen er en kopi av en himmelsk originalversjon.

Fasiten?

En konsekvens av dette blir at teologene/imamene får stor makt. Fordi det er de som har innsikt i Koranen. Så når Faten (NRK: “Faten tar valget”) lurer på hva islam sier om ulike ting, går hun til imamen. Og imamen åpner Koranen, peker på noen setninger der, og sier: “Dette sier Allah:.” Og Faten går fornøyd derfra, for nå vet hun hva Allah tenker.

Men det har også større konsekvenser. F.eks. at det å stille spørsmål ved innholdet eller språket i Koranen, kan innebære livsfare for en muslim. I fjor hørte jeg en ung muslim fortelle at han oppdaget grammatikalske feil i Koranen.

Han nevnte dette for imamen på koranskolen i Irak. Han fikk ingen svar, men derimot en irettesettelse og advarsel. Imamen “sladret” til faren hans, og familien bestemte at sønnen måtte drepes umiddelbart. Moren var enig, men hun advarte likevel sønnen sin slik at han i all hast klarte å flykte.

Fortapelse og integrering:

Jeg tenker den største hindringen for integrering av muslimer i Norge, er synet de har på Koranen; og da spesielt Koranens tekster om fortapelsen. For mange muslimer er redde for å bli påvirket for mye av vår kultur.

Og da handler det som regel ikke om den kristne delen av kulturen vår, men om de sekulære, ateistiske utslagene av den. Muslimer flest ønsker ikke å la seg påvirke av dette i forhold til festing, mat, klær, berøring eller sosiale omgangsformer.

Fordi de er overbevist om at hvis de gjør det, går de fortapt. Noe som betyr at etter døden, følger en tilstand med ufattelige pinsler til evig tid. Og dette er ikke bare noe de tror, men noe de er overbeviste om.

Mange kristne i min foreldregenerasjon tenkte også slik. De ba intenst for sine ufrelste familiemedlemmer som levde i synd, og gråt av fortvilelse over at de kom til å gå fortapt.

En utfordring:

Ingen utenfra kan endre islam eller dens syn på sin hellige bok. Det kan bare skje innenfra. Og alle som følger med, ser at noe er på gang. Ikke minst fordi heller ikke islam, kan leve upåvirket av å møte andre ideer og kulturer. Det er noen, spesielt unge muslimske kvinner, som har begynt å si ifra, protestere og organisere seg.

Men det kommer til å bli en hard kamp. Nettopp fordi de som har makt, også innehar definisjonsretten til Allahs meninger. Og da utfordrer kvinnene samtidig hele den etablerte samfunnsorden, inkludert menns makt og posisjoner.

Jeg tror likevel det bare er disse kvinnene som kan få til en helt nødvendig reformasjon av islam. Og det er ingenting som imponerer meg mer enn de som nå forsøker nettopp det. For det de gjør, er farlig. De hetses, de mistenkeliggjøres, og de drepes. Gang på gang.

Jeg tror ikke denne kampen kan lykkes uten at muslimer endrer sitt syn på Koranen. Slik det er nå, kan viktige endringer alltid stoppes ved å henvise til Koranens ord. Men det er desverre (så vidt jeg kjenner til) ingen vilje i islam til å stille spørsmålstegn ved Koranen som Allahs ufeilbarlige og evige bok.

Kampen for likestilling i Vesten har kostet kvinner mye, men jeg tror likevel det blir lite i forhold til den kampen disse unge, muslimske kvinnene står foran. Og i mine pessimistiske øyeblikk, tenker jeg at de ikke har sjans mot en slik “guddommelig” overmakt heller.

Likevel håper jeg på at en reformasjon er mulig, selv om det kan ta lang tid. Og alle som vil se, ser at det er livsnødvendig. Og jeg kommer til å støtte disse kvinnene, og heie på dem så lenge jeg lever.

Det håper jeg resten av det norske samfunnet også vil gjøre i enda større grad framover. Og da går min utfordring i hovedsak til kvinnebevegelsen, og til venstresiden i norsk politikk. For de utfordrer kristnes bibelsyn. Da må det samme gå an i forhold til Koranen. Uten å frykte for å bli kalt islamofob.